Stortingspresidentens fremførelse baserte seg blant annet på følgende talemomenter:

Kjære alle sammen,

Vi lever alle historien forlengs, med åpne muligheter og et mangfold av retninger og mulige utfall foran oss. Men samtidig forstår vi den baklengs. Vi leter etter de naturlige og nødvendige forklaringene på at det gikk som det gikk, mens vi glemmer det som nesten skjedde, eller kunne skjedd.

Det mest interessante spørsmålet i dag er slik jeg ser det: kunne vi hatt et sterkere Norden i dag hvis forsøkene på å bygge reelle, unionelle institusjoner midt på 1800-tallet hadde lyktes? Svaret er at det vet vi ikke. Likevel må det være lov å spekulere.

Problemet for den svensk-norske unionen var ikke at den var en union som grep for sterkt inn i de enkelte landenes liv. Tvert imot. Problemet for unionen var at den var så løs at den aldri ble utviklet til noen egentlig reell union. Mangelen på felles institusjoner, på et virkelig fellesskap å samle seg om og bygge sin fremtid rundt, var kanskje det som ble unionens bane.

Sett i bakspeilet, er det konfliktene i unionen og ved unionsoppløsningen som trer tydeligst frem. Men underveis var det også lange perioder med harmoni og optimisme på unionens vegne. I den lange og fredelige perioden 1840-1870, som den svenske historikeren Göran B. Nilsson kaller «unionens lyckliga år», ble det arbeidet med planer og programmer for å skape virkelige unionelle institusjoner – unionsparlament, felles forsvar, ja til og med unionsregjering. Og dette var et arbeid som hadde betydelig støtte i både
Norge og Sverige.

Hva som hadde skjedd hvis det hadde lyktes å danne et virkelig unionelt og institusjonelt fellesskap, får vi aldri vite. Kanskje hadde det gitt grobunn for enda dypere norsk-svensk, og på sikt kanskje også nordisk samfølelse?

Vi fikk aldri tette fellesinstitusjoner på 1800-tallet. Formelt og institusjonelt var det lite som bandt Norge og Sverige sammen i unionen. Likevel hadde unionen ført til samarbeid på en rekke områder, for eksempel mellomriksloven som fra 1820-tallet lettet handelen mellom landene. Vi vet også at Norge og Sverige lærte av hverandres lovgivning på flere områder, for eksempel i sosiallovgivningen.

Og det begrenset seg ikke bare til Sverige og Norge. Myntunionen fra 1870-tallet startet med Sverige og Danmark, før Norge kom med. Og som vi skal høre mer om senere, blomstret og levde skandinavismen lenge.
Som vi alle vet, endte det med at unionen brast i 1905. I stedet for å gå videre som en enhet gikk de skandinaviske landene fremtiden i møte hver for seg. Dette til tross har det vært tilstrekkelig samfølelse og likhet til at det nordiske fellesskapet oppleves som selvsagt både sett utenfra og med nordiske øyne.

Verdensbildet er sterkt forandret siden 1800-tallet. Globaliseringen er et faktum, nye gigantiske økonomier i Asia har vokst frem, og den teknologiske utviklingen har gjort verden liten.

Våre nordiske velferdssamfunn vil i stadig sterkere grad møte konkurranse på nær sagt alle samfunnsområder. Kulturelt, politisk, kunnskapsmessig og ikke minst økonomisk står vi overfor betydelige utfordringer. I et slikt bilde finnes det viktige grunner til å vitalisere det nordiske samarbeidet, og heve ambisjonene for nordisk integrering. Det er mye å hente, ikke minst økonomisk.

Vår befolkning er i verdenssammenheng ganske liten, men samlet sett er vi likevel verdens 10.–12. største økonomi. En sterkere nordisk bevissthet og en mer dynamisk økonomi landene i mellom, vil gi oss et mer robust utgangspunkt. Her kreves politisk mot og vilje til å komme over tunge kneiker i arbeidet med grensehindringer.

For, tross positiv utvikling i den nordiske integrasjonen, er det dessverre også negative utviklingstrekk å spore. La meg nevne noen:

Lovsamarbeidet har i løpet av de siste årene ikke utviklet seg slik man skulle ønske. I praksis har man gått bort fra målet i Helsingforsavtalen om så stor overensstemmelse som mulig innen lovstifting, og samarbeidet fungerer mer på ad hoc basis. I avtalen heter det at man på sikt skal oppnå likhet på privatrettens område, og at man skal oppnå innbyrdes samordning av annen lovgivning.

Andre formuleringer i avtalen om like rettigheter for nordiske borgere har ikke blitt realisert. En rekke forskjeller, særlig på det sosialpolitiske området innebærer også snedige «feller» for mennesker som arbeider på begge sider av en nordisk grense.

Skolene i Norden skal undervise i de øvrige nordiske lands språk. De nordiske landenes læreplaner har dette innarbeidet, men undersøkelser viser at store grupper elever får minimal eller ingen undervisning på dette området.

Helsingforsavtalen åpner for at nordiske studenter skal kunne studere hvor de vil i Norden. Neste skritt bør omfatte de yrkesfaglige utdanningene som må gi rett til yrkesutøvelse i alle nordiske land.

På det kulturelle området har de nordiske landene blitt enige om å utveksle litteratur, kunst, musikk, teater, film og utnytte de muligheter som ligger i tv-samarbeidet. Her ligger det et stort ubrukt potensial. Koordinering av teknologiske løsninger og et bedre system for opphavsrettslig klarering ville åpne for utviklingen av en spennende felles nordisk offentlighet. Skavlan på fredagskvelden er et godt eksempel.

De nordiske landene er enige om størst mulig frihet for kapitalbevegelser og at man får felles løsninger på betalings- og valutaspørsmål. Til tross for dette er det høye gebyrer for privatpersoner som skal betale regninger på tvers av de nordiske grensene.

Det nordiske prosjektet har sterk støtte i befolkingen. Nordisk ministerråds siste meningsmålinger viser at 78 prosent er positive til nordisk samarbeid, og hele 42 prosent av folk i Norden kan tenke seg en nordisk forbundsstat.

Det politiske samarbeidet i Norden trenger kort og godt en revitalisering. De enkleste politiske sakene er for lengst ryddet av veien, nå kreves mot og energi for å gå løs på de mer krevende oppgavene som trygdeordninger, avgiftssystemer osv.

Både i Nordisk ministerråd og Nordisk råd pågår det et viktig og helt nødvendig reformarbeid. Dette er ingen ny øvelse, men det nordiske samarbeidet er nødt til stadig å fornyes hvis det skal være et sterkt og relevant redskap i møtet med nye politiske utfordringer.

Generalsekretær i Nordisk ministerråd Dagfinn Høybråten presenterte i fjor på oppdrag av de nordiske samarbeidsministrene, en rapport «Nytt Norden» med 39 konkrete forslag til en fornyelse av det nordiske samarbeidet.

Hovedtrekkene i reformen er å skape bedre beslutningsprosesser, øke samarbeidet om internasjonale spørsmål, og skape økt synlighet og merverdi av samarbeidet.

Nordisk råd arbeider også med egen reformprosess i samme ånd, for å gjøre det nordiske samarbeidet mer effektivt, dynamisk og politisk rettet. Et felles mål er at veien fra politiske initiativer til gjennomføring skal bli kortere og at samarbeidet skal fokusere på saker og problemstillinger som har direkte betydning for de nordiske borgerne. Et viktig element er også hvordan de nordiske parlamentene forankrer nordisk politikk på.

Den danske samarbeidsminister Carsten Hansen uttalte i generaldebatten under Nordisk råds sesjon i fjor at «Det er vigtigt at slå fast, at det nordiske samarbejde jo ikke er bedre end det, vi selv gør det til.»

Så avslutningsvis vil jeg si at jeg har stor tro på at det nordiske samarbeidet er nøkkelen til å opprettholde vår konkurransekraft i et stadig mer globalisert verdensbilde. Her ligger det en viktig oppgave for oss, å minne politikere og andre om dette! Vi skal være pådriveren, vise behovet og være utålmodige!

Vi har mye å være stolte av i Norden, og vi har mye å vinne på å styrke og formalisere samarbeidet!

Lykke til med dagens seminar!