Helge André Njåstad (FrP): Hva vil statsråden gjøre for å sikre at Statsforvalteren følger den anvisning som fvl. § 34 gir i saker som dette, og vil statsråden ta initiativ til at departementet omgjør Statsforvalters vedtak i denne saken?
Begrunnelse
Øygarden kommune innvilget søknad om etablering av en fortøyningsbrygge uten landgang – eller annen tilknytning til land.
I og med at fortøyningsbryggen ikke berørte landarealer, kun sjøarealer – kom regler om strandsonevern i plan- og bygningslovens § 1-8, og korresponderende bestemmelse i kommuneplanens arealdel, ikke til anvendelse. Strandsonereglene gjelder kun fra flomålet og innover på land.
Det var av denne grunn kun kommuneplanens bestemmelse om bruk- og vern av sjø og vassdrag som lå til grunn for kommunens innvilgelse av søknaden om fortøyningsbryggen. Denne bestemmelsen lyder som følger:
42. Bruk og vern av sjø og vassdrag, fleirbruksområde b. Tiltak eller inngrep som er i konflikt med natur, friluftsliv, ferdsle eller fiske er ikkje tillate, inkludert flytebrygger og kaianlegg. Det kan vurderast unntak for fortøying av anlegg for akvakultur eller utlegging av sjøleidningar for vatn, av løp, varmepumper, straum- og telenett. Heimel: pbl. §§ 11-9 nr. 3 og 11-11 nr. 3.
Som det ses i punkt 42 b) gir bestemmelsen anvisning på et forvaltningsskjønn, hvoretter tiltak kan innvilges dersom det ikke er «i konflikt med natur, friluftsliv, ferdsle eller fiske».
Kommunen foretok den skjønnsutøvelsen som bestemmelsen gir anvisning på, og innvilget fortøyningsbryggen fordi den ikke ble ansett å komme i konflikt med de nevnte hensyn. Likevel omgjorde Statsforvalter i Rogaland kommunens vedtak med følgende begrunnelse:
«Den aktuelle flytebrygga har en størrelse og plassering som vil bidra til å privatisere sjøområdet utanfor eigedomen. Brygga vil hindre friluftsliv og ferdsel på sjøen utanfor eigedomen. Tiltaket krev difor dispensasjon frå føresegna i bokstav b) i den ovannemnde føresegna til kommuneplanen. Tiltakshavar har ikkje ønska å søke om dispensasjon. Statsforvaltaren finn på denne bekgrunn å måtte gjere om på kommunen sitt vedtak til avslag.»
Forvaltningsloven § 34 slår fast at «Der statlig organ er klageinstans for vedtak truffet av en kommune eller fylkeskommune, skal klageinstansen legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn.» I denne saken la Statsforvalter ikke vekt på det kommunale forvaltningsskjønn. Statsforvalters vedtak inneholdt heller ingen henvisning til forvaltningsloven § 34.