Kan vi feire nasjonen i nasjonalismens tid?

Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøens tale på seminar i regi av tankesmien Skaperkraft på Litteraturhuset i Oslo 14. mai 2019.

Publisert med forbehold om endringer under fremførelsen.

Tusen takk for invitasjonen. Dette ser ut til å bli en veldig interessant dag med diskusjon av temaer som griper rett inn i sentrale spørsmål i vår tid. Jeg er glad for å få lov til å åpne dagen med noen refleksjoner, sett fra en institusjon som ofte har stått – og står – sentralt i nasjonale jubileer.

Arrangørene har altså gitt mitt åpningsinnlegg samme spørrende tittel som seminaret: «Kan vi feire nasjonen i nasjonalismens tid?».

Stortinget og stortingspresidentens kontor har vært engasjert i alle de store nasjonale jubileene som har vært feiret i hvert fall siden unionsoppløsningsjubileet i 2005. Derfor er dette også problemstillinger vi har tenkt en hel del over.

Svaret er, tror jeg, i utgangspunktet like prosaisk som det er selvfølgelig: som så ofte ellers handler dette om hvordan vi feirer, hva vi legger inn i feiringen og hva vi vil oppnå med den.

Det avhenger ikke minst av hvordan vi forholder oss til det nasjonale, til kulturarv og nasjonale fellesskap: hvordan vi mener disse dannes, utvikler seg og hva de skal bety i vår egen tid.

Feiringen av nasjonale jubileer, og dermed nasjonen, kan handle om ulike ting, og romme mye forskjellig. Som tittelen på dette seminaret antyder rommer det også fallgruver.

Ukritisk feiring av oss selv, nasjonen og nasjonale jubileer kan selvfølgelig forsterke intolerante strømninger og trekk i samfunnet.

Vi vet godt at dyrking av en eller annen favorittversjon av det nasjonale og nasjonens fortid er sentralt i det ideologiske grunnlaget til flere politiske strømninger som har et, i beste fall, tvilsomt forhold til demokrati og mangfold. Vi ser det skje i dag, også i vårt eget land, men særlig i en del av våre europeiske naboland og andre steder i verden. Og vi vet at det har skjedd før.

Dyrkelse av nasjonen kan underbygge intoleranse overfor andre. Det kan bli et redskap for fysisk eller politisk utestengelse. Vi har også sterke historiske eksempler på at dyrking av nasjonen, ikke minst gjennom feiring av en mer eller mindre reell nasjonal fortid man gjerne vil idyllisere og gjenskape, kan danne grunnlag for forfølgelse, rasisme og antidemokratiske bevegelser.

Derfor er det all mulig grunn til å være oppmerksomme og reise den typen problemstillinger som er tema på seminaret i dag.

Til tross for, eller kanskje på grunn av, disse motforestillingene bruker vi tid og ressurser på nasjonale jubileer. Og vi kommer til å gjøre det i fremtiden også.

Vi gjør det fordi vi som samfunn får igjen for det på flere måter. Jeg kan tenke meg å nevne tre ganske raskt.

For det første er «å feire nasjonen», som i nasjonale jubileer, en metode for å ta vare på vår felles arv. Og mer enn det, er det en mulighet til å vurdere hvilke deler av vår felles arv vi vil fortsette å bære med oss, og hvilke som har gjort sitt.

Til det hører det for det andre også en bevisstgjøring, som ligger i det å minne hverandre om det vi har felles. Når feiringen av nasjonale jubileer gir tid og ressurser til å rette oppmerksomheten mot begivenheter, mennesker og prosesser som har vært avgjørende for å forme oss som nasjon og samfunn, blir det også en påminnelse til oss alle. Også til oss som ikke tenker like mye som mange her på historien, sånn i det daglige. Det gjelder selvfølgelig for barn og unge, men også for oss andre. Og det kan gjelde for de gruppene av befolkningen som har kommet til utenfra. Vi kan alle ha godt av en bevisstgjøring og diskusjon av de hendelsene og de kampene og verdiene som har lagt grunnen for det samfunnet vi lever i i dag.

Det leder meg, for det tredje, til en viktig mulighet som ligger i disse nasjonale jubileene: Å etablere en inkluderende og felles fortelling basert på fortiden og våre nasjonale verdier, men som er åpen og mulig å slutte seg til, bli en del av og gjøre til sin. Det krever at vi legger til grunn en forståelse av det nasjonale og utviklingen av vår nasjonale kultur og våre nasjonale verdier som en historisk utviklingsprosess, der nye elementer kommer til. Ikke slik at vi uten videre forlater det gamle, men ved at det nasjonale får omfatte nye elementer i pakt med tiden, at det nasjonale byggverket ikke anses som avsluttet på et eller annet fortidig tidspunkt, men er noe som stadig bygges og som vi kan knytte vår tilhørighet og identitet til.

Jeg tror med andre ord at jubileene og feiringen av «nasjonen» gir oss grunnlag for å reflektere både over hva som har fått oss hit og til å problematisere og fornye vår forståelse av oss selv, hvem vi har vært og er og kanskje hvem vi vil være. De byr altså også på en anledning til å revidere både selvforståelsen og tilvante forestillinger om fortiden.

Hvis vi ser på noen av de store nasjonale jubileene vi har bak oss, har de rommet alt dette.

En fellesnevner har vært at vi har brukt anledningen til å søke ny kunnskap om fortiden, men også at det har vært brukt store ressurser på å spre denne kunnskapen til brede lag av befolkningen og til å bruke den til å belyse dagsaktuelle temaer.

Unionsoppløsningsjubileet i 2005 var mangfoldig og fikk mange former. Men en ting som ble gjort helt systematisk og i samarbeid med svenske fagmiljøer og institusjoner, var å se på historien om unionen mellom Norge og Sverige med litt nye øyne, og å gjenfortelle denne felles historien som en norsk-svensk felles historie, der en del av våre vante forestillinger ble utfordret ved at vi også tok inn svenske perspektiver og forsto denne delen av vår historie i nytt lys. På den måten ble vi klokere på oss selv, og hadde som mål å unngå å forsterke nasjonale stereotypier. Jubileet ga dermed også en mulighet til å fordype de svensk-norske relasjonene.

Også grunnlovsjubileet i 2014 ble preget av at historikere og andre gikk løs på historien med vilje til å stille spørsmålene litt annerledes enn før, ved legge litt andre målestokker til grunn i vurderingene og prioritere litt andre problemstillinger enn de som hadde vært vanligst en lang periode.

Det førte til at begivenhetene i 1814 ble forstått i mye mer av en nordisk sammenheng enn det som har vært vanlig. Vi fikk også ny kunnskap om noen av de vanskeligere temaene – som «jødeparagrafen».

Og det ble reist debatter om demokratiets utvikling etter 1814, inkludert problematiske sider ved den. Debatt kunne det helt sikkert vært enda mer av.

Det jubileet vi feirer i år er enda et eksempel. Vi feirer stemmerettsjubileum i år, at er 100 år siden opphevelsen av paragraf 52 d i Grunnloven, som suspenderte fattigunderstøttede fra å bruke stemmeretten. For mange av de mennene som fikk stemmerett i 1898, og enda flere av kvinnene som fikk stemmerett i 1913, ble gleden kortvarig. Behov for fattighjelp satt dem likevel utenfor, men det opphørte i 1919.

For de fleste av oss er det lett å tenke at det er lenge siden, men barnebarn og oldebarn av de det gjaldt husker fortsatt mennesker som ble rammet. Dette er en historie som er ukjent for de alle fleste, og de temaene som er knyttet til det gir gode oppspill til å diskutere også dagsaktuelle spørsmål om demokrati og politisk deltagelse.

Jubileene bør naturligvis reflektere det samfunnet vi har i dag – og det vi vil forme. Det er her debattsiden ved jubileene kommer inn. Erfaring har vist at det vanskeligste ofte er å reise informerte og åpne debatter i jubileumssammenheng. De store nasjonale jubileene blir ganske ofte ren feiring, som er hyggelig og fint. Andre vil derimot mene at jubileene helst bør benyttes til kraftfull selvpisking og et oppgjør med alt som er galt hos oss og i vår fortid.

Kanskje man kan møtes på halvveien med litt av hvert, og satse på nasjonal fornying?

Det jeg legger i «fornying» er å sørge for at den felles rammefortellingen som danner grunnlaget for vårt demokratiske samfunn både bærer med seg essensen av det som har vært og oppdateres for et moderne samfunn. Da trengs refleksjon og kunnskap. Våre samfunnsverdier er basert på verdiene fra 1814 slik de har blitt videreutviklet i pakt med samfunnsutviklingen, det skal vi huske. Vi skal også huske at de hele tiden har vært i utvikling, og at det ikke er mulig eller ønskelig for oss å sette strek for den utviklingen.

Svaret på spørsmålet om vi kan «feire nasjonen i nasjonalismens tid» er med andre ord etter min mening «ja» – forutsatt at vi er bevisst på hvordan vi gjør det og hva vi vil oppnå med det.

Vi skal være opptatt av vår nasjonale fortid og det fellesskapet den har skapt. Den er en arv vi skal kjenne og ta vare på, og vi skal legge ressurser i å forvalte og følge den arven videre. Det er en pågående prosess. Ikke fordi den nasjonale arven er i fare, men fordi den er et nødvendig redskap for å bygge et inkluderende og fortsatt åpent samfunn for fremtiden.

Jeg ønsker alle et godt seminar videre.


Sist oppdatert: 14.05.2019 15:51