Spørsmål
Willfred Nordlund (Sp): Mitt spørsmål går til kunnskaps- og integreringsministeren.
På IMDis hjemmesider opplyser de at det er Nasjonalt utvalg for bosetting som har ansvaret for å inngå avtale med kommunene om bosetting av flyktninger. For anmodninger for 2018 blir det tatt hensyn til tre faktorer: innbyggertall, sysselsettingsnivå og resultater av introduksjonsprogrammet over tid. Det heter at det i hovedsak er kommuner med minst 5 000 innbyggere som er anmodet.
Dette er i strid med Stortingets vilje. Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2018 sa nemlig et flertall i kommunal- og forvaltningskomiteen, som besto av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, at størrelsen på kommunene ikke skal være avgjørende for om kommunene skal få lov til å ta imot flyktninger eller ikke. Det betyr at små kommuner også skal kunne få bosette flyktninger. Fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV ble det fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at forespørsel til kommunene om bosetting av flyktninger ikke skal baseres på utvelgelse av kommuner etter størrelse, men etter resultater når det gjelder integrering i samfunnsliv.»
Det dreier seg altså om hvordan det går – i arbeid, kultur, skole osv. I forgårs var det et oppslag i Aftenposten om Fafo-rapporten som bl.a. viste til at somaliere har store problemer med å komme seg inn i arbeidslivet, i lønnet arbeid, etter å ha gjennomgått introduksjonsprogrammet.
Hva er egentlig grunnen til at Stortingets uttrykte vilje om at også mindre kommuner skal tas hensyn til i utvelgelsen av hvem som skal ta imot flyktninger, ikke er fulgt opp av departementet og IMDi?