Spørsmål
Audun Lysbakken (SV): Mitt spørsmål går til arbeids- og sosialministeren.
Forskjellene i makt og rikdom øker i Norge, og regjeringens politikk forsterker den effekten. Den økonomiske eliten får rause gaver av Høyre–Fremskrittspartiet-regjeringen. Samtidig har vi 92 000 fattige barn i Norge. Uføre, forsørgere og kronikere får smålige kutt som hilsen fra regjeringen. Mange av dem som tjener minst i arbeidslivet, har nå opplevd en årrekke uten reallønnsvekst, og unge og lavtlønnede taper i et boligmarked preget av spekulasjon og vill prisvekst.
Statistisk sentralbyrå la nylig fram tall som viser at prisene steg med 3,6 pst. i 2016. Samtidig steg alderspensjonen fra folketrygden med mindre enn dette. Ifølge Pensjonistforbundet ble kjøpekraften av alderspensjonen redusert med 1,9 pst. i 2016. For en pensjon på 250 000 kr tilsvarer dette 4 750 kr. Ifølge Navs beregninger tapte hele 84 pst. av pensjonistene kjøpekraft i 2016. Den store gruppen som tapte mest, var de 300 000 enslige pensjonistene som har noe mer enn minstepensjon.
Denne regjeringen har riktignok gitt mer til gifte og samboende pensjonister, men når vi ser på fordelingseffekten av politikken, ser vi at de i sum har gitt mest til folk som har hatt det greit økonomisk, mens altså enslige og pensjonister som har lave folketrygdpensjoner, kommer dårlig ut. Tusenvis taper kjøpekraft og får mindre å leve av med denne regjeringens politikk, samtidig som det settes rekord i antall milliardærer, og regjeringen gir store summer til dem på toppen.
Hvorfor har regjeringen ikke gjort noe for å hindre at eldre med lave pensjoner får redusert kjøpekraft?