Begrunnelse

Tidligere i år besøkte jeg en familie på Vestlandet som mistet sønnen sin da han utførte tjeneste for Norge. Dette ble et sterkt møte hvor familien åpnet opp om sitt tap, men også om kampen mot staten for å få den anerkjennelse og erstatning man føler man har krav på. Jeg har fått flere henvendelser fra folk i veteranmiljøet som reagerer sterkt på behandlingen denne og andre familier har fått. Jeg må innrømme at det fremstår som underlig og i bestefall uheldig.
Etter hva jeg forstår har flere vært i kontakt med ulike instanser hos norske myndigheter, inkludert Forsvarsdepartementet, for å forsøke å finne svar og ev. rette opp denne feilen. Det har kommet ulike svar og begrunnelse men noen henvendelser er heller ikke besvart.
Den siste henvendelsen jeg fikk om dette gikk kort fortalt ut på hvorfor staten ikke vil betale norsk erstatning til etterlatte som har mistet sine i tjeneste under internasjonale operasjoner. Her vises det til at staten har unnlatt å opplyse om at det har eksistert slike ordninger til tross for at enkelte utbetalinger skjedde også på 80 tallet. Det vises også til at staten over tid har benektet at en slik ordning fantes. Derfor fremstår det også noe spesielt at en av de siste forklaringene staten begrunner avslag med er foreldelse.
For kort tid siden ble Forsvarets minnedag markert, der man samles for å hedre og minne innsatsen til dem som har omkommet i tjeneste. Der ble det fremhevet i talene at noen har «betalt den høyeste prisen» og hvor viktig forsvarsfamilien og ivaretakelsen av hverandre er. Klart det skaper forventninger om at dette følges opp også i praksis og ikke bare sies i taler.