Spørsmål
Marianne Marthinsen (A): Mitt spørsmål går til utviklingsministeren.
Debatten om nivået på utviklingsbudsjettet har de siste årene skygget for viktige debatter om utviklingsbistandens innhold. I Stortinget har Kristelig Folkeparti måttet kjempe gjentatte kamper for å løfte utviklingsbudsjettet, og jeg må jo nesten nevne – når jeg først står her – at heller ikke i budsjettet for 2019 eller i den inngåtte budsjettavtalen har man nådd helt opp til Stortingets vedtatte mål om 1 pst. av BNI til utviklingsbistand. Det er faktisk mye viktigere å drøfte effektivitet, kvalitet og resultater i bistanden, og her står det dessverre ikke så bra til.
I løpet av høstmånedene har det blitt offentliggjort to rangeringer av bistandskvalitet, og resultatet for regjeringen er nedslående lesing. På indeksen Commitment to Development har Norge falt ned til en tolvteplass. Sverige og Danmark ligger helt i toppen. I 2012 lå Norge på andreplass på denne rangeringen.
På indeksen for bistandskvalitet til det anerkjente Center for Global Development står det enda dårligere til. Der er Norge nummer 26 av 27 givere, nest sist altså.
I utdanningspolitikken snakker man gjerne om PISA-sjokket. Jeg er usikker på om utviklingsministeren er sjokkert, men faktum er at høyreregjeringen har holdt seg lenge, i fire år, uten egen utviklingsminister. Nå har denne ministeren sittet omtrent et år i stolen, og derfor spør jeg egentlig ganske åpent: Hvilke konkrete grep vil han gjennomføre for å styrke kvaliteten på norsk bistandsforvaltning? Det er prekært og nødvendig.