Spørsmål
Terje Aasland (A): Jeg har lyst til å følge det sporet som har vært gjenstand for de siste hovedspørsmålene, nettopp forholdet til klima.
Det virker på meg som om statsministerens viktigste mål i klimapolitikken er å unngå et bredt klimaforlik i Stortinget. Det er ingen tvil om at veien fram til 2030 og de utslippsreduksjoner vi absolutt må gjennomføre, og som vi har forpliktet oss til at vi skal gjennomføre fram til da, kommer til å bli krevende. Regjeringen har ikke anvist noen retning fram til 2030. De har ikke materialisert tiltakene eller vist hvilken vei en vil gå. Derfor er det ganske vesentlig å vite om regjeringen har til hensikt å konkretisere, når Paris-toppmøtet nå er over, veien for Norge fram til 2030 – for det har vi så langt ikke hatt anledning til å se hva regjeringen tenker om.
Jeg skjønner at det er vanskelig for statsministeren å erkjenne at det vil være en fordel å skape bred enighet og oppslutning om tiltakene fram til 2030. Men jeg tror at frykten hos statsministeren kanskje er basert på redselen for at en skal få en åpen diskusjon, og at regjeringen skal vise sitt sanne jeg, hvor de faktisk er den parten som har det mest ytterliggående klimastandpunktet hver eneste høst i form av statsbudsjettene sine. De har ikke lagt fram ett statsbudsjett hvor de samarbeidende partiene eller Stortinget eller miljøorganisasjonene har sagt at dette var et bra statsbudsjett, på klimaets vegne. Så det er litt forunderlig å høre svarene.
Så jeg spør: Tror statsministeren det vil være en fordel for Norge, når en skal oppnå klimagassreduksjonene fram mot 2030, at det er bred oppslutning om de tiltakene som regjeringen foreslår?