Svar
Ingvild Kjerkol: Jeg viser til mitt svar til representanten Hoksrud 20. november 2023 om kvikksølv fra amalgamfyllinger. Representanten tar i sitt spørsmål nr. 1589 opp behandlingsmuligheter og bedre samarbeid om kvikksølvskader i helsetjenesten og begrunner spørsmålet med at det er mangelfull kompetanse og at det ikke er god, tilgjengelig behandling i Norge. Diagnostisering og behandling av kvikksølvforgiftning ble også tatt opp av representanten Hoksrud i skriftlig spørsmål til helse- og omsorgsminister Strøm- Erichsen i 2011.
For å kunne besvare representantens spørsmål har departementet innhentet kunnskap fra Helsedirektoratet og Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI).
Tilbakemeldingene viser at både kronisk og akutt kvikksølvforgiftning kan ha alvorlige helsekonsekvenser, og at det, slik representanten er inne på, kan være komplisert å fastslå at kvikksølvforgiftning er årsaken til en persons helseplager.
Helsedirektoratets tilbakemelding er som følger:
«Akutte kvikksølvforgiftninger er sjelden i Norge. Kronisk kvikksølvforgiftning er også sjelden, men kan forekomme hos enkelte grupper.
Tannfyllingsmaterialet amalgam inneholder metallisk kvikksølv. Dette kan frisettes i små mengder og tas opp i blodbanen fra munnhulen i form av kvikksølvdamp. Dersom man ikke er utsatt for andre kilder for uorganisk kvikksølv, for eksempel gjennom arbeidet, er i dag tannfyllingsmaterialet amalgam den viktigste kilden til uorganisk kvikksølv i kroppen. Bidraget fra innånding i forhold til totalinntaket av kvikksølv gjennom mat og vann, er vanligvis svært lavt i Norge.
Bruk av kvikksølv i dentale materialer ble i Norge forbudt fra januar 2008, men det var enkelte unntak i perioden 2008-2010 med bruk av sølvamalgam. På grunn av tidligere utstrakt bruk av amalgam er det fremdeles mange som har amalgamfyllinger i tennene.
Nesten all industriell bruk av kvikksølv er opphørt i Norge, men gjenvinning av særlig eldre elektrisk apparatur kan gi eksponering for metallisk kvikksølv.
Metylkvikksølv finnes bare i fisk og sjømatprodukt. Metylkvikksølv hoper seg ikke opp i kroppen over tid, men har en halveringstid på ca. 70 dager. Ved å legge om dietten kan man derfor redusere kvikksølvinnholdet i kroppen i løpet av noen måneder.
Det finnes ikke oppdaterte landsdekkende eksponeringsberegninger for kvikksølv, men beregninger i EU i 2012 viste at de fleste europeere ikke får i seg mer metylkvikksølv eller uorganisk kvikksølv enn det som anses som trygt. Unntaket er personer som spiser ofte og mye enkelte typer ferskvannsfisk. Disse kan stå i fare for å få i seg mer metylkvikksølv enn hva som er tilrådelig. Mattilsynet har publisert råd om hva som er anbefalt inntak av slik fisk. FHI har også utgitt en egen kunnskapsinformasjon om dette; Håndbok for fremmedstoffer i mat.
Svelging av metallisk kvikksølv er lite farlig på grunn av minimalt opptak fra tarmen. Det er ikke rapportert toksisitet etter svelging av kvikksølvmengden i ett febertermometer (ca. 1 g). Bare i spesielle tilfeller eller etter massive inntak er det mulighet for forgiftning. Inntak av store mengder (over 500 g) har gitt magesmerter, oppkast og diaré.
Mengden kvikksølv i et gammelt febertermometer er nok til å gi akutt forgiftning med dødelig utgang, men kun hvis det kommer i kontakt med varme flater (ovn, kokeplate eller lignende). Uten sterk oppvarming er det liten fare for akutt forgiftning av den mengden kvikksølv som finnes i et febertermometer.
Forgiftning kan bekreftes ved analyse av kvikksølv i blod, urin eller eventuelt vev.
Ved akutt kvikksølvforgiftning gis det behandling med et legemiddel som øker utskillelsen av kvikksølv, såkalt chelatorbehandling. Andre legemidler er ikke aktuelle til slik bruk.
For høye nivå av kvikksølv gir ulike problemstillinger avhengig av hvilken kvikksølvforbindelse man blir utsatt for, på hvilken måte, i hvilken mengde og om eksponeringen er akutt eller kronisk. Kronisk forgiftning kan inntre gradvis og starte med nedsatt appetitt, vekttap og nervøsitet. Tremor er typisk, i starten som intensjonstremor. Psykogene reaksjoner er vanlig, som emosjonell labilitet, depresjon, utmattelse, psykosomatiske plager og konsentrasjonsvansker. Nyrepåvirkning kan være fremtredende. Kronisk kvikksølvforgiftning kan bli feildiagnostisert som Parkinsons sykdom, depresjon eller Alzheimer. Kvikksølvforgiftning bør vurderes ved uforklarlige nevrologiske tilstander, reaksjoner i munnen og nyrepåvirkning.
Giftinformasjonen har lagt ut råd på nettstedet Helsebiblioteket om forgiftning med kvikksølv.
Blant personer med sølvamalgamfyllinger i tennene er det enkelte som opplever helseplager som de relaterer til disse fyllingene. Det finnes imidlertid ingen validerte diagnostiske tester som bekrefter en slik sammenheng. Det er gjort mange undersøkelser for å studere mulige negative helseeffekter av amalgam. Til tross for at det ikke er entydige funn som kan bekrefte at amalgam som tannfyllingsmateriale er skadelig, kan det ikke utelukkes. Ved mistanke om bivirkninger fra odontologisk materiale gir nasjonal faglig retningslinje fra Helsedirektoratet veiledning om samhandling mellom tannhelsepersonell og fastlege, og ev. hudlege. Retningslinjen omhandler ikke kvikksølvforgiftning, men omtaler kvikksølveksponering.
Utredning og behandling av tilstander hvor det ikke er klare kriterier for å definere pasientgruppen og klare diagnostiske kriterier for påvise sykdom er krevende for helsepersonellet. Dette oppleves selvfølgelig også vanskelig for de det gjelder. At man ikke kan påvise en tilstand betyr ikke at problemene pasienten opplever ikke er reelle, men det betyr heller ikke at det må være tilstedeværelse av sykdom.
Utredning av mulig sykdom starter i de fleste tilfeller hos fastlegen. Det er derfor viktig at fastlegen i konsultasjonen med pasienten prøver å komme frem til et utredningsløp som imøtekommer de nødvendige avklaringer som må gjøres i forhold til de symptomer pasienten opplever. Her er det også viktig at de forventningene pasienten har underveis blir avstemt mot hva som er mulig å oppnå gjennom de ulike utredningstiltakene.
Når det er snakk om mulig eksponering for kvikksølvforbindelser i arbeidssituasjon eller der det er mistanke om helseplager relatert til kvikksølveksponering i jobb, har vi i Norge et etablert system og et veletablert helsetjenestetilbud for å ivareta ansatte. Dette omfatter bedriftshelsetjenesten, de arbeidsmedisinske sykehusavdelinger i hver helseregion og Statens arbeidsmiljøinstitutt (Stami). Stami er også en viktig kunnskapsleverandør på fagområdet arbeidshelse, også når det gjelder kvikksølv og helserisiko og mulige helseeffekter.
Det arbeidsmedisinske fagmiljøet samarbeider med fastlegene i helseoppfølgingen av den enkelte. Kompetansen i de arbeidsmedisinske fagmiljøene og på STAMI deles med resten av helsevesenet på lik linje med rekke andre helsefagområder, igjennom kursvirksomhet, informasjon delt i epikriser, artikler mv. Det er et tett samarbeid mellom de ulike fagmiljøene og mellom de ulike nivåene i helsetjenesten. Det er også et samarbeid mellom helsetjenestene og de statlige myndighetene FHI, Arbeidstilsynet, Miljødirektoratet, Mattilsynet og Helsedirektoratet.»
Statens arbeidsmiljøinstitutt har gitt følgende tilbakemelding:
«Statens arbeidsmiljøinstitutt har forebygging av kjemisk helseskade og utredning av eksponering for toksiske stoffer relatert til arbeid og disse eksponeringenes virkning i kroppen som sektoransvar. I tråd med sektoransvaret har vi ikke en rolle i behandling av følgetilstandene av forgiftninger. Problemstillinger knyttet til behandling følges opp i helsevesenet.
Premisset i spørsmålet til representanten Hoksrud tas som utgangspunkt for våre innspill: «Helseplagene er mange og sammensatte og krever ofte omfattende behandling». Dette viser til at utredning av pasienter som opplever at kvikksølv kan være årsaken til deres helseplager kan være svært kompleks.
Det kreves en grundig utredning ved slik mistanke, og etter STAMIs mening må denne utredningen foretas i regi av kompetent lege på feltet, da både diagnostikk og oppfølging kan medføre prosedyrer som kan ha uheldige sidevirkninger. De arbeids- og miljømedisinske sykehusavdelingene i hver av helseregionene og de nevrologiske sykehusavdelingene, samt STAMIs arbeidsmedisinske poliklinikk er aktuelle utførende ressurser i denne krevende utredningen som må gjennomføres for å identifisere dem som er kvikksølvforgiftet. Både arbeidseksponering og miljøeksponering kan bidra til kvikksølvopptak i kroppen. De giftige egenskapene og skadepotensialet for metallisk kvikksølv og organisk kvikksølv er også vesensforskjellige, og dette må hensyntas ved utredningen.
STAMI er tilgjengelig for rådgivning relatert til risikovurdering og risikohåndtering av kvikksølveksponering, ut fra vårt arbeidshelseperspektiv på slike eksponeringer.»
Jeg har tillit til at de kompetente fagmiljøene vi har i Norge følger opp og vurderer om det er behov for nye tiltak, f.eks. om det kan være aktuelt å innføre ny medisinsk behandling. Tilbakemeldingen fra Helsedirektoratet viser også at det er et utstrakt samarbeid mellom helsetjenestene og statlige myndigheter, og at det skjer kompetanseoverføring fra arbeidsmedisinske fagmiljøer til fastlegene.