Spørsmål
Elisabeth Vik Aspaker (H): I rekken av merkverdige saker med opphav i Justisdepartementet framstår nå fornyings- og administrasjonsministeren som en gissel for en lovsak der justisministeren for enhver pris vil beholde dagens politidirektør, selv om dette bryter med grunnleggende prinsipper i statens åremålspolitikk. Stortinget har for tiden til behandling lov om endring i politiloven om utvidelse av åremålet for politidirektøren fra totalt ni år til tolv år – av enkelte også omtalt som «Lex Killengreen». For en justisminister som har etablert seg på snuoperasjoner, er det kanskje ikke helt utenkelig at han kunne komme til å snu også i denne saken, for lovforslaget har med rette skapt sterke reaksjoner. Riksadvokaten avstod faktisk fra å avgi høringsuttalelse, fordi man oppfattet at avgjørelsen i realiteten var tatt. Justisministerens svar på innvendingen har vært å tilpasse begrunnelsen for loven. Ifølge Aftenposten tirsdag har fornyings- og administrasjonsministeren i et brev vist til at det i det opprinnelige lovforslaget stod at man ønsket å forlenge Killengreens åremål uten utlysning. Senere i lovteksten ble det foreslått at stillingen skulle utlyses, noe som da ifølge statsråd Grande Røys kan synes selvmotsigende. Grande Røys skriver videre at en «endring av en åremålsperiode som allerede er påbegynt, er i strid med grunnleggende prinsipper ved statens åremålsordning», og at det vil bli problematisk for justisministeren når politidirektørjobben skal utlyses. Den må da utlyses på to måter, en utlysning for tre år for Killengren, eventuelt, og en utlysning for seks år for andre søkere.
Det er paradoksalt at en lov som tilsynelatende bryter med grunnleggende prinsipper, er fremmet av Justisdepartementet, som er Regjeringens juridiske ekspertorgan når det gjelder ny lovgivning. Det springende punkt og mitt spørsmål til statsråden er: Statsråden har selv i høringsrunden karakterisert lovforslaget om utvidet åremål for politidirektøren som «selvmotsigende», «svært uheldig» og «i strid med grunnleggende prinsipper». Som øverste ansvarlig for statens personalpolitikk, hvordan kan statsråden forsvare en lovendring som klart er i strid med grunnleggende prinsipper for statlige åremålsansettelser?