Spørsmål
Dagrun Eriksen (KrF): Jeg har et spørsmål om et tema som er både etisk krevende og vanskelig, men som likevel fortjener å bli løftet inn i Stortinget.
I januar i år sendte jordmødre og barnepleiere ved fødeavdelingen på Rikshospitalet et brev til Helsedirektoratet med kopi til bl.a. helseministeren. Temaet var abortpraksis på avdelingen. De reagerte på antall senaborter som var innvilget etter anke i den sentrale klagenemnda og flere senaborter som var innvilget på grunn av «sosial indikasjon». Fosteret var altså friskt. Jordmødrene skriver i brevet sitt:
«Det har i fleire tilfeller ved «sosial indikasjon» blitt født foster i veke 20-23 som etter fødsel har hatt hjerteaksjon mellom 45-90 minutt og veid opp mot 400-600 gram. Samstundes som abortene foregår vert det født barn spontant i veke 23-24 som overflyttast nyfødtavdelinga og gitt intensiv behandling.»
Jordmødrene viser til at de synes dette er en svært vanskelig etisk situasjon, også samvittighetsmessig. De har opplevd at ved flere slike senaborter er det blitt født barn som er og kunne vært levedyktige. Dette viser oss at det er viktig å ha ansatte som tenker etisk og kritisk. Jeg er overbevist om at statsministeren reagerte på samme måte som oss andre da denne praksisen ble avdekket. I abortloven heter det bl.a. at dersom det er «grunn til å anta at fosteret er levedyktig, kan tillatelse til svangerskapsavbrudd ikke gis».
Mitt spørsmål til statsministeren er:
Når friske barn fødes og lever etter fødsel, bør ikke disse barna få de samme rettighetene – hjelp til å leve – uansett om de fødes spontant eller provosert?