Spørsmål
Audun Lysbakken (SV): Det som gjennom tusen år har vært vår aller viktigste eksportnæring, er fisk. I det store bildet kommer oljealderen til å være en liten parentes mellom den historien og den framtiden der fisk og sjømat igjen blir vår aller viktigste eksportnæring. Så hvordan vi forvalter dette evige gullet i havet, og hvem som har eierskap til disse ressursene, er spørsmål av kolossal nasjonal betydning.
På mandag var jeg på et folkemøte i Mehamn og hadde gleden av å møte de som startet det kystopprøret som nå sprer seg til hele Nord-Norge. På mandag kommer det et charterfly fullt av folk fra Finnmark som har tenkt å protestere utenfor Stortinget, og de retter sitt sinne mot Røkke og mot regjeringen. De frykter at fisk som har vært ment for landanleggene langs kysten av Nord-Norge, i stedet skal forsvinne vekk på trålere som gir profitt til noen, men som gir lite verdiskaping til samfunnet som helhet.
I tillegg har de fått et signal om at regjeringen ønsker å tillate den praksisen ved å gå bort fra det som har vært en tydelig politikk i Norge, nemlig at trålkvoter skal kunne knyttes til bestemte landanlegg og kommuner, slik at vi er sikre på at disse ressursene hører fellesskapet til og kommer befolkningen langs hele kysten til gode. Hvem skal eie fisken? Ikke noen få tråleredere, men hele folket i Norge. Hvordan får vi mest verdier ut av den? Jo, ved å sørge for at den bearbeides på land i Norge, slik at vi kan skape mest mulig verdier her i vårt eget land.
Vil statsministeren vende Nord-Norge ryggen ved å tillate at trålkvotene ikke lenger skal være knyttet til et anlegg eller en kommune, men til såkalte regioner?