Spørsmål
Jonas Gahr Støre (A): Noe av det viktigste som har skjedd i vårt land siden 1970, er at kvinner har økt sin deltakelse i arbeidslivet. Det kan i stor grad tilskrives dype endringer i samfunnet vårt, men også at vi har lagt til rette for at kvinner kan kombinere familie og jobb. Velferdssamfunnet legger til rette for at en slik utvikling er mulig – det å kombinere jobb og familie. Det er en viktig del av velferdspolitikken. Med årene har vi oppnådd full barnehagedekning, barnehagen er blitt billigere, kvaliteten har økt, og vi foreslo i vårt budsjettalternativ å trappe opp til to barnehageopptak i året. Fedrekvoten har økt fra 5 uker til 14 uker, og vi har fjernet kontantstøtten for toåringer.
Det budsjettet vi vedtok i går – eller nesten i dag tidlig – reverserer denne utviklingen. Det kuttes i pappaperm, det kuttes i barnehageopptak og det blir dyrere barnehage enn i vårt forslag. Kontantstøtten økes og skatteklasse 2, som svekker arbeidsinsentivene for og integreringen av innvandrerkvinner, gjeninnføres. Hver for seg er disse kuttene med på å svekke arbeidslinjen, likestillingen og, vil jeg si, integreringen.
Nå vet jeg at finansministeren er opptatt av å stimulere folk til å arbeide. I tilleggsproposisjonen skriver hun f.eks. at det å fjerne skatteklasse 2 kan fremme likestilling, og at dette er spesielt viktig for integrering av innvandrerkvinner. Hun ser altså sammenhengen mellom disse ordningene og arbeid. Nå fikk hun ikke flertall for det synet. Men hvordan mener finansministeren vi kan stimulere folk til å jobbe hvis vi ser på innretningen av velferdsordningene, på hvordan vi kan kombinere familie og jobb? Jeg merker meg at svaret på det veldig fort blir redusert skatt. Som vi illustrerte her i går kveld, vil det for folk flest handle om 1 kr dagen i redusert skatt – altså ikke et tungt insentiv for å endre på folks vaner. Men når det gjelder velferdsordningene, har det betydning. Så hvordan ser finansministeren på de spørsmålene når hun nå skal planlegge budsjettpolitikken videre?