Skriftlig spørsmål fra Kari Elisabeth Kaski (SV) til finansministeren

Spørsmål

Kari Elisabeth Kaski (SV): Finansministeren (29.01) svarer ikke på hvilke land Norge har en avtale med der vi fraskriver oss 3-årsregelen for skatteplikt. Skatteavtalen Norge/Sveits regulerer skattemessig bosetting, og at skatteplikt til Norge opphører ved flytting, da det i prinsippet skal betales i Sveits. Men flere kantoner fritar rike utlendinger for skatt. Dermed åpner skatteavtalen for tilpasninger bort fra regelen om tre års inntekts- og formuesskatteplikt til Norge etter utflytting.
Kan jeg derfor på nytt be om å få denne oversikten, land for land?

Begrunnelse

Skatteavtalen mellom Norge og Sveits regulerer hvor man skal anses bosatt etter skatteavtalen, og dersom man kun disponerer fast bolig i Sveits anses man skattemessig bosatt i Sveits. Skatteavtalen sier da at skatteplikt til Norge opphører ved flytting, også formuesskatt, Dermed eroderer skatteavtalen Norge har inngått det norske skattesystemet og åpner for uheldige tilpasninger bort fra reglene som ligger i grunn, som sier tre års inntekts- og formuesskatteplikt til Norge etter utflytting.

Svar

Trygve Slagsvold Vedum: Det korte svaret er at samtlige av Norges om lag 85 skatteavtaler begrenser Norges beskatningsrett til inntekt og/eller formue også før personen er skattemessig utflyttet etter internretten. Skatteavtalene skal motvirke dobbeltbeskatning og gjør det ved å fordele beskatningsretten til inntekt og ev. formue mellom skattyterens bostedsstat og den staten hvor inntekten eller formuen har sin kilde. I tilfeller der personen etter utflytting er skattemessig bosatt både i Norge (etter skatteloven) og i landet personen flytter til (etter dette landets lovgivning), er det nødvendig å avgjøre personens bosted etter skatteavtalen. Etter at bosted er avklart, anvender man fordelingsbestemmelsene i avtalen. Reglene om bosted i skatteavtalene følger bestemmelsen i mønsteravtalen til både OECD og FN. Den inngår både i Norges skatteavtale med Sveits og i samtlige av Norges øvrige skatteavtaler. Reglene om bosted forklares nærmere i det følgende.
Etter norsk internrett er hovedregelen at personer som har vært bosatt i Norge i minst ti år, først kan bli skattemessig utflyttet fra Norge etter utløpet av det tredje inntektsåret etter at vedkommende tok fast opphold i utlandet. Status som skattemessig utflyttet krever også at personen ikke har oppholdt seg i Norge i en eller flere perioder som overstiger 61 dager i hvert inntektsår, samt at personen eller dens nærstående (ektefelle, samboer eller mindreårige barn) ikke har disponert bolig her. I utgangspunktet beholder derfor Norge full beskatningsrett i flere år etter faktisk utflytting.
Dersom personen flytter til et land Norge har skatteavtale med, vil skatteavtalen kunne begrense norsk beskatningsrett fra et tidligere tidspunkt. Som nevnt, har skatteavtalene til hensikt å motvirke dobbeltbeskatning, blant annet ved å fordele beskatningsrett mellom bostedsstat og kildestat. I personbeskatningen har som hovedregel bostedsstaten en videre beskatningsrett enn kildestaten, fordi personen normalt har sterkere tilknytning til denne staten.
For å avklare hvilken av statene personen er skattemessig bosatt i etter avtalen, tar skatteavtalene utgangspunkt i internretten i de to avtalelandene. Dersom personen bare anses bosatt etter internretten i ett av landene, vil dette også være bostedsstaten etter skatteavtalen. Dersom personen anses bosatt i begge landene etter internretten i de respektive land, oppstiller skatteavtalene trinnvise kriterier for å avgjøre hvilket land som skal anses som bostedsland etter avtalen: Dersom skattyter disponerer fast bolig i en stat, skal dette anses som bostedsstaten etter skatteavtalen. Hvis hun disponerer bolig i begge statene, skal hun anses bosatt i den stat hvor hun har de sterkeste personlige og økonomiske forbindelser (sentrum for livsinteresser). Hvis det heller ikke er klart hvilken stat vedkommende har sentrum for sine livsinteresser, skal hun anses bosatt i staten der hun har vanlig opphold. Hvis hun har vanlig opphold i begge stater, eller ikke i noen av dem, skal hun anses bosatt i den stat hun er statsborger. Hvis heller ikke dette gir et svar, skal statene avgjøre spørsmålet ved avtale.
På hvilket tidspunkt en person som flytter fra Norge rent faktisk blir skattemessig bosatt i tilflytningslandet etter skatteavtalen, beror altså i første omgang på internretten i det respektive land. I Norge har vi f.eks. en hovedregel som sier at en person som flytter hit, blir skattemessig bosatt her dersom vedkommende oppholder seg her mer enn 183 dager i løpet av en tolvmånedersperiode. Sveits har lempeligere regler for når en person blir skattemessig bosatt der. Det innebærer i praksis at personer som flytter til Sveits, og blir skattemessig bosatt der etter internretten, også vil være bosatt der etter skatteavtalen så snart vedkommende disponerer fast bolig i Sveits, og ikke lenger disponerer fast bolig i Norge.
Skatteavtalene har også bestemmelser som avklarer hvilke typer skatter de omfatter. Mange av Norges skatteavtaler omfatter ikke formuesskatt, fordi det andre landet ikke har tilsvarende skatt (det er da ikke behov for å avverge dobbeltbeskatning). I slike tilfeller vil Norge ilegge full formuesskatt på personer som flytter ut, inntil de også er utflyttet etter norsk internrett (altså normalt minst 3 år). Avtalen mellom Norge og Sveits omfatter formuesskatt, fordi Sveits har egen formuesskatt. Ved utflytting fra Norge til Sveits vil Sveits som bostedsstat ha den primære beskatningsretten til formuen. Norges beskatningsrett vil være begrenset til eventuell stedbunden formue i Norge.

Stortinget.no

Skriftlig spørsmål fra Kari Elisabeth Kaski (SV) til finansministeren

Spørsmål

Begrunnelse

Svar