Skriftlig spørsmål fra Marian Hussein (SV) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1597 (2023-2024)
Innlevert: 20.03.2024
Sendt: 21.03.2024
Besvart: 02.04.2024 av helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol

Marian Hussein (SV)

Spørsmål

Marian Hussein (SV): Hvilket ansvar har spesialisthelsetjenesten og kommunene for å gjøre sine rehabiliteringstilbud synlige og oversiktlige for så vel pasienter som helsepersonell, og dermed tilgjengelige for de som trenger dem?

Begrunnelse

I Riksrevisjonens undersøkelse av rehabilitering i helse- og omsorgstjenestene (Dokument 3:12 (2023−2024)) er to av konklusjonene at mange pasienter ikke får de rehabiliteringstjenestene de har behov for av kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten og at der det er svakheter i rehabiliteringstjenestene får dette store konsekvenser for pasientenes helse, arbeidsevne, familieliv og fritid.
Det heter på side 72 i rapporten:

"Flere aktører trekker fram at det mangler informasjon om rehabiliteringstjenester. Pasient- og brukerombudene har omtalt rehabilitering som «de hemmelige tjenestene». Det går fram av intervju med regional vurderingsenhet i Helse Sør-Øst at helseforetakene har liten interesse av å beskrive hvilke rehabiliteringstjenester de har, fordi de har mye å gjøre og ikke ser behovet for å øke etterspørselen. Mange rehabiliteringstilbud er derfor ikke synlige på nettsidene."

I både Riksrevisjonens rapport og i Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024-2027 (Meld. St. 9 (2023–2024)) kommer det fram at det er utfordringer knyttet til koordinering av tjenester. I helse- og samhandlingsplanen slås det fast at hvis koordineringen og samhandlingen svikter, vil ansvaret for oppfølgingen ofte havne hos pasienten eller brukeren selv, eller hos pårørende. LHL og andre pasientorganisasjoner opplever ofte at dette skjer i dag. For å få til god koordinering av tjenester er det en nødvendig forutsetning at tjenestene er kjent og oversiktlige.

Ingvild Kjerkol (A)

Svar

Ingvild Kjerkol: Jeg deler bekymringen for at manglende tilgang på rehabiliteringstjenester kan gi konsekvenser for pasientenes helse, arbeidsevne, familieliv og fritid. Rehabilitering er en tjeneste som kan skje parallelt med annen type medisinsk behandling, eller som kan iverksettes etter at annen behandling er avsluttet. Behovet for rehabiliteringstilbud kan oppstå som følge av mer alvorlig skade eller sykdom, som følge av mentale eller psykologiske helsetilstander, som følge av rusmiddelbruk, eller handle om å forebygge funksjonssvikt hos for eksempel eldre. En rekke steder i landet tilbys arbeidsrettet rehabilitering for personer som står i fare for eller som har falt ut av arbeidslivet. I sykehusene skjer mye av rehabiliteringen i forbindelse med en innleggelse, eller som poliklinisk oppfølging. Noen pasienter blir henvist til rehabilitering ved de private institusjonene som har avtale med helseregionen pasienten befinner seg i. Videre får mange pasienter ulike rehabiliteringstilbud i kommunene, noen ganger uavhengig av sykehus-innleggelser.
Gitt de svært ulike formene rehabiliteringstilbud har, kan det være krevende for sykehusleger, fastleger og pasienter og brukere å få oversikt over tilbudene som finnes. Derfor har Helse- og omsorgsdepartementet tildelt de regionale koordinerende enhetene (RKE)/ de regionale vurderingsenhetene (RVE) i helseregionene, ansvar for å formidle informasjon om tilbudene og vurdere henvisninger til rehabiliteringstjenester. På deres hjemmesider ligger mye informasjon om ulike tilbud. Det finnes også en landsdekkende telefonlinje, ReHabiliteringstelefonen, som gir informasjon og veiledning om tjenester og tilbud innen habilitering og rehabilitering i den helseregionen personer bor i. Telefonen er bemannet hverdager på dagtid. Videre har Helsedirektoratet ansvar for informasjon om ulike rehabiliteringstilbud på nettsiden Velg behandlingssted som ligger på Helsenorge.no.
Det er opp til den enkelte kommune hvordan de vil gjøre sine rehabiliteringstjenester kjent. Alle kommuner er pålagt å ha egne koordinerende enheter, som vil kunne gi veiledning om ulike tilbud. Det er også de kommunale koordinerende enhetene som har ansvar for å utforme individuelle planer og utpeke en koordinator for brukere med komplekse og langvarige helsebehov, samt for barn og unge som har behov for et sammensatt tjenestetilbud med oppfølging som involverer flere aktører i velferdstjenestene, jamfør nasjonal veileder for rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator, og nasjonal veileder for samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier.
Jeg tar Riksrevisjonens funn om manglende koordinering på alvor. I Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024-2027 er et av regjeringens viktigste hovedgrep nettopp at kommuner og sykehus skal prøve ut og innføre nye organiseringsformer og samhandlingsmodeller for å sikre sammenhengende tjenester og pasientforløp, og med god bruk og formidling av kompetanse i og mellom tjenestenivåene. Habilitering og rehabilitering skal også være en viktig del av videreutviklingen av helsefellesskapene. Regjeringen har vedtatt et økonomisk virkemiddel, rekrutterings- og samhandlingstilskuddet, som gjør det mulig å få fart på utvikling av samarbeidsformer og tjenesteutvikling. Videre vil regjeringen inkludere flere med helseutfordringer i arbeid, styrke arbeidsrettet rehabilitering og bidra til et bedre arbeidsmiljø gjennom et forsterket samarbeid mellom helsesektoren og arbeids- og velferdssektoren. Det er et mål for regjeringen at arbeidsinkludering i større grad inngår som behandlings- og/eller rehabiliteringsmål i helse- og omsorgstjenesten. For å få til dette vil regjeringen også styrke det strategiske samarbeidet mellom arbeidsmiljø- og helsemyndighetene.