Skriftlig spørsmål fra Erlend Larsen (H) til samferdselsministeren

Dokument nr. 15:394 (2023-2024)
Innlevert: 10.11.2023
Sendt: 13.11.2023
Besvart: 16.11.2023 av samferdselsminister Jon-Ivar Nygård

Erlend Larsen (H)

Spørsmål

Erlend Larsen (H): Viser til departementets forslag til endring i postforskriften som nylig har vært på høring, og til Stortingets behandling av Prop. 4 LS (2022-2023), samt Innst. 417 L (2022-2023).
Hva er årsaken til at statsråden ikke følger opp komiteens merknader, unnlater å lytte til bransjen, og har droppet å gjøre en konsekvensutredning av hva det vil innebære at en hel bransje i realiteten flyttes over fra vegfraktloven til postloven?

Begrunnelse

Under Stortingets behandling av Prop. 4 LS (2022-2023) kom det tydelig fram at logistikkbransjen var uenig i den praksisen statsråden la til grunn om postlovens virkeområde. Den entydige tilbakemeldingen fra bransjen var at endringene i tilbyderbegrepet ville utgjøre en vesentlig endring av praksis, og at det derfor var nødvendig med en konsekvensutredning og nærmere dialog med bransjen. Det endte med at statsråden trakk proposisjonen. Det kan vanskelig tolkes annerledes enn at regjeringen ikke hadde tilstrekkelig støtte i Stortinget for sitt syn om at postloven omfatter B2X-pakketjenester (dvs. formidling av pakker fra bedrifter, i praksis vareleveranser for næringslivet). I motsatt fall skulle det ikke vært noen grunn til å trekke det opprinnelige lovforslaget.
I stedet for å følge opp med en konsekvensutredning, dialog med bransjen og nytt fremlegg for Stortinget, har departementet nå fastholdt sin lovforståelse i klagevedtak om sektoravgift. Departementet fremstiller dette klagevedtaket som en endelig klargjøring av rettstilstanden i pressemeldingen av 26. september 2023, som også gjelder høring av endringer i postforskriften.
I forskriftshøringen legger departementet til grunn at vareleveringer for næringslivet er omfattet av postloven, noe departementet ikke fikk tilslutning for under Stortingets behandling av det samme spørsmålet tidligere i år.
Det er grunn til å minne om merknaden fra en samlet komite i Innst. 417 L (2022-2023):

«Komiteen viser til innspillene som kom i forbindelse med Prop. 4 LS (2022–2023), og understreker at vedtakelsen av hjemmelsbestemmelsen, og den etterfølgende implementeringen av pakkepostforordningen, i alle tilfelle ikke kan tas til inntekt for en utvidelse av postlovens virkeområde for øvrig.»

Jon-Ivar Nygård (A)

Svar

Jon-Ivar Nygård: Jeg er klar over at det har vært en uenighet i markedet knyttet til hvem som er å anse som tilbyder av posttjeneste etter postloven, og herunder hvilke tjenester som faller innenfor lovens virkeområde. Departementet foreslo derfor å klargjøre forståelsen av
tilbyderbegrepet i Prop. 4 LS (2022-2023). Proposisjonen fulgte opp tidligere regjerings beslutning om å presisere tilbyderbegrepet, som ble sendt på høring 2. juli 2021. Prop. 4 LS (2022-2023) ble imidlertid trukket tilbake ved Meld. St. 12 (2022-2023). Det fremgår i trekkmeldingen at regjeringen mente det var grunn til å vektlegge at flere av høringsinstansene var uenige i de språklige endringene som ble foreslått for å presisere tilbyderbegrepet. Departementet mente ikke å utvide, tilstramme eller på annen måte endre gjeldende rett. Dette er dermed også i tråd med komiteens merknad i Innst. 417 L (2022-2023) om at vedtakelsen av pakkepostforordningen «i alle tilfelle ikke kan tas til inntekt for en utvidelse av postlovens virkeområde for øvrig.»
Dagens postlov omfatter alle postsendinger slik disse er beskrevet i § 4 nr. 3. Dette er all adressert brevpost inntil 2 kg, aviser og blader i abonnement inntil 2 kg og lettgods inntil 31,5 kg. Dette uavhengig av hvem som benytter posttjenesten, som mottaker eller avsender. Dette er fordi postloven § 4 nr. 8 definerer en «bruker» som en «fysisk eller juridisk person som benytter posttjeneste, enten som avsender eller som mottaker.» Postloven skiller dermed ikke mellom tilfeller der avsender er privat eller næringsdrivende.
Jeg fastholder min vurdering av at tilbyderbegrepet inkluderer, og alltid har inkludert, både B2X- og C2X-postsendinger. Dette på tross av at tilbyderbegrepet og tilbydernes plikter ikke har blitt håndhevet fullstendig i praksis fra 2016 og frem til i dag. Noe av årsaken til dette er at da gjeldende postlov trådte i kraft i 2016, mottok Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) og da også Samferdselsdepartementet flere klager tilknyttet B2X-pakketjenester og tilbyderbegrepet. Det har dessverre tatt lang tid å få ferdigbehandlet disse klagene, og Nkom har vært tilbakeholdne med videre oppfølging før avklaringen i disse sakene var kommet.
Dersom en sto overfor en endring av gjeldende rett, ville det vært relevant å utrede konsekvensen for bransjen. Imidlertid har man verken gjennom den nå tilbaketrukne Prop. 4 LS (2022-2023) eller Prop. 81 LS (2022-2023) gjort endringer i hvilke postsendinger som omfattes av loven og dermed heller ikke hvilke tilbydere som omfattes. Det vil dermed ikke være relevant å konsekvensutrede gjeldende rett.
Det blir stilt spørsmål ved hva det vil innebære å i realiteten flytte en hel bransje fra vegfraktloven til postloven. Slik jeg har forstått bransjen, benyttes hovedsakelig vegfraktloven og NSAB (Norsk Speditørforbunds Alminnelige Bestemmelser). Bransjen har dermed ikke fulgt postloven. Dette er uheldig, og var utgangspunktet for departementets forsøk på presisering i Prop. 4 LS. For aktørene vil det få noen praktiske konsekvenser å bli omfattet av postloven. For eksempel vil aktørene ha rapporteringsplikter overfor Nkom. Dette vil innebære at bransjen reguleres og overvåkes i større grad enn før. Postloven er imidlertid også en markedsreguleringslov.
NHO Logistikk og Transport, som bransjeorganisasjon for aktørene i post- og logistikkbransjen, har overfor departementet uttrykt at det i praksis er vanskelig at deres tjenester omfattes av henholdsvis vegfraktloven eller postloven, avhengig av en sendings vekt. I dag omfattes sendinger til og med 31,5 kg av postloven. Denne grensen er satt for å være i tråd med vektgrensen i pakkepostforordningen som er inntatt i norsk rett. Tidligere var grensen 20 kg. Også tidligere måtte aktørene forholde seg til en vektgrense. Jeg har forståelse for at det i enkelte tilfeller kan være praktisk vanskelig, men har tro på at bransjen med tiden vil finne praktisk gode og håndterbare løsninger for dette.
Jeg vil påpeke at det har vært en rask utvikling i pakkepostmarkedet, spesielt under og etter Covid19-pandemien, med nye tjenester og aktører. Postsektoren har på kort tid blitt en stor bransje som er i stadig vekst, hvor forbrukerne etterspør gode og fremtidsrettede tjenester. Forbrukerne forholder seg også til den som frakter en sending, og ikke nødvendigvis kun den som er avsender, som jo kan befinne seg på andre siden av kloden. Det er dermed også ut fra et forbrukerhensyn viktig at Nkom kan føre tilsyn med hele bransjen, noe som også er påkrevd gjennom innlemmelsen av pakkepostforordningen. Den pålegger tilbyderne en rekke rapporteringsplikter, for å skape transparens i markedet for både forbrukere og næringslivsaktørene.