Spørsmål
Anniken Huitfeldt (A): Nylig hadde vi her i Stortinget besøk av Irlands europaminister, og hun feiret framskritt når det gjaldt den irske abortloven. Avstemningen i det irske parlamentet var et framskritt for kvinners rettigheter i Europa, etter tilbakeslag i land som f.eks. Polen. Det uavhengige nettstedet EUobserver tolker de siste dagers hendelser her hjemme som at utviklingen i Norge går i motsatt retning. Vår statsminister er villig til å innskrenke kvinners rettigheter i abortloven, og nettstedet skriver at Norge beveger seg bort fra liberale verdier.
Men dette handler også om utviklingspolitikk. I fjor befalte USAs president et dramatisk kutt i all finansiering til organisasjoner som driver abortveiledning i utviklingsland. Helsearbeid i krigsområder rammes, helseklinikker som driver prevensjonsveiledning for ungdom, må stenge, og Nederlands utviklingsminister mobiliserte raskt til en stor konferanse for å kompensere for amerikanernes kutt. Da takket hun land som hadde vært medarrangører og tatt initiativ, det var Belgia, Danmark og Sverige. Og hun takket de landene som først hadde meldt sin støtte, det var Canada, Kapp Verde, Estland, Finland, Luxembourg. Norge ble ikke nevnt – på et område hvor vi alltid har vært i front. Dette er et kontroversielt tema i mange land. Kvinners rett til å bestemme over egen kropp utfordres fra reaksjonære krefter, Vatikanet, muslimske land. Da handler det om å tørre å si fra.
Hvorfor har Norge under denne regjeringen blitt en mindre tydelig stemme i kampen for kvinners rett til abort, og også i finansiering av FNs befolkningsfond, som bl.a. går til prevensjon?