Spørsmål
Bjørnar Moxnes (R): Vi får stadig flere eksempler på hvordan velferdsprofitører svekker lønns- og arbeidsvilkår for dem som jobber innenfor helse og omsorg. Aleris-rettssaken viser hvordan sosial dumping nå har spredd seg fra byggeplassen til omsorgsboligen. Selskapet har altså omgått lovens bestemmelse om faste stillinger og heller brukt folk som innleide konsulenter. Dermed har selskapet spart utgifter til overtid, til sykelønn og til pensjon for medarbeiderne sine. De har heller ikke betalt arbeidsgiveravgift til fellesskapet. I søksmålet ligger det nå krav om etterbetaling på opp mot 1,5 mill. kr per person.
Dette gjelder ikke bare i omsorgsboliger. Det samme presset på lønns- og arbeidsvilkår finner vi også i eldreomsorgen. For kort tid siden meldte NRK om store lønnsforskjeller blant sykepleiere i Oslo. En av dem, Nilem Kaushal, jobber på et kommersielt bo- og rehabiliteringssenter. Hun ville tjent 60 000 kr mer hvis hun hadde jobbet i Oslo kommune, enn hva hun i dag gjør som ansatt på et kommersielt bo- og rehabiliteringssenter. Kaushal sier til NRK: Jeg føler meg lurt. Jeg er sjokkert. Jeg gjør jo samme jobb som mine kollegaer på kommunens rehabiliteringssentre.
Hva synes statsråden om at det er så store forskjeller i lønns- og arbeidsvilkår mellom folk som gjør den samme jobben, men som har ulik arbeidsgiver, henholdsvis kommersiell og offentlig? Har ministeren noe syn på de forskjellene som vi får avdekket når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår?