Spørsmål
Nikolai Astrup (H): Mitt spørsmål går til miljøvernministeren.
Statsråden er kjent med Høyres engasjement for det biologiske mangfoldet i Norge – og i og for seg i verden – senest reflektert i debatten vi hadde i denne sal om Aichi-målene fra Nagoya for et par uker siden. Det er viktig å ivareta arter som hører til i Norge, og arter som innvandrer til Norge som er truet i sitt naturlige habitat.
Ingen av delene er imidlertid tilfellet med svarthalespoven, som innvandret fra sitt naturlige habitat i Nederland, Tyskland, Frankrike og Danmark i 1969. Siden den gang har det vært en stabil bestand på omtrent 20 hekkende par på Jæren. I Europa er det mellom 99 000 og 140 000 hekkende par, og på verdensbasis er det anslått å være 800 000 individer. Det er med andre ord på ingen måte en art som er truet i sitt naturlige habitat. Likevel ble den oppført som prioritert art i Norge i 2010, med store konsekvenser for landbruket på Jæren.
Så er det jo kjent at statsrådens parti er opptatt av papirløse innvandrere og deres kår i Norge, og åpenbart også av dem som kommer med fjær eller finne. Mitt spørsmål er imidlertid hvordan statsråden kan begrunne at svarthalespoven kvalifiserer som prioritert art etter naturmangfoldloven § 23, og også hvilke konsekvenser det har for tilliten til miljømyndighetene og de kontroversielle beslutningene som vi vet må fattes for å ivareta det biologiske mangfoldet i Norge, når naturmangfoldloven forvaltes på en så vilkårlig måte som det kan synes i dette tilfellet?