Svar
Trygve Slagsvold Vedum: Norge har skatteavtale som omfatter formuesskatt med følgende jurisdiksjoner:
Albania, Argentina, Aserbajdsjan, Benin, Bonaire, Bosnia Hercegovina, Canada, Chile, Estland, Filippinene, Frankrike, Gambia, Grønland, Hellas, India, Indonesia, Irland, Israel, Italia, Kasakhstan, Kenya, Kina, Kroatia, Latvia, Litauen, Luxembourg, Marokko, Mexico, Montenegro, Nepal, New Zealand, Russland, Saba, Slovakia, Spania, Sri Lanka, St. Eustatius, St. Maarten, Sveits, Tanzania, Tunisia, Ukraina, Ungarn, Venezuela, Zimbabwe og Østerrike.
Også den nordiske skatteavtalen mellom Norge, Sverige, Danmark og Færøyene, Island og Finland, omfatter i utgangspunktet formuesskatt. Avtalen har imidlertid en bestemmelse som fastslår at avtalens bestemmelser om formuesskatt bare får anvendelse dersom begge stater ilegger formuesskatt. Ettersom ingen av de andre nordiske landene i dag har formuesskatter, innebærer det at avtalen i praksis ikke omfatter formuesskatt.
Som forklart i tidligere svarbrev, har bostedsstaten den primære beskatningsretten til formue når avtalen omfatter formuesskatt. Hvilken stat som skal anses som bostedsstat – og hvor raskt etter flytting fra en stat til en annen bostedsstaten skifter – beror på en nærmere vurdering av internrett og skatteavtale, se redegjørelse i svarbrev 1114. For å si noe om hvor raskt Norge kan miste beskatningsrett som bostedsstat i det enkelte tilfellet, må en derfor se på internretten i det andre landet. Det ligger utenfor rammen av hva som kan utredes i et svarbrev til Stortinget å gå nærmere inn på de internrettslige reglene i det enkelte land Norge har skatteavtale med.