Spørsmål
Per-Willy Amundsen (FrP): Fremskrittspartiet har lenge hevdet at man i realiteten er tvunget til å gjøre et valg mellom innvandring og velferd. Dersom man ikke strammer betydelig inn på innvandringsfeltet, vil vi bli tvunget til å redusere velferden. Det er altså den realiteten vi står overfor.
I forrige uke hadde statsråd Lysbakken og jeg en liten diskusjon via NTB hvor statsråden faktisk hevder:
"Selv med rent Frp-flertall på Stortinget ville de fleste som i dag innvandrer til Norge kunnet komme."
Dette uttales av statsråden på tross av at vi ser klare sammenhenger mellom innvandringen til ulike europeiske land og de reglene som praktiseres. Men man velger altså bort muligheten for å takle de velferdsutfordringene vi står overfor med den omfattende innvandringen. Samtidig har regjeringen avvist Fremskrittspartiets forslag om i større grad å knytte statsborgerskap og krav til botid til muligheten for å ha full tilgang til norske velferdsgoder. Da stiller jeg spørsmålet, i etterkant av fremleggelsen fra Brochmann-utvalget: Hva er det egentlig regjeringen ser for seg at man skal gjøre når man skal møte den omfattende innvandringen som kommer til Norge? Lysbakken har pekt på arbeidsmarkedstiltak, språkopplæring og likestilling – i og for seg gode tiltak, men det er bare mer av det samme gamle. Hva er det egentlig regjeringen tenker at man skal gjøre? Ligger det noe annet bak her? Når man ikke vil redusere innvandringen, ikke vil stille krav til statsborgerskap, er det ikke i realiteten en styring mot å avvikle/redusere velferdsordningene for samtlige mennesker i dette landet?