Spørsmål
Audun Lysbakken (SV): For få dager siden demonstrerte kjente representanter for Stopp islamiseringen av Norge, Pegida og andre ytterliggående grupper i Oslo sentrum. De var som vanlig få, og det ville vanligvis ikke vært noen grunn til å bry seg. Det spesielle denne gangen var imidlertid at disse gruppene ikke gjorde det de pleier, nemlig å demonstrere mot norske myndigheter, det var i stedet en støttedemonstrasjon for regjeringen, med særlig vekt på å heie på innvandrings- og integreringsministeren. Regjeringen har altså stilt seg sånn at tilhengerne av den mest ytterliggående politikken når det gjelder håndtering av flyktninger som kommer til Norge, har sans for hvordan regjeringen framstår. Det burde bekymre statsministeren.
Statsministeren holdt en, syns jeg, veldig god nyttårstale i år. Den handlet bl.a. om hverdagsintegrering. Statsministeren framsto sånn som en politisk leder skal i en vanskelig tid: samlende, med vekt på å roe gemyttene, vise folk at hun har en plan. Innvandrings- og integreringsministeren framstår igjen og igjen på en helt annen måte: splittende, med vekt på å skjerpe motsetningene og spille på frykt ved igjen og igjen å fortelle folk at de har grunn til å være redde. Hun ordlegger seg på måter som underbygger myter om at de fleste asylsøkere bare kommer for å nyte og ikke er interessert i å yte.
Jeg tror vi alle er bekymret for at spenningene og motsetningene i det norske samfunnet kan øke. Da er regjeringens ansvar å roe ned situasjonen, og statsministeren bidrar ofte til det, men lar samtidig integreringsministeren gjøre det motsatte. Når regjeringen selv holder seg med to så radikalt forskjellige budskap, er det litt pussig å anklage det største opposisjonspartiet for å vingle. Derfor vil jeg stille helt konkret det spørsmålet som har ligget under i veldig mange spørsmål her i dag: Er statsministeren egentlig komfortabel med den retorikken innvandrings- og integreringsministeren har brukt i debatten de siste ukene?