Spørsmål
Per Olaf Lundteigen (Sp): Saken gjelder hvilken plass bemanningsforetak skal ha i norsk arbeidsliv framover. Dette er foretak som ikke er tilhengere av fast ansettelse for sine folk, og de er ikke lærlinger. De bryter derfor fundamentalt med det som alle hyller i norsk arbeidsliv, et velorganisert arbeidsliv som gir grunnlag for et trygt familieliv.
Spørsmålet er om Stortinget skal legge til rette for bemanningsforetak i arbeidsmiljøloven. I tilfelle ja, hvilken rolle og hvilke regler skal i så fall gjelde for bemanningsforetak for å unngå urettferdig konkurranse?
Senterpartiet har aldri gått inn for forbud mot bemanningsforetak. Andre partier har tatt til orde for forbud, men ikke foreslått det. Dem om det.
Bemanningsforetakene startet for å dekke et behov for vikarer. Det var og er Senterpartiet enig i at bør fortsette. Dette er lovregulert i arbeidsmiljøloven § 14-12 (1), som refererer seg til bruk av vikarer i arbeidsmiljøloven § 14-9 (1) b.
Spørsmålet er derfor hvilke ansettelseskontrakter som loven skal kreve i disse tilfellene. Hittil har det vært fast ansettelse i utleiebedriften, altså bemanningsforetaket. Men så har NHO Service og Handel sine dyktige strateger utviklet dette og innført ansettelseskontrakten «fast ansatt uten lønn mellom oppdrag». Ved litt nærmere ettertanke forstår alle at dette bare er et annet ord for tilkallingsvikarer, altså ingen reell fast ansettelse.
Regjeringa gjør disse ansettelseskontraktene ulovlig ved å definere faste ansettelser korrekt og så ta det inn i arbeidsmiljøloven § 14-9. Senterpartiet støtter sjølsagt denne lovendringen. Men så slipper regjeringa katta ut av sekken: Bemanningsforetakene skal få en særregel om rett til å ansette sine folk på midlertidige stillinger når de leies videre ut i vikarstillinger. Etter Senterpartiets mening må det være faste ansettelser i bemanningsforetak. Dersom det ikke fungerer, kan byråene formidle arbeidskraft og dermed dekke behovet for vikarer. Hvorfor kan ikke statsråden støtte en slik linje?