Spørsmål
Mímir Kristjánsson (R): Mitt spørsmål går til arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen.
Det er begynt å bli en god del år siden Den norske Amerikalinje ble lagt ned – det selskapet gikk ad undas i 1995, faktisk – men de siste årene er det oppstått en ny amerikalinje i Norge, og den er sjøsatt i eldrepolitikken. Den ble satt veldig klart ord på av Mjøs Persens statsrådskollega Ingvild Kjerkol, som nylig sa at hver og en av oss må ta større ansvar for å planlegge for egen alderdom. Det var responsen på de rystende avsløringene om eldreomsorgen som NRK Brennpunkt har kommet med.
Alderdom handler om mer enn eldreomsorg, det handler også om pensjon. De siste årene har vi, også i pensjonspolitikken, fått stadig større vekt på at hver og en av oss må ta større ansvar for å planlegge egen alderdom. Vi må spare til pensjon privat, og vi må sikre oss og jobbe lenge nok til å klare å få nok pensjonspoeng til å ha et verdig liv også etter at vi går av.
I sin tid sa den store politiske tenkeren Wenche Myhre at når hun ble 66, drømte hun om å få hårsveis som en pønker og lommer fulle av gryn, og hun skulle kjøpe motorsykkel for pensjonen som hun fikk. Det er veldig, veldig langt fra virkeligheten for mange norske pensjonister i dag. Det lever flere titusen norske pensjonister godt under fattigdomsgrensen. Realiteten er at muligheten til å kjøpe motorsykkel er null komma niks. Spørsmålet er heller om man har råd til både å betale strømregningen og kjøpe mat.
Spørsmålet til statsråden er: Anser regjeringen og statsråden det som deres ansvar, samfunnets ansvar, å sørge for å løfte disse pensjonene – eller vil de også her være enig i, som statsråd Kjerkol har sagt, at det er opp til den enkelte å planlegge for egen alderdom og et liv utenfor fattigdom?