Stortingspresidentens fremførelse baserte seg blant annet på følgende talemomenter:

Kjære alle fotografer, kjære alle fotografiets venner,

«Fotografier er sanger for øyet», kan vi høre i en av Tom Waits' tekster. Eller som det også har blitt formulert: «Å fotografere er å se på vegne av noen andre».

Når jeg lar øynene hvile på Tom Sandbergs fotokunst her i rommet så er det nettopp dette som slår meg: Det kompetente blikket. Denne evnen til å stimulere, utfordre og forføre øyet. Det å kunne tilby en helt særegen bildeerfaring hvor fokuset er på forholdet mellom synssansen og virkelighetsgjengivelsen.

Her ligger, slik jeg ser det, fotografiets kraft. Det handler om det trente blikkets evne til innsikt og kommunikasjon, til å formidle følelser og stemninger og til å sette i gang refleksjoner om tid, minne, erfaring og bevissthet. Det er her det fotografiske språket rommer helt unike muligheter.

Vi merker det som oftest umiddelbart når vi gripes av et fotografi. I disse dager er det for eksempel umulig å ikke bli berørt av nettavisenes bildeserier fra jordskjelvrammede Nepal. Dette er skarpe, dokumentariske skildringer av menneskelig nød og lidelse. I den andre enden av skalaen finner vi det iscenesatte og manipulerte kunstfotografiet som, når det er godt utført, både utfordrer oss og tilbyr ny erkjennelse. Og for ikke å glemme den eldste, men også den mest utbredte fotografiske sjangeren av dem alle, menneskeportrettet. Jeg har alltid vært fascinert av hvordan kameraet, helt siden Anders Beer Wilses dager, har vært i stand til å fremstille de mest finstemte følelser og stemninger i et menneskeansikt.

På min arbeidsplass, Stortinget, har vi for tiden en utstilling hvor vi viser flere hittil upubliserte fotografier fra Stortinget under okkupasjonstiden fra 1940 til 1945. Et av bildene viser den tyske propagandaminister Joseph Goebbels inne i stortingssalen, sittende i stortingspresidentens stol. Ved hans side er Josef Terboven og andre ledende nazi-skikkelser. I bakgrunnen ses Oscar Wergelands ikoniske maleri, Eidsvold 1814, som henger i Stortinget den dag i dag.

Fotografen har fanget inn stemningen der og da. Bildet viser nazi-toppene sverme rundt Stortingets talerstol. I ansiktene kan man lese en nesten infantil begeistring over å ha inntatt selve hjertet av landets nasjonalforsamling.

For meg er dette bildet et av mange eksempler på fotografiets evne til å fortelle historier, også de historiene som ligger utenfor bildekanten. Bildet viser også hvordan et fotografisk uttrykk kan være helt suverent når det gjelder å fange og fryse skjellsettende øyeblikk. Det gir meg en følelse av opplevd nærhet, av autentisitet, samtidig som det har kraft i seg til å endre måten jeg ser på Stortinget og det norske demokratiet.

Det interessante er at vi som ser bildet i dag reagerer med avsky. Da bildet ble tatt i november 1940 skulle det tjene propagandaformål. På den måten er dette fotografiet også et uttrykk for hvor subjektivt et bilde kan oppleves.

Kjære forsamling,

I ettertid er det lett å se at den kjemiske prosessen som Daguerre viste frem i Paris i 1839 ga støtet til en revolusjon. Mennesket måtte blant annet lære seg andre og helt nye måter å se på.

I dag, derimot, er vi blitt så vant til fotografiet at vi nærmest må lære oss å se det på nytt.

Fotografiet er overalt hvor enn vi beveger oss. Mengden visuelle inntrykk er overveldende.
Tenk bare over følgende: Hver eneste time i døgnet blir det på verdensbasis «likt» nesten 17 millioner bilder på Instagram, og lastet opp over 600 000 nye bilder. Og hver eneste time lagres det over 10 millioner bilder på Dropbox.

Slike tall kan få det til å svimle for noen og enhver. Om ikke annet forteller det noe essensielt om demokratiseringen av fotomediet. Helt siden den franske stat besluttet å kjøpe Daguerres oppfinnelse og ga den som en gave til verden, har fotografiet hatt kimen i seg til å bli allemannseie. Den utviklingen som for alvor skjøt fart med Georg Eastman og oppfinnelsen av den fotografiske filmen sent på 1800-tallet, er i våre dager intensivert i en grad som, når man stopper opp og tenker over det, egentlig er helt ufattelig.

I dag er vi alle fotografer. Mest på godt, men kanskje også litt på vondt.

Det er blitt sagt om fotografiet at det er «et fremmed språk alle tror de kan tale.» Jeg mener sitatet fanger opp noe viktig. Nettopp i en tid hvor teknologien er tilgjengelig for alle, og hvor det fotograferes og deles ved enhver tenkelig anledning, er det viktigere enn noen gang å synliggjøre fotografiet som fag og profesjon. Vi må anerkjenne det profesjonelle fotografiet, altså «det kvalifiserte blikket», og gi det den plassen det fortjener. Kort og godt handler dette om at ikke alt er like godt.

Jeg tror også vi må se i øynene at Norge ligger et stykke bak andre land hva gjelder anerkjennelsen av fotografiet som kunstform.

Jeg har personlig derfor stor sans for ideen om et Fotografiets hus i Oslo. Generelt kan jeg si at jeg er av den oppfatning at vi trenger alle de visningsstedene vi kan få. Vi trenger å se de gode og de viktige bildene andre steder og i andre formater enn det små og mellomstore skjermer kan tilby. Vi trenger at noen velger fotografiene for oss, gir oss redskapene vi trenger for å vurdere dem og løfter frem de virkelig gode arbeidene. Vi trenger roen og ettertanken som bare store vegger i rolige, tunge bygninger kan gi.

Ingen vil noensinne kunne sikre at all verdifull fotokunst gjøres tilgjengelig. Men vi kan med fordel gjøre langt mer enn det gjøres i dag for å bedre fotografenes utstillingsmuligheter. Det er på det rene at Norge i dag mangler et nasjonalt senter for formidling av fotografi ut fra en høy kunstnerisk og faglig kompetanse. Og i motsetning til en del andre land kan vi heller ikke tilby et samlet kompetanse- og opplevelsessenter for og med de viktigste miljøene for fotografi i Norge.

Sånn sett har jeg stor forståelse for drømmen som jeg tror alle her i salen deler om et fotografiets hus i Oslo.

Før jeg runder av vil jeg knytte noen korte kommentarer til dette arrangementet og ideen om å samle fotofagmiljøet rundt visjonen om et fotografiets hus i Oslo samtidig som man også minnes fotografen Tom Sandberg gjennom utstillingen her i dette rommet. Det er en tydelig rød tråd i dette. Fremfor noen andre har Tom Sandberg bidratt til å øke aksepten for fotografiet som kunstnerisk medium og har satt sitt preg på norsk fotografihistorie som få andre har evnet. Han vil bli husket som en brobygger og en foregangsmann for fotografiets anerkjennelse i Norge.

Enn så lenge har norsk fotografi vært avhengig av enkeltpersoner og forkjempere som Tom Sandberg. Vi kan jo håpe at arven fra Sandberg og andre snart vil bli båret videre i mer institusjonelle rammer.

Takk for meg og lykke til.