Tobias Drevland Lund (R): Vil statsråden instruere UDI om hvordan forholdsmessighetsvurderingen etter statsborgerloven § 26 fjerde ledd skal utøves, for å ivareta lovgivers intensjon og sikre at praksis ikke er i strid med Grunnloven og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen?
Begrunnelse
Forrige uke vant en palestinsk mann gjennom i Borgarting lagmannsrett med at vedtaket om tilbakekall av mannens norske statsborgerskap var ugyldig og i strid med Norges forpliktelser etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8. Mannens sak har vært omtalt i flere medier over noe tid. Mannen kom til Norge i 1990.
Dette er den første saken som har vært til behandling i lagmannsretten siden forholdsmessighetsvurderingen i statsborgerloven § 26 fjerde ledd ble lovfestet, og retten har konkludert med at Utlendingsnemnda har en uriktig forståelse av hva som var Stortingets intensjon med den nye forholdsmessighetsbestemmelsen.
Lagmannsretten uttaler klart og tydelig at vedtaket som ble fattet om tilbakekall av mannens statsborgerskap ikke er i samsvar med lovgivers intensjon, og uttaler blant annet:
«[…] Tilbakekall av statsborgerskap etter meget lang botid kan derfor potensielt bli en aktuell problemstilling for svært mange, noe som vil rime dårlig med de vurderingene lovgiver bygget på ved vedtakelsen av § 26 fjerde ledd. Som nevnt var forholdsmessighetsvurderingen ment å ivareta de samme hensynene som en foreldelsesfrist, og ha karakter av en sikkerhetsventil for særlige tilfeller, slik det fremheves i etterarbeidene. Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at UNEs vedtak og beslutning er uforholdsmessige og derfor ugyldige. Lagmannsretten mener at for personer med så lang botid og så langvarig statsborgerskap som har, må det noe mer til enn uriktig opplysning om nasjonalitet, selv om dette er alvorlig nok, for å tilbakekalle statsborgerskap. I motsatt fall er det vanskelig å se at en forholdsmessighetsvurdering vil ha noen realitet […]».