Skriftlig spørsmål fra Kari Elisabeth Kaski (SV) til finansministeren

Spørsmål

Kari Elisabeth Kaski (SV): Forbrukere betaler årlig anslagsvis over to milliarder i termingebyrer til finansinstitusjoner for bolig-, bil- og forbrukslån. Termingebyrene ligger gjerne på rundt 40-85 kroner, eller mer. Slike gebyrer skal gjenspeile kostnaden ved transaksjonen, noe som framstår som svært usannsynlig.
Er denne praksisen fra finansinstitusjoner lovlig i henhold til Finansavtaleloven?

Svar

Emilie Mehl: Spørsmålet er stilt til finansministeren, men besvares av meg siden finansavtaleloven hører under Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsområde.
Spørsmål om hvorvidt «termingebyr» for bolig-, bil- og forbrukslån er lovlige etter finansavtaleloven, beror på hva som nærmere menes med «termingebyr». Finansavtaleloven har ingen definisjon av «termingebyr», og begrepet er ikke benyttet i loven. Trolig må derfor hva som menes med «termingebyr», fastlegges i forbindelse med tolkning av den enkelte avtale.
Jeg nevner imidlertid at finansavtaleloven § 2-4 første ledd gir regler om gebyr eller rabatt for valg av et bestemt betalingsinstrument og såkalte «fakturagebyr». Bestemmelsen lyder slik:
«Dersom en betalingsmottaker krever gebyr eller gir rabatt for bruk av et bestemt betalingsinstrument eller betalingsmiddel, skal betaleren opplyses om dette før en betalingstransaksjon iverksettes. Betalingstjenesteyteren kan ikke hindre betalingsmottakeren i å kreve gebyr eller gi rabatt som nevnt. Dersom en betalingsmottaker krever gebyr for bruk av et bestemt betalingsinstrument eller betalingsmiddel fra en forbruker, kan gebyret ikke overstige betalingsmottakerens faktiske kostnad ved bruk av betalingsinstrumentet eller betalingsmiddelet. Dersom gebyret også omfatter utstedelse og eventuelt sending av regning til forbrukeren, kan denne delen av gebyret ikke overstige betalingsmottakerens faktiske kostnad ved å utstede og sende regningen. Kongen kan i forskrift forby eller begrense retten til å kreve gebyrer som nevnt i første og tredje punktum for å fremme konkurranse og bruk av effektive betalingsinstrumenter.
Dersom «termingebyret» er et gebyr for valg av betalingsinstrument eller for utstedelse eller sending av regning til en forbruker, vil det omfattes av de nevnte reglene i finansavtaleloven § 2-4. Og er «termingebyret» i realiteten et fakturagebyr, vil lovligheten bero på om gebyret overstiger betalingsmottakerens faktiske kostnad ved å utstede og sende regningen. Jeg har merket meg at Forbrukerrådet i forbindelse med fakturagebyrer generelt uttaler på sine nettsider at «[d]et skal mye til at et gebyr for en papirfaktura kan være over 10 kroner. For elektronisk faktura er kostnadene enda lavere».
Det er imidlertid min erfaring at boliglån ofte tilbakebetales ved at kredittyteren – etter fullmakt – belaster kundens konto, særlig i de tilfeller der kunden har boliglån og konto i samme bank. Det synes å være slik at «termingebyr» også kreves i tilfeller der det ikke utstedes eller sendes regning ved hvert forfall, noe som kan tale for at gebyret ikke er ment som et fakturagebyr, men som en ordinær kredittkostnad. For forbrukslån og billån er det trolig mer vanlig med utstedelse og sending av regning.
Dersom kredittyteren skal kunne kreve et slikt gebyr, må det være en del av avtalevilkårene og være gjort kjent for forbrukeren på forhånd. Kredittkostnader skal inngå i beregningen av effektiv rente. Regler om forbrukerens rett til å få opplysninger om gebyrer, kredittkostnader og effektiv rente følger av finansavtaleloven § 3-28 og § 3-34 første ledd bokstav e.

Stortinget.no

Skriftlig spørsmål fra Kari Elisabeth Kaski (SV) til finansministeren

Spørsmål

Svar