Silje Hjemdal (FrP): Familieråd har vist seg å være et godt tiltak i barneverntjenesten, med mange positive resultater hos barna og familiene.
Mener statsråden at Familieråd burde benyttes oftere som et tiltak i barneverntjenesten som et forebyggende tiltak til omsorgsovertagelser og eventuelle plasseringer i barnets nettverk?
Begrunnelse
Familieråd er en nettverks- og medvirkningsmodell der familie, slekt og venner samles med ulike tjenester for å finne løsninger. Familieråd tilbys gjennom ulike kommunale tjenester eller som et barnevernstiltak. Initiativtaker til et familieråd kan både være barn og familier selv, eller ansatte i ulike tjenester i oppvekstsektoren og barnevernet. Bufetat har ansvar for rekruttering og opplæring av familierådskoordinatorer. Aktuelle koordinatorer gjennomgår grunnopplæring i familierådsmodellen. I etterkant av opplæringen, så inngår «godkjente» familierådkoordinatorer en samarbeidsavtale med Bufetat. Avtalen regulerer gjensidige forpliktelser, blant annet at familierådskoordinatorer må delta på gruppeveiledning. Det er denne koordinatoren som hjelper til med planleggingen og gjennomføringen av familierådet. Koordinator har som oppgave å informere og besøke familie/ slekt, venner og andre viktige personer, dvs. de som skal være med på familierådet.
Ulempen med familieråd er at det er en ganske stor kostnad for kommunen og barneverntjenesten å benytte seg av. Utgifter til familieråd er lønnsutgifter til familierådskoordinator, i tillegg til noen utgifter til bevertning mm. I snitt benytter en familierådskoordinator ca. 25 timer på planlegging og gjennomføring av et familieråd, men dette kan variere mellom 15-35 timer. Et oppfølgende familieråd gjennomføres på mellom 5-10 timer. Et familieråd koster vanligvis mellom 10 000 og 20 000.
I Hurdalsplattformen står det: «Regjeringa vil: Auke den fleirkulturelle kompetansen i barnevernet.» I mange tilfelle kan slike familieråd sees som spesielt nyttige for barn og unge med flerkulturell bakgrunn. Satsing på forebyggende tiltak i flerkulturelle familier vil derfor passe godt inn med regjeringens mål.
Det er også verd å merke seg at da barne- og familieministeren var stortingsrepresentant stilte hun gjentatte spørsmål om forebyggende arbeid innen helsesektoren. Det er derfor grunn til å tro at statsråden er godt kjent med nytten av forebyggende arbeid og at det reduserer de totale offentlige utgifter, samtidig som det gir bedre resultat for den enkelte innbygger som omfattes av tjenestene.