Svar
Jan Christian Vestre: Regjeringens store industrisatsing Grønt industriløft er blant annet rettet mot ulike deler av kraftintensiv industri, som prosessindustrien inkl. treforedling og annen biobasert industri, produksjon av batterier, solindustri og hydrogen. Grønt industriløft vektlegger sammenhengen mellom energi-, klima- og næringspolitikk. Arbeidet skal fremme jobber for framtiden, utslippsreduksjoner og grønn omstilling, og redusere sårbarheter i verdikjeder som er sentrale for det grønne skiftet. Vi la nylig frem et oppdatert veikart kalt Veikart 2.0 Grønt industriløft. I veikartet redegjør vi blant annet for status for tiltakene som skal bidra til å nå disse målene.
Regjeringens ambisjoner for industrien i Norge er høye. Norge skal ha verdens reneste og mest moderne og energieffektive prosessindustri, basert på høyteknologiske løsninger og høy verdiskaping. Norsk industri og mineralnæring skal være sentrale leverandører til Europa for en rekke materialer til det grønne skiftet. Norge er i dag en viktig produsent av aluminium, silisium, nikkel, sink, kobolt, titanmineraler og ferromangan, og for enkelte av dem er vi den største europeiske produsenten utenom Russland og Ukraina. Norske leveranser av kritiske metaller og mineraler har med det fått økt strategisk betydning for Europa. Vi skal fortsette å være en strategisk viktig partner for EU, USA og andre allierte og partnerland.
Det er flere faktorer som gjør det særlig aktuelt å bidra til fortsatt norsk og europeisk produksjon av metaller, mineraler og andre industriprodukter. Internasjonale eksportrestriksjoner på grafitt og andre kritiske råmaterialer er én av dem. EUs uttalte mål om strategisk autonomi innenfor utvalgte verdikjeder gjør også at norsk produksjon blir viktigere, også for Norge. I mineralstrategien som ble lagt frem før sommeren 2023 har regjeringen lansert tiltak for å legge bedre til rette for en bærekraftig, transparent og verdiskapende mineralnæring og verdikjeder for kritiske råmaterialer. Også her vektlegges behovet for samarbeid med andre land for å dekke norske råvarebehov og redusere sårbarhet i verdikjedene for kritiske råmaterialer.
Norske virksomheter i kraftintensiv industri bruker i hovedsak fornybar og utslippsfri kraft, og dette oppleves ofte som attraktivt for lokalisering av industriaktivitet. Strømprisene bestemmes i stor grad av produksjonskostnadene til den marginale kraftprodusenten, og det er til tider høyt innslag av utslippsintensiv kraft i den europeiske kraftmiksen. På grunn av at vårt kraftsystem er integrert med resten av Europa, gir dette kraftpriser i Norge som i stor grad reflekterer CO₂-kvoteprisen som de marginale europeiske kraftprodusentene må betale. CO₂-kompensasjonsordningen har i ti år bidratt til at norske virksomheter i kraftintensiv industri har fått en delvis kompensasjon for den prissmitten på norske strømpriser som stammer fra CO₂-kvoteprisen i det europeiske kvotemarkedet.
I perioden 2013-2020 ble det utbetalt 6,7 mrd. kroner i CO₂-kompensasjon. Uten justeringer i ordningen ville utbetalinger i inneværende periode (2021–2030) summere seg til om lag 116 mrd. kroner. Regjeringen har vurdert at dette ikke er bærekraftig, i lys av at vi vil ha et mer begrenset budsjettmessig handlingsrom i årene fremover. Det er derfor i to omganger gjort justeringer i ordningen: I statsbudsjettet for 2023 ble det innført et kvoteprisgulv i ordningen på 200 kroner. Endringen innebar at utbetalinger ble redusert fra 7,4 mrd. kroner til 4,6 mrd. kroner for dette året. I statsbudsjettet for 2024 foreslår regjeringen ytterligere innstramming, ved at kvoteprisgulvet øker til 375 kroner. Dette vil redusere utbetalinger med 2,4 mrd. kroner sammenlignet med før innstrammingen. Samtidig er bevilgningen til ordningen i statsbudsjettet for 2024 høyere enn noe tidligere år, med 6,4 mrd. kroner. Bare i 2024 vil vi altså bruke nesten like mye på CO₂-kompensasjonsordningen, som i hele perioden 2013-2020 til sammen.
I budsjettforslaget ligger også at regjeringen vil fortsette dialogen med industrien om fremtidige rammer i CO₂-kompensasjonsordningen for å holde ordningen forutsigbar og målrettet. Vi vil fortsette dialogen med industrien og arbeidslivets parter om justeringer av CO₂-kompensasjonsordningen, slik at den i større grad fremmer utslippsreduksjoner og/eller energieffektivisering i tråd med Stortingets anmodningsvedtak.
Effekten av CO₂-kompensasjonsordningen er vanskelig å fastslå. Utslippene av klimagasser fra prosessindustrien og energiforbruket i industrien har vært omtrent uendret i tiårsperioden hvor ordningen har eksistert. Det kan tyde på at det er gevinster å hente, i form av utslippskutt og energieffektivisering, dersom vi utformer CO₂-kompensasjonsordningen bedre. Ettersom den kraftintensive industrien i stor grad opererer med moden teknologi vil dette i praksis måtte innebære at ordningen fremmer realisering av ny lavutslippsteknologi.
Hovedformålet med ordningen er å motvirke karbonlekkasje, det vil si at virksomheter flytter produksjon eller investeringer til land med mindre ambisiøs klimapolitikk. Vi vet ikke hvor mye av norsk produksjon av f.eks. aluminium som hadde blitt flyttet ut av Norge dersom vi ikke hadde innført CO₂-kompensasjonsordningen i 2013. Det er likevel mulig å observere at Norge er ett av få land i Europa som har klart å opprettholde aktiviteten i prosessindustrien siste ti år, hvor ny kapasitet i hovedsak er bygget opp i Kina. En evaluering av CO₂-kompensasjonsordningen, gjennomført av Thema Consulting på vegne av Klima- og miljødepartementet i 2020, finner det sannsynlig at ordningen har motvirket karbonlekkasje fra norsk industri.
Det som er sikkert, er at fremtidens grønne industri og elektrifiseringen av samfunnet for øvrig kommer til å trenge mer, ren kraft. Dette er ikke unikt for Norge, men vi har et bedre utgangspunkt enn de fleste andre land som følge av rik tilgang på naturressurser, lang erfaring fra fornybar kraftproduksjon og høy grad av elektrifisering i industrien og i samfunnet for øvrig. Klimafotavtrykket i den norske kraftproduksjonen er attraktiv for industriaktører som ønsker å etablere seg, siden Norge allerede nå kan tilby aktørene utslippsfri fornybar kraft til deres prosjekter. Økt innfasing av variable kraftressurser er en vesentlig årsak til den kraftige veksten som forventes i batterimarkedet fram mot 2030. Gjennom muligheten for å lagre energi, vil batterier også redusere behovet for strømnett i et fornybart kraftsystem.
Vi trenger å legge til rette for økt produksjon av fornybar energi og måter vi kan stabilisere tilgangen på variabel fornybar kraft, og det er vi i gang med. Regjeringen har økt saksbehandlingskapasiteten i NVE og Olje- og energidepartementet, vi fortsetter å legge til rette for en storstilt satsing på havvind, og vi vil tillate utbygging av vindkraft på land på steder der det er gode vindforhold og lokal aksept. Regjeringen vil også legge til rette for mer solkraft og lokal energiproduksjon og Olje- og energidepartementet har bedt NVE om å vurdere potensial for utbygging av solenergi, og muligheten for å nå et mål på 8 TWh innen 2030.