Skriftlig spørsmål fra Helge André Njåstad (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:1422 (2023-2024)
Innlevert: 03.03.2024
Sendt: 04.03.2024
Besvart: 11.03.2024 av finansminister Trygve Slagsvold Vedum

Helge André Njåstad (FrP)

Spørsmål

Helge André Njåstad (FrP): Kan statsråden redegjøre for hvilke muligheter en kommune har for å redusere eiendomsskatten slik Gran kommune sine folkevalgte ønsker for sine innbyggere?

Begrunnelse

Gran kommune har i sin budsjettprosess bedt administrasjonen utrede muligheter for å Mulige løsninger for en bedre sosial og geografisk innretning for eiendomsskatt. Loven har enkelte formuleringer som gjør at det skal finnes et handlingsrom for å kunne sikre at eiendomsskatten blir lavere for folk som minstepensjonister som ønsket i Gran mellom anna handler om.
Saken til Gran kommune:
https://opengov.360online.com/Meetings/GRAN/File/Details/451415.PDF?fileName=Utredning%20av%20sak%20144%2F23%20Mulige%20l%C3%B8sninger%20for%20en%20bedre%20sosial%20og%20geografisk%0D%0Ainnretning%20for%20eiendomsskatt&fileSize=178288

Trygve Slagsvold Vedum (Sp)

Svar

Trygve Slagsvold Vedum: Eiendomsskatt er en kommunal skatt på fast eiendom som skrives ut i den enkelte kommune, jf. lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane (eigedomsskattelova). Eiendomsskatten er frivillig for kommunen, og det er kommunestyret i den enkelte kommune som avgjør om kommunen skal ha eiendomsskatt, og hvilket utskrivningsalternativ i loven som skal benyttes. Kommunene har stor valgfrihet ved utformingen av eiendomsskatten, men må holde seg innenfor lovens alternativer og rammer.
Eiendomsskatten er en objektskatt. Dette innebærer at det er selve eiendommen som er skatteobjektet. I motsetning til subjektskattene er de eiendomsskattepliktiges inntekts- og formuesforhold uten betydning for skatteplikten. Loven inneholder imidlertid enkelte regler som kan ivareta sosiale hensyn.
Etter eigedomsskattelova § 11 annet ledd kan kommunestyret fastsette et bunnfradrag i eiendomsskatten for bolig- og fritidseiendom. Av Ot.prp nr. 12 (1992-93) følger det at innføringen av muligheten til å fastsette et bunnfradrag: «vil gi kommunene større muligheter for å foreta mer individuelle tilpasninger av eiendomsskatten på bolig- og fritidseiendommer til forholdene i de enkelte kommunene. Gjennom endringene oppnås et mer fleksibelt system for utskrivning av eiendomsskatt i kommunene, hvor blant annet ønsker om særskilte fordelingsprofiler bedre kan ivaretas.»

Bunnfradraget kan ikke differensieres geografisk, og skal utgjøre et fast beløp. Av lovens ordlyd fremgår det ingen direkte begrensning i bunnfradragets størrelse. Høyesterett avsa i 2019 en dom hvor det uttales at det går en grense for hvor høyt bunnfradraget kan settes, uten at det ble nærmere angitt hvor grensen går.
Av eigedomsskattelova § 28 første ledd følger det at «Gjer særlege grunnar at det kom til å verta særs urimeleg om heile eigedomsskatten vart innkravd, kan skatten setjast ned eller ettergjevast av formannskapet.» Bestemmelsen oppstiller svært strenge vilkår for at eiendomsskatt skal kunne nedsettes helt eller ettergis. Det følger av Ot.prp nr. 44 (1974-75) s. 15 at «nedsetjing eller fråfalling av skatten av rettferdsgrunnar berre bør koma på tale som reine unnatak».

I tilknytning til eigedomsskattelova § 28 uttaler Finansdepartementet i brev av 12. november 1996 at:

«Etter departementets oppfatning åpner ikke eiendomsskatteloven § 28 for at kommunen skal kunne foreta en generell nedsetting eller frafallelse av eiendomsskatten for pensjonister, eventuelt minstepensjonister. Spørsmålet om nedsetting eller frafallelse av eiendomsskatt må derfor avgjøres konkret i hvert enkelt tilfelle. Pensjon kan i seg selv ikke anses som en særlig grunn som gjør det særlig urimelig å kreve inn eiendomsskatt.»

Videre uttaler Finansdepartementet om eigedomsskattelova § 28 i brev av 29. april 2010, at:

«Bestemmelsen åpner ikke for at kommunen kan foreta en generell nedsetting eller frafallelse av eiendomsskatten for enkelte lavinntektsgrupper. Spørsmålet om nedsettelse eller frafallelse av eiendomsskatt må avgjøres på bakgrunn av en konkret vurdering av enkelttilfeller.»

I Innst. 280 S (2012-2013) behandlet Stortinget et representantforslag om endring av eigedomsskattelova § 28, slik at kommunene skulle få utvidet adgang til å ta sosiale hensyn i utformingen av eiendomsskatten. Representantforslaget ble ikke vedtatt. I innstillingen uttaler finanskomiteens flertall følgende om kommunenes lempingsadgang i bestemmelsen:

«Slik lemping utøves ved skjønn av den enkelte kommune, og det er adgang til å lage kommunale retningslinjer for utøvelsen av skjønnet hvor inntekt og formue hos skattyter er sentrale momenter. Slike retningslinjer vil kunne øke likebehandlingen og lette saksbehandlingen. Flertallet mener slike retningslinjer i stor grad vil kunne ivareta de hensyn forslagsstillerne begrunner sitt forslag med. Slike retningslinjer ville også kunne være mer presise enn en generell unntaksregel i selve loven.»

Advokat Einar Harboe skriver imidlertid i sin lovkommentar «Eiendomsskatteloven» (3. utgave 2022), side 441 at:

«I enkelte kommuner er det visstnok vanlig at pensjonister fritas for eiendomsskatt. Dette kan formentlig forsvares som en generell linje dersom fritaket er begrenset til minstepensjonister. For pensjonister med større inntekter synes det ikke i samsvar med loven å gi et generelt fritak for eiendomsskatt.»

I sin veileder om «Ettergivelse, nedsettelse og utsettelse av eiendomsskatt» viser KS (Kommunesektorens interesseorganisasjon) til denne uttalelsen i Harboe sin lovkommentar, men synes å fastholde at det gjelder et krav om en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.
Basert på ordlyden i eigedomsskattelova og dens forarbeider mener jeg at kommunene vil kunne ivareta særskilte fordelingsprofiler ved utskrivningen av eiendomsskatten ved å innføre et bunnfradrag. Bunnfradraget vil bety forholdsmessig mest for eiendommene som har lavest verdi.
Avslutningsvis vil jeg minne om at det er domstolene som i siste instans avgjør hvordan loven skal tolkes.