Spørsmål
Kirsti Bergstø (SV): De færreste planlegger å bli gravid når man er ung uten utdanning, eller er alene. Like lite planlegger man samlivsbrudd idet man går inn i et forhold. Likevel skjer det. Det er fordi livet er en praktisk sak – og ikke en teoretisk øvelse. Spørsmålet er om vi ønsker å legge forholdene til rette for at unger som vokser opp med aleneforsørger, skal få en stabil og selvstendig økonomi og en trygghet i bunnen, eller om det å være alene skal være en fattigdomsfelle.
Overgangsstønaden gjør at man har en liten, men likevel trygg inntekt idet man skaffer seg en utdanning og kvalifiserer seg for arbeidslivet. Anne Kristine Lehn er aleneforsørger. Hun har fortalt til Dagbladet:
«… med 10 000 kroner i måneden utbetalt i overgangsstønad kan vi leve et nøkternt liv med penger nok til mat, og til klær etter hvert som hun vokser til.» – og her kommer noe viktig – «Stønaden har gitt meg roen til å tørre å gå på skole.»
I samme sak forteller arbeidsministeren at det fortsatt skal være mulig å få støtte lenger enn ett år, men sier ikke noe om hvordan dette skal kombineres med å redusere stønaden fra tre til to år.
Jeg lurer på: Kan statsråden garantere at alle som er i samme situasjon som dem som i dag er i aktivitet, også i framtiden kan få overgangsstønad til å skaffe seg selv og ungene sine et trygt liv?