Skriftlig spørsmål fra Silje Hjemdal (FrP) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:2431 (2023-2024)
Innlevert: 27.06.2024
Sendt: 27.06.2024
Besvart: 05.07.2024 av barne- og familieminister Kjersti Toppe

Silje Hjemdal (FrP)

Spørsmål

Silje Hjemdal (FrP): Hvordan vil statsråden forebygge at barn og ungdom som er på barnevernsinstitusjon ikke rømmer og ender opp i harde rusmiljø eller kriminalitet, og hvilke strakstiltak vil bli gjennomført?

Begrunnelse

NRK publiserte 27. juni d.å artikkelen «Leter etter ungdom som har rømt til Oslo for å ruse seg: – Barn helt ned i 11-12-årsalderen». Der fremgår det at det i 2023 var hele 229 barn som var savnet (totalt 382 ganger) og måtte hjelpes av barnevernsvakten i Oslo. Mange av disse oppsøkte tunge rusmiljø, hvor det også er stor fare for rekruttering til kriminalitet.
I de gjentagende sakene der barn flere ganger er savna i løpet av et år, så er det veldig ofte snakk om barn som bor på institusjon. Mange av disse rømmer til Oslo, hvor flere av de farligste miljøene er.
Artikkelen viser at mange barneverninstitusjoner ikke er klar over hva de har lov til.

«For ikke alle institusjoner tror de har makt og myndighet til å hindre barn i å dra, er barnevernsvaktas erfaring. Eller hente dem hjem med tvang.»

Det er også en utfordring at den rødgrønne regjeringen forsøker å fase ut velfungerende private leverandører av barneverntjenester.
Artikkelen viser også at statsforvalterene praktiserer regelverket for godkjenning av tvang ulikt. Tvang skal og bør være siste utvei, men det er viktig at alle institusjonene praktiserer det likt. Statsråden har ansvaret for at statsforvalterene han lik forståelse og lik praktisering av dette.

Kjersti Toppe (Sp)

Svar

Kjersti Toppe: Det er svært alvorleg at vi ikkje klarer å vareta enkelte av dei mest sårbare barna vi har. Barn som bur på barnevernsinstitusjon har ofte med seg traume som gjer at dei kan vere ekstra utsette for rekruttering til rus og kriminalitet. Det er vårt ansvar å beskytte dei mot det som kan skade deira liv og utvikling. Dei tilsette på institusjonane skal gi barn og unge omsorg og vern i foreldra sin stad. Dei skal også kunne setje grenser for barna på same måte som foreldra kan gjere.
I dag er det for mykje uvisse omkring kva grenser dei tilsette kan setje ut frå omsorgsansvaret dei har for barnet. Uvissa kan føre til at barn som bur på institusjon ikkje får føreseielege rammer og forsvarleg omsorg og vern. Regjeringa har derfor sendt på høyring fleire lovforslag som skal bidra til at barn og unge som bur på institusjon får den beskyttelsen dei treng og har rett på. Forslaga i høyringsnotatet følgjer mellom anna opp Barnevnernsinstitusjonsutvalet (NOU 2023: 24) sine anbefalingar om tydeleggjering av omsorgsansvaret og betre digital beskyttelse.
I høyringsnotatet er det føreslått å tydeleggjere at institusjonen har rett og plikt til å gjennomføre avgrensingar overfor barnet når det er nødvendig for å gi barnet forsvarleg omsorg og vern ut frå alderen og modnaden til barnet. Kva avgrensingar som kan gjennomførast i medhald av omsorgsansvaret må vurderast konkret ut frå det individuelle behovet til barnet for omsorg og vern. Vidare har vi føreslått å gjere tydeleg i lova at institusjonen ut frå omsorgsansvaret kan nytte nødvendig fysisk makt, dersom det er strengt nødvendig for å hindre at barnet utset eige liv og helse for alvorleg skade. Døme på slike situasjonar kan vera rusbruk, eller ved å oppsøke situasjonar som gir stor risiko for vald eller overgrep frå andre personar, og det ikkje nyttar med mindre inngripande tiltak.
Elektroniske kommunikasjonsmiddel og tilgang til internett kan vere eit viktig verktøy for å halde kontakten med familie og nettverk. Samtidig har samfunnsutviklinga medført at risikoåtferd og negativ sosial læring i aukande grad skjer på digitale plattformer og gjennom elektronisk kommunikasjon. Nokre barn og unge som bur på institusjon nytter mobiltelefon eller pc til å planleggje rømming, kjøp av rusmiddel og sal av seksuelle tenester. Regelverket i dag er ikkje tilpassa den digitale utviklinga, og dei tilsette på institusjonane har ikkje den same moglegheita som foreldre til å følgje med på den digitale kommunikasjonen til barnet. Derfor føreslår vi å lovfeste at institusjonen, dersom dei har ein grunngitt mistanke om at barnet gjennom bruk av elektronisk kommunikasjon vil bli utsett for fare eller skade, kan treffe vedtak om innsyn i barnets kommunikasjon.
Eit tydelegare regelverk vil bidra til likare praksis. Når lovendringane er behandla av Stortinget skal det utviklast felles retningslinjer for mellom anna institusjon og statsforvaltar om barns rettar, omsorgsansvaret og moglegheitene til å gjere inngrep overfor barnet for å gi omsorg og vern. Helsetilsynet har i sitt arbeid med kvalitetsutvikling av statsforvaltars tilsyn med barnevernsinstitusjonar utarbeidd tilsynspakker kor den fyrste handlar om «vern og beskyttelse». Formålet er å harmonisere praksis og styrke kvaliteten. Eg vil også ta snarleg initiativ ovanfor Statsforvaltatar for å gå gjennom eigen praksis for å sikre lik og samordna vurderingar rundt tvangsreglementet, der det kjem fram at det er ulik praksis og vurderingar i dag.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Politidirektoratet har felles retningslinjer for samarbeid mellom barneverninstitusjon, kommunal barnevernteneste og politiet når barn forsvinner frå barneverninstitusjon. Retningslinjene skal bidra til å klargjere kven som er ansvarleg for å gjera kva, slik at det ikkje tek unødig tid før nokon handlar, og utsette barn er på drift utan at nokon leitar etter dei. Retningslinjene skal vidare bidra til at ansvarlege styresmakter handterer situasjonar på ein fagleg forsvarleg måte når barnet forlèt institusjonen utan løyve, eller lèt vere å komme tilbake til institusjonen etter fråvær. Bufdir og POD påbyrja i 2023 eit arbeid med å revidere retningslinjene om bruk av politi ved rømming frå institusjon.
Eg viser også her til Institusjonsstrategien (Vårt felles ansvar- ny retning for barnevernets institusjonstilbod) til regjeringa. Kvart barn på institusjon er unikt, med sine eigne behov og ressursar. Derfor må vi som samfunn strekke oss til det ytterste for å gi dei stabile og trygge omsorgsrammer, moglegheiter for utvikling, og den støtta dei treng for å legge grunnlaget for eig godt voksenliv. Difor treng vi ein ny retning for institusjonsbarnevernet, der vi klarar å gi barn normalitet, tryggheit og langt færre flyttingar. Dette er grunnleggande for å førebyggje behovet for inngripande tiltak og at barn utset seg sjølv for farer. Det er også eit mål at barn i mykje større grad skal få institusjonstilbod i eigen region. Dette vil bidra til å minske utfordringane med tanke på at det i enkelte delar av landet er svært stor konsentrasjon av barnevernsinstitusjonar, noko som kan forsterke negativ utvikling. Desse barna skal få eit heilskapleg og individuelt tilpassa tilbod, som gir støtte til positiv utvikling. Eg viser mellom anna til kartlegginga av barnets ressursar og av risiko for utvikling av varige problem, som kriminalitet eller rus.
Regjeringa har prioritert midlar nettopp til å styrkje det statlege institusjonstilbodet til barn med dei største behova. Midlar er brukt til dømes til vakne nattevakter, auka bemanning, byggmessige forbetringar og brannforebyggande tiltak. Det viktige på kort sikt er å sikre nok bemanning med god kompetanse, til å gi barna den omsorga og vernet dei treng.