Spørsmål
Frank Bakke-Jensen (H): Et av mine første møter med Landbruks- og matdepartementet høsten 2009 var den årlige offisielle middagen næringskomiteen har med statsråden der. Under den faglige innledningen til denne bordsetningen fikk vi presentert statistikk over norsk matproduksjon. Her var verdien av norsk sjømatproduksjon utelatt. Dette ble selvfølgelig påtalt, og det byråkratiske svaret var at man i Landbruks- og matdepartementet ikke regnet inn norsk sjømat når man laget statistikk over norsk matproduksjon.
I næringskomiteen spiser vi i fint selskap, og noen uker senere var vi på offisiell middag hos fiskeri- og kystministeren. I velkomsttalen kunne statsråden bekjentgjøre at nå var den norske produksjonen av sjømat innregnet i statistikken til Landbruks- og matdepartementet når de presenterte tall for norsk matproduksjon. Undertegnede og statsråden var skjønt enige om at sånn burde det også være.
Derfor er det med undring jeg har mottatt den lenge etterlengtede landbruksmeldingen fra statsråd Brekk. Her sier man mye om norsk matproduksjon – det er ikke det. Ja, man omtaler til og med norsk sjømat i rosende ordelag, rimelig nok – rimelig nok. Det er når man kommer til begrepet «selvforsyningsgrad», at jeg blir litt i stuss, for Norge har ifølge Landbruks- og matdepartementet en selvforsyningsgrad på under 40 pst., og regjeringen har som mål en selvforsyningsgrad på 50 pst. Nå er denne statsråden vel kjent med norsk produksjon av sjømat både i volum og verdi. Sannheten er at ser man på norske råvarer, utgjør de mer enn 80 pst. av det norske forbruket.
Jeg har et lite spørsmål til statsråden: Er det ikke et paradoks at vi bruker en definisjon på selvforsyningsgrad som utelater norsk sjømat, all den tid statsrådens visjon er at Norge skal bli verdens fremste sjømatnasjon? Er det ikke da sånn at vi bør innrømme for oss selv at det er mulig å ernære seg på sjømat?