Spørsmål
Erna Solberg (H): Landbruks- og distriktspolitikken er preget av sterke eiendomsreguleringer: Boplikten reduserer verdien og hindrer omsetning av gården, delingsforbudet hindrer restrukturering til større og mer drivverdige bruk, prisreguleringen fratar selgeren en del av verdien, selv når selger og kjøper er enige om prisen, og odelsloven medfører at gårdsbruk går i arv og hindrer at nye kommer inn i næringen.
Felles for alle disse reguleringene er at det svekker bondens eiendomsrett, og at det er strenge føringer for hva grunneieren kan disponere eiendommen sin til. Jeg mener at skal vi gjøre den typen reguleringer, må vi ha gode grunner for at slike reguleringer faktisk fungerer – dokumentasjonen på at de virker må være til stede. Bildet i Norge i dag er at det står 35 000 gårdsbruk tomme og til forfall rundt omkring i landet, 180 000 landbrukseiendommer finnes, men det er bare 47 000 bruk i aktiv drift. Det betyr at bøndene omstiller seg, mens eiendomsstrukturen står bom fast. Samtidig blir norske bønder i større og større grad leiebønder, 40 pst. av jordbruksarealet i Norge er leiejord.
Eiendomsreguleringen virker ikke etter hensikten. Nylig dokumenterte Nationen at 20 pst. av dem som er pålagt boplikt, ikke overholder den. Regjeringen har nå levert inn en odelstingsproposisjon til Stortinget som strammer inn deler av dette regelverket. Basert på dette bildet, mener ikke statsråden at det er på tide å gi bønder og folk i distriktene litt av den samme eiendomsretten som andre folk i Norge har?