Spørsmål
Anne Tingelstad Wøien (Sp): I vårt langstrakte land med store avstander og variert næringsstruktur er det nødvendig å sikre at alle deler av landet har et bredt studietilbud som passer behovene i arbeids- og samfunnslivet. Det var vel også årsaken til opprettelsen av landets distriktshøgskoler i sin tid. Det siste drøye året har regjeringa presset på plass en omfattende strukturendring i universitets- og høgskolesektoren. Tradisjonelt ulike samfunnsoppdrag og studietilbud er nå sentralisert i felles institusjoner. I Senterpartiet har vi advart mot dette, ikke minst med tanke på profesjonsutdanningene som først og fremst har hatt som oppgave å forsyne sitt omland, alle kommuner, med nødvendig arbeidskraft som lærere, sykepleiere, ingeniører osv.
Men hva er det som skjer nå? Som ellers når det er prat om strukturendringer, er det her prat om å ta ut synergieffekter og se fordelingen av studietilbud under ett. Det betyr i klartekst å redusere enheter for å spare penger. Prosessen ved Nord universitet kan illustrere situasjonen. Der risikerer man nå at studiestedet Nesna, som inntil nylig hadde sjølstendig høgskole, blir ribbet for studietilbud dersom grunnskolelæreropplæringen blir flyttet. Når så regjeringa i forslaget til statsbudsjett foreslår endringer som direkte straffer særlig Nord universitet, i tillegg til Universitetet i Agder og Universitetet i Stavanger, forsterker det en fra før krevende økonomisk situasjon.
I forkant av fusjonsprosessen sa statsråden at prosessen ikke skulle føre til nedlegging av studiesteder. Sett i lys av de prosessene vi nå ser, kan statsråden forsikre om at regjeringa vil gripe inn dersom prosessene fører til ytterligere sentralisering av studietilbud for lærere, sykepleiere og ingeniører?