Eidsvoll og Grunnloven 1814

I løpet av 1814 gikk Norge fra å være et land med liten grad av selvstendighet i en tett forening med Danmark, til å bli et land med stor grad av indre selvstyre i en løs forening med Sverige. Grunnloven dannet grunnlaget for utviklingen av folkestyret.

Vis som temaark

Eidsvollsbygningen.
Eidsvollsbygningen.

Mer enn 400 år under Danmark

Fra 1380 var Norge i union med Danmark. Med eneveldets innføring i 1660 ble all makt samlet hos den danske kongen. Kongeloven fra 1665 var grunnlov for Danmark-Norge frem til 1814 og befolkningen hadde begrenset mulighet til å påvirke den politikken som ble ført.

Norge som krigsbytte

Den danske kongen, Frederik 6., ble trukket inn i Napoleonskrigene på den tapende side. I januar 1814 måtte Danmark avstå Norge til den svenske kongen som en av betingelsene i fredsavtalen i Kiel.

Den norske stattholderen i 1814, danske prins Christian Frederik, anerkjente ikke Kieltraktaten. Prinsen innkalte til et såkalt stormannsmøte på Eidsvoll 16. februar 1814 for å diskutere landets fremtid. På dette møtet ble man enige om at Frederik 6. ikke hadde rett til å overdra folket til en annen konge. Suvereniteten var gått tilbake til det norske folk, som selv kunne bestemme sin skjebne.

Christian Frederik ble frarådet å hevde arverett til Norges trone og la seg utrope til konge. Stormennene ønsket at en ny konge måtte velges av folket. På møtet ble det bestemt at det skulle velges en forsamling som skulle gi landet en grunnlov og deretter velge Christian Frederik til konge. Tanken om folkets rett til å bestemme over seg selv (folkesuvereniteten) hadde seiret.

Riksforsamlingen på Eidsvoll

Den grunnlovgivende forsamlingen er kjent som «Riksforsamlingen», og medlemmene ble valgt i landets menigheter og militærforlegninger.
Av de 112 mennene som møtte på Riksforsamlingen på Eidsvoll, kom

  • 53 fra landdistriktene (amtene og grevskapene)
  • 33 fra hæren og flåten
  • 26 fra byene

Yrkesmessig fordelte de seg slik:

  • 57 embetsmenn
  • 37 bønder
  • 13 kjøpmenn
  •  5  bruks- eller godseiere

På grunn av de store avstandene og den knappe tiden var Nord-Norge ikke representert.  Det var en godt voksen forsamling som møtte på Eidsvoll, gjennomsnittsalderen var litt over 42 år. Men den yngste representanten, Thomas Konow, var bare 17 år gammel.

Forsamlingen møttes den 10. april, og arbeidet skjedde under tidspress. Det var avgjørende å få grunnlov og kongevalg på plass før den svenske kronprinsen, Carl Johan, var tilbake fra kontinentet og kunne sette makt bak avtalen fra Kiel.

Arbeidet med Grunnloven

Forsamlingen delte seg inn i komiteer. Den viktigste komiteen var konstitusjonskomiteen som fikk i oppdrag å utarbeide et endelig utkast til grunnlov.

Det forelå på forhånd flere utkast til grunnlov. Utkastet til Christian Magnus Falsen og Johan Gunder Adler regnes som det viktigste. Man hadde også kjennskap til andre lands grunnlover og lot seg inspirere av disse. Det var særlig den franske grunnloven fra 1791 og den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776) og konstitusjonen (1787) som var inspirasjonskilder. I tillegg kjente eidsvollsmennene godt til den svenske grunnloven av 1809 og det britiske parlamentariske system.

Konstitusjonskomiteen formulerte 11 «grunnsetninger» som ble debattert i plenum og dannet grunnlaget for det videre arbeidet i komiteen:

  1. Norge skal være et innskrenket og arvelig monarki; det skal være et fritt, uavhengig og udelelig kongerike, og regenten skal føre tittel av konge.
  2. Folket skal utøve den lovgivende makt gjennom sine representanter.
  3. Folket skal alene ha rett til å beskatte seg gjennom sine representanter.
  4. Krigs- og fredsretten skal tilkomme regenten.
  5. Regenten skal ha rett til å benåde.
  6. Den dømmende makt skal være fristilt fra den lovgivende og utøvende.
  7. Trykkefrihet skal innføres.
  8. Den evangelisk-lutherske religion skal være statens og regentens religion. Alle religionssekter tilstedes fri religionsøvelse; dog er jøder fremdeles utelukket fra adgang til riket.
  9. Nye innskrenkninger i næringsfriheten skal ikke tillates.
  10. Personlige eller arvelige særrettigheter (adelskap) skal ikke gis noen for fremtiden.
  11. Statens borgere er i alminnelighet forpliktet til, i en viss tid, å verne om fedrelandet, uten hensyn til stand, fødsel eller formue.

Konstitusjonskomiteen hadde sitt utkast ferdig i løpet av åtte dager. Utkastet ble deretter gjennomgått av forsamlingen i plenum.

Selvstendighet eller union

Forsamlingen delte seg i to «partier» i spørsmålet om Norges selvstendighet.

«Selvstendighetspartiet» (også kalt «Prinsepartiet» eller «Danskepartiet»), ønsket et selvstendig Norge med Christian Frederik som norsk konge.

«Unionspartiet» (også kalt «Svenskepartiet») hadde liten tro på Norges mulighet for selvstendighet uten stormaktenes støtte. De mente at en løs union med Sverige da ville være det beste og mest realistiske. De var også skeptiske til å velge den danske prinsen, Christian Frederik til konge fordi dette ville kunne bringe Norge under Danmark i fremtiden.

Selvstendighetspartiet utgjorde flertallet med ca. 80 representanter mens unionspartiet hadde rundt 30. Alle som møtte på Eidsvoll hadde imidlertid et felles utgangspunkt: De ønsket størst grad av selvstendighet for Norge, og alle var enige om at en grunnlov var viktig for å beskytte selvstendigheten og borgernes rettigheter. 

Kongevalget

Den 17. mai ble Grunnloven beseglet og Riksforsamlingen gikk til valg av konge. Til tross for at ikke alle støttet Christian Frederik, ble han valgt enstemmig. Christian Frederik aksepterte valget den 19. mai, og forsamlingen ble oppløst.

Stortinget og regjeringen i Eidsvollsbygningen under markeringen av hundreårsjubileet for Grunnloven 17. mai 1914. Foto: Stortingsarkivet.

En «moderne» grunnlov

Hovedprinsippene i Grunnloven bygde stort sett på de samme ideene som lå til grunn for blant andre den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776) og konstitusjonen (1787) og de franske forfatningene (1791, 1793, 1795): Folkesuverenitetsprinsippet, maktfordelingsprinsippet og borgerrettighetene.

Folkesuverenitetsprinsippet

innebar at makten skulle ligge hos folket, som dermed hadde rett til å styre seg selv. Folket skulle selv velge sine representanter til en folkeforsamling, som blant annet skulle vedta de lovene som skulle gjelde i samfunnet.

Maktfordelingsprinsippet

gikk ut på at det var nødvendig å skille den lovgivende (Stortinget), utøvende (kongen) og dømmende (domstolene) statsmakt. Makten måtte deles mellom flere maktorganer som var uavhengige av hverandre og kunne kontrollere hverandre. Hensikten var å hindre maktkonsentrasjon og maktmisbruk.

Borgerrettighetene

skulle sikre borgernes «medfødte og umistelige»  rettigheter. Grunnloven slo fast borgernes rett til ytringsfrihet, næringsfrihet og rettssikkerhet. Retten til fri religionsutøvelse ble vedtatt som grunnsetning for grunnlovsarbeidet. Men en sterk kontrast til denne og de øvrige borgerlige friheter var innførselen i religionsparagrafen, som nektet jøder og jesuitter adgang til landet. «Jødeparagrafen» ble gjenstand for strid i tiårene som kom, og forbudet mot jøder ble endelig fjernet i 1851.

Krig med Sverige og «Mossekonvensjonen»

I mai og juni 1814 ble det klart at Sverige hadde stormaktene på sin side og at Kieltraktaten sto ved lag. En union med Sverige virket uunngåelig, men Christian Frederik forsøkte å hale ut tiden ved å kreve at Stortinget, landets folkevalgte forsamling ifølge Grunnloven, måtte tre sammen. I slutten av juli fikk Carl Johan nok, og rykket inn over grensen til Norge. 

Den svenske hæren var overlegen, og Christian Frederik ga raskt ordre om tilbaketrekninger. Den 10. august ble det innledet forhandlinger ved Christian Frederiks hovedkvarter i Moss. Carl Johans utsendinger unnlot å nevne Kieltraktaten, og nordmennene ble lovet å beholde Grunnloven.

En avtale ble undertegnet den 14. august. Mossekonvensjonen besto av to avtaledokumenter, en våpenhvileavtale og en politisk konvensjon om hvordan en union mellom Norge og Sverige skulle inngås. Den svenske kongen anerkjente den norske grunnloven, under forutsetning av at den ble tilpasset en union med Sverige. Christian Frederik, på sin side, forpliktet seg til å nedlegge styret i statsrådets hender og forlate landet.

Revidert grunnlov i november 1814

I tråd med Mossekonvensjonen ble det valgt et «overordentlig» storting som kom sammen 7. oktober for å gjøre de tilpasninger i Grunnloven som var nødvendige på grunn av unionen med Sverige.

Endringene ga på flere punkter kongen innskrenket makt i forhold til det som var bestemt i 17. mai-grunnloven. Kongen fikk for eksempel begrenset sin makt når det gjaldt å disponere militære tropper og starte krig. Statsrådet (regjeringen) fikk en mer selvstendig stilling. Den reviderte grunnloven ble vedtatt 4. november, og først da gikk Stortinget til valg av konge. Carl 13. avla deretter en ed til den norske grunnloven.

Les mer om det første storting høsten 1814 og arbeidet for å redde Grunnloven her.


Sist oppdatert: 09.05.2018 08:43