Spørsmål
Erna Solberg (H): De siste ukers debatt om og prosessen rundt finansiering av legemidler mot føflekk- og prostatakreft har i og for seg vært en interessant diskusjon å følge. Først og fremst har det vist at det er uforutsigbarhet og mangel på oversikt i systemet. Det har også vist hvordan dette kan ramme pasienter. Ingen av de debatterte legemidlene kan kurere kreft, men de har dokumentert effekt som livsforlengende.
Så er det alltid slik at det er nødvendig å ha prioriteringer i helsevesenet. Men det kan ikke alene forklare det vi så siste uke. Prioriteringer må være tydelige, forankret i systemet. Det må være forståelig for folk. Men det er ikke bare et spørsmål om prioritering av livslengde. Å ta i bruk nye legemidler handler også om solidaritet med langt flere enn med dem som får legemidlene. Det handler om solidaritet med alle som kan få nytte av disse også i fremtiden, og alle som får diagnose som legemidlene kan hjelpe.
Det handler også om hvilken rolle Norge skal ta, hvilken posisjon vi har tenkt å være i i kampen mot sykdommer. Det handler rett og slett om å ta ansvar for utviklingen av nye legemidler. Skal vi ha en rolle som pådrivere, eller skal vi være de som dilter etter og drar nytte av andre lands innsats? Når man ser på legemidler mot føflekkreft, står Norge helt ensom i ikke å ville bruke det.
Det er gledelig at regjeringen fant en måte å håndtere spørsmålet om føflekkreft på. Men fortsatt er det mange sykdommer der vi ikke klarer å være i front. Vi har eksemplet med norske MS-pasienter, som reiser til Sverige for hundretusenvis av egne kroner for å få stamcellebehandling. Mine spørsmål til statsministeren er: Er han fornøyd med situasjonen? Mener han at Norge skal ha et system som sikrer at vi raskere kommer i gang med å dra lasset for nye legemidler, eller skal vi være de som alltid venter og håper på å få den billigste «dealen»?