Spørsmål
Ketil Solvik-Olsen (FrP): Norsk næringsliv, industri og husholdninger har hatt gleden av en effektiv og visjonær energipolitikk fra mange tiår tilbake. Utbyggingen av vannkraft sikrer oss god tilgang til rimelig og ikke minst miljøvennlig energi. For industrien, som i stor grad stod for mye av utbyggingene, gav det en konkurransefordel på det globale markedet. Vi har fått utviklet en stor, verdiskapende og eksportrettet metallproduksjon, som både er energigjerrig og miljøvennlig i globalt perspektiv, men for husholdningene gav det velstand og komfort for en penge som alle kunne ha råd til.
I Europa, derimot, er mye av kraftproduksjonen basert på kull. De får nå en ekstrakostnad, basert på at det er innført et CO2-kvoteregime. Denne ekstrakostnaden løfter kraftprisene i Europa, og vi ser at EU nå er bekymret over hva det betyr for industriens konkurranseevne.
På bioenergikonferansen i Skien i forrige uke uttalte energiministeren håp om at CO2-kvoteprisene ville komme opp på 500–600 kr pr. tonn. Det vil gi et utslag i strømprisen på mellom 30 og 50 øre kWh. Økt oppkobling til kraftmarkedet i Europa gjør òg at dette prisnivået slår inn over Norge. Det beriker kraftselskapene i Norge på bekostning av nettopp industrien og husholdningene. Industrien frykter nå veldig for sin framtid
Industrien frykter nå veldig for sin framtid ved at dette øker kostnadsnivået deres. De industri- og metallbedriftene de konkurrerer mot, er i stor grad utenfor Europa, der de ikke får disse kostnadene. Politisk kan en motvirke denne utviklingen ved å redusere elavgiftene, som vil bedre husholdningenes situasjon, og ved å innføre et industrikraftregime for industrien.
Vil statsråden jobbe i den retningen, slik at vi kan sikre at ren, norsk vannkraft faktisk gir en fordel til norske kraftkunder?