Ingvild Wetrhus Thorsvik (V): Hva gjør regjeringen for å støtte kommunene når de blir bedt om å ta imot flyktninger, i lys av den pressede ressurssituasjonen i flere norske kommuner?
Begrunnelse
I 2022-23 kom det ca. 72 000 fordrevne fra Ukraina og 10 000 ordinære asylsøkere, fordelt omtrent likt på de to årene. Til sammenlikning mottok Norge omtrent 35 000 asylsøkere under migrasjonskrisen i 2015-2016. I 2024 har kommune blitt anmodet om å ta imot ytterligere 37 000 flyktninger. Mange kommuner står i en krevende ressurssituasjon – både økonomisk, og når det kommer til kapasitet i tjenestene. Vi kan daglig lese om manglende boligtilbud, arbeidstilbud, og integreringsutfordringer i lokalmiljøet. Disse utfordringene har medført at en rekke kommuner ikke lengre ønsker å bosette det antall de anmodes om, og dugnadsviljen vi har sett de siste to årene er i ferd med å dabbe av. Det vises bla til spørsmål 15:1248, 15:1188 og 15:1051.
Motvilligheten til å gi flyktninger beskyttelse fikk en ny dimensjon kvelden 13. februar 2024. Drammen kommune vedtok å kun bosette flyktninger fra Ukraina, ettersom det ble argumentert for at de var lettere å integrere i Drammen. Dette har fått stor oppmerksomhet i mediene, hvor blant annet FNs barnefond (UNICEF) har uttrykt bekymring for vedtaket, og pekt på at det å ha like muligheter i det samfunnet man lever i, og å bli respektert for den man er, er viktig for inkluderingen. Følelsen av forskjell vil på den annen side kunne føre til utenforskap, ensomhet og marginalisering. Dette vil være skadelig for både individet, og samfunnet som helhet. Motvilligheten i kommunene kan være en følge av deres følelse av ressursknapphet og manglende støtte fra regjeringen.