Spørsmål
Jonas Gahr Støre (A): Denne perspektivmeldingen er en fantastisk oppvisning i dobbeltkommunikasjon. Den tegner veien mot 2060 og sier at Norge har «et godt utgangspunkt», fordi «vi har tatt gode valg», sånn som – som finansministeren sa nå – vi har gjort det i Norge. Det fantastiske er at sånn som vi har gjort det i Norge, har Fremskrittspartiet stort sett vært imot ved alle korsveier – de ville selge oljen på rot, var imot pensjonsreformen, er imot systemet for sentral lønnsdannelse, som nå lovprises, osv. osv.
Summen av de gode valgene vi har tatt, er den norske modellen. Det er det som Siv Jensen foran forrige valg mente sto i veien for det norske folk.
Det vi ser, er at når vi skal gå mot 2060 og opprettholde høy velferd, ha folk i arbeid og være et produktivt samfunn, er det disse kjernekvalitetene det handler om: tillit, små forskjeller. Det er ikke troverdig at vi har en finansminister som lovpriser små forskjeller og høy tillit, og i perspektivmeldingen beskriver betydningen av at vi har det som utgangspunkt, når hun samtidig har et partiprogram hvor hun sier at det ikke er en politisk oppgave å bekjempe økende lønnsforskjeller, og fører en skattepolitikk som gir det en var lovet fra Høyres side: Midlere og lavere inntekter skulle få skattekutt – men de høyeste skattekuttene har gått til dem med mest fra før.
I meldingen står det:
«Små forskjeller lar mange ta del i velstanden og bidrar dessuten til at innbyggerne har høy tillit både til hverandre og til offentlige myndigheter.»
Og videre:
«Det kan øke viljen til nyskaping og innovasjon.»
Spørsmålet for en finansminister som går på jobb hver dag og har et program som sier det ikke er en politisk oppgave å bekjempe forskjeller, er: Er partiprogrammet det som ligger til grunn for arbeidet hun gjør, eller er det en politisk oppgave? Og hva tenker finansministeren å gjøre for å bekjempe disse forskjellene, som er så viktig for at Norge skal være rustet til å gå den veien vi nå har foran oss?