Spørsmål
Rasmus Hansson (MDG): Mitt spørsmål går til klima- og miljøministeren.
Alle kan vel være enige om at med det valgresultatet som vi har fått i USA nå, blir det mindre grunn for Norge til å lene seg på andre nasjoner og større grunn på mange politiske områder til å ta ansvaret selv. Det gjelder selvfølgelig også ikke minst i klimapolitikken. Så har alle partier, med unntak av Miljøpartiet De Grønne, i denne salen inngått å forplikte seg til et klimaforlik om utslippskutt fram til 2020. Dette er også nedfelt i regjeringserklæringen. Da er det interessant å minne om det som en av klimaforlikets hovedarkitekter, Jens Stoltenberg, skriver i sin nye biografi. Han skriver om da klimaforliket ble vedtatt:
«Da skjedde det som ofte skjer i norsk klimapolitikk: Vi setter oss ambisiøse mål for utslippskutt som skal oppnås et tidspunkt langt fram i tid. Når datoen nærmer seg og vi ser at det blir vanskelig, slutter vi å snakke om dette målet, og setter i stedet nye mål enda lenger fram. Slik har vi bedratt oss selv flere ganger.» – Bedratt, president!
I regjeringens statsbudsjett for 2017 står det nå ingenting om kutt fram til 2020. I stedet snakker representanter for regjeringen mye om mål i 2030.
Spørsmålet til statsråden er: Er regjeringen nå i ferd med nok en gang å bedra oss og avlyse forpliktelsene i klimaforliket fram til 2020 til fordel for mål som settes ti år lenger fram?