Spørsmål
Kjell Ingolf Ropstad (KrF): Den siste tida har vi nok en gang fått en rystende påminnelse om hvor grusomme mennesker kan være mot sine egne og andres barn. Overgrepssaken som har utgangspunkt i Bergen, har gjort et sterkt inntrykk på oss alle, og selv politiet sliter med å finne ord for å beskrive hvor brutalt og forferdelig overgrep mot barn og unge har vært.
Men jeg er faktisk ikke overrasket over saken, den er nemlig bare toppen av et isfjell. Undersøkelser viser at i et klasserom med 30 elever sitter det minst to elever som er utsatt for alvorlig vold eller alvorlige overgrep. De aller, aller fleste av dem lever med daglig terror, uten at noen vet om overgrepene. De tør ikke melde fra, og ingen ser dem. Det eneste håpet de har, er at noen av oss utenfor griper inn.
I fjor fikk Kristelig Folkeparti gjennomslag for at regjeringa skulle fremme en forpliktende opptrappingsplan for å bekjempe vold og overgrep mot barn. Et enstemmig storting vedtok:
«Planen må sikre en tverrfaglig bredde i tiltakene, god samordning, samt en langsiktig forpliktelse til økt finansiering og øremerkede midler.»
Og det skulle være «etter modell av opptrappingsplanen for psykisk helse».
Opptrappingsplanen for psykisk helse varte fra 1998 til 2008, og da den ble lagt fram, ble det varslet at det innebar at en skulle bruke 24 mrd. kr mer til psykisk helse i løpet av planperioden. Solberg-regjeringens forslag til opptrappingsplan for å bekjempe vold og overgrep mot barn inneholder 176 mill. kr, uten noen flere forpliktelser, uten noe større mål om opptrapping. Det er mildt sagt skuffende. Men jeg vil også si at det er en hån mot de tusenvis av ungene som blir utsatt for vold og overgrep, og som lever med det hver eneste dag.
Mitt spørsmål går til barne-, likestillings- og familieministeren: Hvorfor har en valgt å gå vekk fra det enstemmige vedtaket som Stortinget fattet?