Skriftlig spørsmål fra Alfred Jens Bjørlo (V) til helse- og omsorgsministeren

Spørsmål

Alfred Jens Bjørlo (V): Medisinprodusenter står i stor grad fritt til å prioritere de markedene de selv måtte ønske. Kommersielle avveininger blant selskapene resulterer i mange tilfeller i at medisiner i første omgang blir distribuert og solgt til EUs medlemsland. Som tilknyttet tredjeland, og grunnet at EØS-avtalen ikke dekker helseberedskapssamarbeid, kan Norge oppleve utfordringer med tilgang på livsviktige medisiner.
Er statsråden enig i at forsyningsproblemene med legemidler til Norge ville vært redusert dersom Norge var fullverdig medlem av EU?

Svar

Ingvild Kjerkol: Regelverket om godkjenning og markedsadgang for legemidler er totalharmonisert innenfor EØS-området. Norge er derfor integrert på lik linje som EUs medlemsland i det europeiske legemiddelmarkedet. I utgangspunktet er det markedets størrelse og insentiver som pris og refusjon som avgjør hvor attraktivt det er for industrien å plassere sine legemidler på det norske markedet. Som EØS-medlem er Norge en fullverdig del av det indre markedet og vi skiller oss derfor ikke fra EUs medlemsland med tanke på tilgang til legemidler som sådan. Norge har generelt sett heller ikke større utfordringer med legemiddelmangel enn andre EU-land. Jeg nevner for øvrig at i forslag til revidert legemiddelregelverk som ble fremmet av Kommisjonen i april 2023 er det inntatt bestemmelser som i større grad skal bidra til at alle EU/EØS-land faktisk får tilgang når et legemiddel er godkjent.
Gjennom EØS-avtalen er Norge en integrert del av arbeidet knyttet til forskning, utvikling og overvåkning av legemidler, og legemiddelmarkedet som sådan. Dette omfatter imidlertid ikke EUs arbeid for å sikre forsyningen av nødvendige medisinske mottiltak, knyttet til produksjon, innkjøp og distribusjon.
Det ordinære legemiddelregelverket og reguleringen av legemiddelmarkedet må således ikke likestilles med tilgang til legemidler som del av EUs helseberedskapssamarbeid. I slike situasjoner settes ordinære markedsmekanismer til side. Erfaringene fra koronapandemien viser at Norge ville vært bedre rustet for å ivareta egne beredskapsbehov, dersom vi var omfattet av EUs tiltak for å sikre forsyningssikkerhet ved en helsekrise.. EUs rammeverk for å sikre medisinske mottiltak i en krise er imidlertid bygd opp slik at Norge ikke er omfattet. EØS-avtalen er heller ikke tilstrekkelig for norsk tilknytning både fordi regelverket har et hjemmelsgrunnlag som faller utenfor EØS-avtalen og fordi mekanismen for å finansiere tiltak utelukker norsk deltakelse. Dersom Norge hadde vært et fullverdig medlem av EU, slik representanten spør om, ville utfordringene knyttet til forsyning til legemidler i krise således trolig vært redusert.
Koronakommisjonens rapporter og Stortingsmelding nr. 105 (2023-2024) om helseberedskap har på en god måte redegjort for våre sårbarheter. Dette er også bakgrunnen for at regjeringen har besluttet at vi skal arbeide for at Norge er del av EUs styrkede helseberedskapssamarbeid på så like vilkår som EUs medlemsland som mulig.

Stortinget.no

Skriftlig spørsmål fra Alfred Jens Bjørlo (V) til helse- og omsorgsministeren

Spørsmål

Svar