Spørsmål
Ketil Solvik-Olsen (FrP): Et samlet storting har gitt støtte til arbeid for å bevare regnskogen. Regnskogen omtales som vår felles lunge. Den omfatter ni land og er på størrelse med Vest-Europa. Den inneholder 30 pst. av jordas ferskvann og har et rikt biologisk mangfold, opp mot 30 pst. av klodens mangfold. Samtidig er det verdt å merke seg at Brasils stat eier 65 pst. av den brasilianske regnskogen. Brasils president Lula opprettet nylig et Amazonas-fond, der Norge hittil er første og eneste land som vil bidra i fondet, inntil 1 milliard dollar fram til 2015, ifølge Regjeringen. Samtidig er det den brasilianske stat som står for den største delen av avskogingen i Brasil. Brasils miljøvernminister aksepterte nylig at jordeiere i Amazonas skal bevare mindre skog enn dagens lovverk i Brasil krever.
Noen av oss blir da litt skeptiske, når president Lula samtidig sier at det er Brasil som selv skal bestemme hvordan pengene i Amazonas-fondet brukes. Det gjør at mange spør seg om vi kan være sikre på at de norske regnskogmilliardene faktisk kommer til nytte. Det er ikke nok med gode intensjoner, det er resultatene som teller. Er vi godt nok forberedt til det vi nå gjør, eller haster vi av gårde i håp om å sikre politisk gevinst?
Det er mange utfordringer. Statsråden har beskrevet mange av dem både i media tidligere og i statsbudsjettet: Størrelsen pr. areal, de økonomiske drivkreftene som styrer dette og mangelen på politisk kontroll og styring i disse landene. Statsråden har sagt at det må etableres en robust, effektiv og fleksibel internasjonal arkitektur for arbeidet mot avskoging. Dette har han sagt mange ganger. Men pengene kommer allikevel allerede nå i budsjettet.
Da er spørsmålet: Kan statsråden forsikre at den internasjonale arkitekturen som han selv har etterlyst, nå er på plass – sånn at en kan garantere at pengene får de resultatene alle ønsker?