Utenriksminister Jan Petersen [11:24:29]: Som Stortinget er kjent med, vedtok Hovedrådet i Verdens Handelsorganisasjon, WTO, den 1. august et rammeverk for de videre forhandlingene. Dette var et viktig gjennombrudd i WTO-prosessen, og resultatet har vært gjenstand for bred oppmerksomhet. På bakgrunn av den betydning WTO har for Norge, og i lys av sommerens gjennombrudd, har jeg anmodet om å få redegjøre for Stortinget om status i WTO-forhandlingene.

Jeg vil særlig redegjøre for hva Regjeringen har bidratt med for å få forhandlingene i gang igjen i Genève, og gi en oversikt over de viktigste beslutningene i Genève. Jeg vil også omtale de muligheter de gir, og de utfordringer de representerer for Norge, og jeg vil kort – jeg understreker kort – skissere de videre forhandlingene i WTO.

Ministerkonferansen i Cancún i Mexico i september 2003 skulle gi de nødvendige politiske avklaringer for sluttfasen av forhandlingene. Slik gikk det ikke, og man fikk i stedet et fullt brudd i forhandlingene.

Den utløsende årsaken til dette var utviklingslandenes sterke motstand mot kravet om forhandlinger om de såkalte Singapore-spørsmålene, spesielt investeringer og konkurranse. Den egentlige årsaken var likevel motsetningene på landbruksområdet.

USA og EU, som er store eksportører av landbruksprodukter, ønsket ikke å redusere sine subsidier med mindre de fikk økt adgang til viktige utviklingslandsmarkeder som motytelse. En ny gruppe utviklingsland, med sentrale aktører som Brasil, Sør-Afrika, Kina og India i spissen – den såkalte G20-gruppen – kom for første gang på banen i Cancún og krevde både omfattende markedsadgang til industrilandene og større reduksjoner i industrilandenes handelsvridende støtte, samtidig som de var lite villige til å åpne sine markeder.

Etter Cancún og flere andre brutte tidsfrister var det få som trodde på at det ville være mulig å få snarlig og reell fremgang i forhandlingene. Samtidig var vi alle klar over betydningen av at så skjedde. For mange grupperinger var det mye som stod på spill. For oss alle gjaldt det WTOs fremtid som troverdig handelsfremmende organisasjon.

Mellom Cancún og møtene i Genève i sommer er det derfor blitt utvist en betydelig aktivitet for å føre forhandlingene tilbake på sporet. Både USA, EU og utviklingslandsgruppen G20 har tatt viktige initiativer.

Heller ikke fra norsk side har vi ligget på latsiden. Selv har jeg bl.a. besøkt USA, Japan, Malaysia, Indonesia, Singapore, Thailand, Sør-Afrika, India og Kenya i WTO-øyemed. Jeg har også hatt samtaler med WTOs generaldirektør og deltatt på WTO-møter i Paris og Davos. WTO-forhandlingene har også vært et fast innslag på dagsordenen ved ministerbesøk til Norge.

Jeg har i første rekke brukt disse møtene til å forklare og utdype norske posisjoner. Jeg har bl.a. fremhevet landbrukets betydning for viktige ikke-handelsmessige hensyn, som matvaresikkerhet, bosetning og landskapsvern. Jeg har understreket at Norge som en liten aktør i liten grad virker forstyrrende inn på prisene på verdensmarkedet.

Mange land har vist forståelse for vår situasjon og for behovet for fleksibilitet, slik at vi skal kunne beholde et levedyktig landbruk også i fremtiden. De betydelige problemer som forslaget i Cancún om et tolltak – dvs. å sette en grense for hvor høye tollsatser et medlemsland kan ha – vil skape for oss, har heller ikke gått upåaktet hen.

Jeg er imidlertid litt i tvil om hvor dypt deres forståelse stikker når den skal veies opp mot deres egne interesser. Dette kommer rimelig klart frem ved at de peker på hvor vanskelig det vil være å ivareta vårt behov for fleksibilitet uten at de store landene kan benytte samme strategi for å unngå å åpne sine markeder. Eller som Sør-Afrikas tidligere handelsminister Alec Erwin sa det under vårt møte i Cape Town i mars: Hvordan kan vi lage et lite vindu med unntak for Norge uten samtidig å gi EU en dør de kan gå ut av?

Det har fra enkelte hold, også her i Stortinget, vært tatt til orde for en allianse mellom Norge og utviklingslandene når det gjelder adgang til å opprettholde en nasjonal landbruksproduksjon. Dette er nok en lite farbar vei. Mine samtaler viser at det utviklingslandene ønsker, er både adgang for sine produkter på de rike lands markeder og mulighet for å beskytte eget landbruk. Utviklingslandene ønsker å beskytte seg selv gjennom særordninger, bl.a. ved ikke å åpne sine hjemmemarkeder for enkelte produkter som er særlig viktige for deres utvikling. Dette er i overensstemmelse med tenkningen bak Doha-runden: De utviklede land skal påta seg større forpliktelser enn utviklingslandene.

Vi har arbeidet aktivt sammen med bl.a. Japan, Sveits, Island og Sør-Korea i den såkalte G10-gruppen mot forslaget om et tolltak. Et hovedargument fra landbrukseksporterende land er imidlertid at de høyeste tollsatsene i industrilandene nettopp er på de produkter som er viktigst for dem, f.eks. kjøtt og korn. Utfordringen er derfor å komme opp med ideer til hvordan vi kan gi økt markedsadgang – som vi har forpliktet oss til både i WTOs landbruksavtale og gjennom Doha-erklæringen – og samtidig beholde tilstrekkelig høye tollsatser for våre kjerneprodukter.

I samtalene har jeg også lagt stor vekt på å ivareta våre offensive interesser, spesielt på spørsmål om lavere toll på industrivarer og fisk, bedret markedsadgang på tjenesteområdet og innstramming av mulighetene for bruk av antidumpingtiltak.

Selv om det etter hvert i disse konsultasjonene kom flere signaler om økt forhandlingsvilje, må jeg innrømme at jeg lenge tvilte på om det ville være mulig å komme frem til enighet i sommer. Da dette likevel viste seg mulig, tror jeg det i bunn og grunn skyldtes en felles erkjennelse av at ingen land er tjent med et svekket WTO på lengre sikt.

Når det gjelder resultatet av forhandlingene i Genève i sommer, vil jeg gjerne, ikke minst i lys av den debatten vi har hatt her hjemme, presisere at Hovedrådets vedtak ikke er en ferdig avtale. Det som er besluttet, er prinsipper og føringer for de videre forhandlingene, ikke en sluttpakke. Da blir det noe underlig at enkelte går ut med skråsikre uttalelser om dramatiske konsekvenser, f.eks. for norsk landbruk, allerede i denne fasen av forhandlingene.

Det er langt igjen, og vi skal ikke foregripe begivenhetenes gang. Vi må forhandle videre om de fleste tallstørrelser på alle forhandlingsområder før vi kan trekke konklusjoner, det være seg positive eller negative.

Det er i denne forbindelse viktig å minne om at Doha-runden er en såkalt «single undertaking», dvs. at ingenting er avgjort før alt er avgjort. Det innebærer at vi må akseptere hele forhandlingspakken i sin helhet. Vi kan ikke velge ut de delene vi ikke liker.

Når Norge valgte å slutte seg til konsensus i Genève, var det fordi Regjeringen anså vedtaket for å være et avgjørende skritt på veien mot å fullføre Doha-runden. Vi vil selvsagt fortsette å arbeide aktivt for våre prioriterte målsettinger på samtlige forhandlingsområder. Samtidig må vi bidra til et samlet resultat som alle kan leve med.

Jeg vil ikke legge skjul på at dette kan innebære vanskelige valg. Men med den langsiktige betydningen WTO-systemet har for stabilitet, økonomisk vekst og velstandsutvikling, er det Regjeringens klare målsetting at Norge skal bidra aktivt til – og ikke stå i veien for – løsninger som kan bringe Doha-runden trygt i havn. Som et land med en liten og åpen økonomi er Norge avhengig av at det utvikles avtalebaserte rettsregler for verdenshandelen, slik at det demmes opp for den sterkestes rett. Norge er ikke tjent med en utvikling der tosidige og flersidige, men begrensede frihandelsavtaler i enda større grad dominerer bildet.

Når det gjelder aksept av landbruksdelen spesielt, ble dette drøftet inngående på ministernivå i Genève, bl.a. i G10-gruppen. I denne og andre grupperinger var det allmenn enighet om de forslagene som lå på bordet sent lørdag 31. juli. Det ville neppe bli forstått – eller være tjenlig for norske interesser – om Norge skulle ha stilt seg utenfor denne enigheten.

Jeg har merket meg at selv om det er reist kritikk mot resultatet i Genève, har kritikerne veket tilbake for å hevde at Norge som det 147. og siste landet skulle ha veltet forhandlingene. Men det var jo selvfølgelig det som til syvende og sist var problemstillingen.

Rammeverket legger føringer for videre forhandlinger når det gjelder landbruk, fisk og andre industrivarer og forenkling av handelsprosedyrer. I tillegg vil forhandlingene bli videreført på andre områder av stor betydning for Norge, som bedret markedsadgang på tjenesteområdet og en innstramming av regelverket for bruk av antidumpingtiltak. Forhandlingene om rammeverket har til nå i praksis blokkert for videre fremgang på disse områdene. Dette perspektivet er viktig for Norge. I Genève var all oppmerksomhet på landbruk, men resultatet betyr at vi nå kommer videre og kan fokusere mer på disse for Norge offensive områder. I dette ligger viktige muligheter for Norge.

Det er Regjeringens vurdering at de føringene som ligger i rammeverket, vil gi oss anledning til å ivareta Norges interesser på en tilfredsstillende måte i disse forhandlingene. Også utviklingslandenes interesser er godt dekket, og det gir dem et bedre grunnlag for økt deltakelse i en friere verdenshandel.

Jeg vil nå kort redegjøre for hovedtrekkene i dette rammeverket, særlig på områder av størst betydning for Norge – for det første landbruk, som har vært og fortsatt vil være det vanskeligste forhandlingsområdet.

Jeg vil her kort minne om at mandatet fra Doha, som alle WTOs medlemsland har godtatt, slår fast at forhandlingene skal føre til vesentlige forbedringer i markedsadgangen, vesentlige reduksjoner i handelsvridende nasjonal landbruksstøtte og reduksjoner med sikte på utfasing av eksportsubsidier. Spørsmålet er ikke om det blir endringer i rammevilkårene, men hvilke endringer som skal komme. Særbehandling av utviklingslandene skal integreres i alle deler av forhandlingene, og det skal tas hensyn til ikke-handelsmessige forhold.

I sommer var landbruk gjenstand for svært kompliserte drøftinger til det siste. Det kan imidlertid slås fast at resultatet er vesentlig bedre for norsk landbruk enn det som lå i utkastet fra Cancún i fjor høst. Resultatet gir et godt grunnlag for å forhandle om de norske hovedprioriteringene i de neste fasene, og dermed gjøre det mulig å opprettholde et levedyktig landbruk i Norge. Dette er en viktig målsetting for Regjeringen.

Vanskeligst sett med norske øyne er avsnittet om markedsadgang. Fra norsk side har det, som jeg sa innledningsvis, vært lagt stor vekt på å unngå en maksimalgrense for hvor høye tollsatser man kan ha. Som forventet ble dette svært vanskelig siden ingen av forhandlingenes hovedaktører var imot en slik maksimalgrense. Teksten her sier likevel ikke lenger at maksimalgrensen skal innføres, men at man vil vurdere hvilken rolle et slikt tolltak skal spille. Her ligger det en mulighet som Regjeringen aktivt vil søke å benytte for å unngå tolltak.

Jeg vil også trekke frem beslutningen når det gjelder såkalt sensitive produkter på landbruksområdet. Også her er teksten for Norges del bedre enn Cancún-forslaget. Selv om de høyeste tollsatsene i prinsippet skal reduseres mest, blir det for sensitive produkter gitt muligheter for lavere tollreduksjoner. Dette vil gi oss mulighet til å opprettholde beskyttelse på produkter som er av stor betydning for norsk landbruksproduksjon. Antallet sensitive produkter blir gjenstand for videre forhandlinger.

Det er imidlertid klart at prinsippet om vesentlig forbedret markedsadgang gjelder alle produkter – også de sensitive. Dette skal oppnås gjennom en kombinasjon av tollreduksjoner og økte tollkvoter. Samtidig presiseres det i Genève-teksten at balansen i forhandlingene bare vil være ivaretatt dersom resultatet også gjenspeiler disse produktenes sensitive karakter. Omfanget av unntaket for sensitive produkter og hvordan økt markedsadgang skal gjennomføres for slike produkter, vil være blant de viktigste spørsmålene for Norge i de videre forhandlingene.

Når det gjelder spørsmålet om reduksjoner i overføringene til landbruket, var det en norsk prioritering å unngå altfor store kutt i areal- og dyrestøtten. Her klarte vi å få inn en særordning som gjør at Norge kommer langt bedre ut enn det så ut til i Cancún. Vedtaket i Genève går i korthet ut på at det som en hovedregel skal settes et tak for areal- og dyrestøtten på maksimalt 5 pst. av produksjonsverdien. Det er imidlertid åpnet for at land som har en uforholdsmessig stor andel av sin støtte i denne kategorien, kan få unntak fra grensen på 5 pst. Dette er av vesentlig betydning, da hovedregelen ville ha medført at denne norske støtteordningen ville måtte reduseres med 87 pst. sammenlignet med dagens nivå. La meg imidlertid få presisere at hvor mye vi faktisk må redusere areal- og dyrestøtten, vil vi måtte forhandle om.

For ikke-handelsvridende støtte som f.eks. miljøtiltak, forskningsmidler og avløserordningen legges det ikke opp til noen øvre begrensninger. Dette er viktig for å kunne sikre landbruket. En slik begrensning ville bl.a. redusert handlingsrommet for en eventuell fremtidig omlegging av landbrukspolitikken.

Det legges videre opp til en reduksjon i summen av all handelsvridende støtte, som for Norges vedkommende bl.a. gjelder prisstøtte. Landene med den høyeste støtten skal redusere mest. Hvor stor den samlede reduksjonen blir, skal det forhandles om. Man er imidlertid allerede nå enig om at den samlede støtten skal reduseres med 20 pst. det første året avtalen gjelder.

Et siste viktig resultat på landbruksområdet er at medlemslandene er enige om å avskaffe alle former for eksportsubsidier på landbruksvarer. Dette var avgjørende for å få et resultat i Genève. La meg få minne om at målsettingen om avskaffelse av eksportsubsidier hadde bred tilslutning i Stortinget under behandlingen av globaliseringsmeldingen i vår.

Norge har begrenset med alliansepartnere på landbruksområdet. Derfor har samarbeidet mellom landene i G10-gruppen vært viktig og positivt for Norge.

– Så langt landbruksområdet. Det andre forhandlingsområdet av stor betydning for Norge, er markedsadgang for industrivarer.

Industrivarene inkluderer fisk, og det ble i Genève vedtatt en tekst som i substans er den samme som den som lå på bordet i Cancún. Her legges det viktige føringer for å nå et ambisiøst resultat. Det slås fast at tollreduksjonene skal skje på grunnlag av en formel som reduserer høye tollsatser mer enn lave. I tillegg skal det arbeides videre med eliminering av toll for syv sektorer av eksportinteresse for utviklingslandene, med fisk som en av disse. Dette gir gode muligheter for reell forbedring i markedsadgangen for norske industrivare- og fiskeprodusenter på viktige tradisjonelle og nye markeder.

Eksport av ulike typer industrivarer, inkludert fisk, møter høye tollbarrierer på mange markeder utenfor EØS-området, mens det særlig er fisk og fiskeprodukter som møter tollbarrierer innenfor EØS. Det er imidlertid klart at det også her ligger fortsatt vanskelige forhandlinger foran oss.

Det tredje hovedområdet i Genève var spørsmålet om håndteringen av de såkalte Singapore-spørsmålene, dvs. handelsprosedyrer, investeringer, konkurranse og åpenhet i offentlige innkjøp. Resultatet av forhandlingene er at man i denne runden skal starte forhandlingene om forenkling av handelsprosedyrer, mens det ikke blir forhandlinger om de tre øvrige spørsmålene. Dette er et rimelig kompromiss.

Forenkling av handelsprosedyrer dreier seg i korthet om å harmonisere, standardisere og forenkle formelle rutiner knyttet til handel, f.eks. ved grensepassering og fortolling. Enklere og mer standardiserte rutiner vil bidra både til kostnadsbesparelser og til større effektivitet i økonomien.

For det fjerde utviklingsspørsmål: En sentral målsetting i Doha-runden er å integrere utviklingslandene bedre i verdenshandelen, slik at de i større grad enn i dag skal få ta del i den globale økonomiske veksten. Økt deltakelse i internasjonal samhandel vil – forutsatt at den foregår på en bærekraftig måte og kommer hele befolkningen til gode – være et vesentlig bidrag til vekst og økt velferd for utviklingslandene.

Regjeringen legger stor vekt på at utviklingslandenes interesser ivaretas i forhandlingene, og at det tas spesielt hensyn til de minst utviklede landene.

Jeg er derfor glad for å kunne konstatere at utviklingslandene gjør seg stadig mer gjeldende i WTO. Sommerens vedtak hadde ikke vært mulig uten denne aktive medvirkningen fra enkeltland og grupper av utviklingsland. Både den såkalte G20-gruppen, Afrika-gruppen, MUL-gruppen og gruppen av afrikanske bomullsproduserende land har gjort seg sterkt gjeldende det siste året. Dette er positivt og har vært nødvendig for at man skulle få de resultater man faktisk har oppnådd.

Samtidig avdekker forhandlingene i økende grad at utviklingslandene ikke er noen homogen gruppe som har felles interesser i viktige spørsmål. Noen land har offensive interesser og ressurser til å delta aktivt i forhandlingene. Andre land, som f.eks. de afrikanske landene og MUL-gruppen, er preget av bekymringer for hvilke konsekvenser forhandlingene kan få for dem og for deres egen evne til å håndtere forhandlingsprosessen. Mange av de fattigste landene er følgelig opptatt av å få inn så mange unntak og særordninger som mulig, noe som ikke er uproblematisk siden det overordnede mål er å skape et konsistent og enhetlig internasjonalt handelssystem.

I tillegg er utviklingslandene delt i synet på preferanser, dvs. særordninger som gir grupper av utviklingsland lavere tollsatser enn de som gjelder på generell basis. For utviklingsland som nyter godt av preferanseordninger for sin eksport til viktige markeder, vil generelle tollreduksjoner svekke deres konkurransefortrinn. På den annen side står utviklingsland som ikke nyter godt av slike preferanser og derfor ønsker generelle tollreduksjoner. Denne konflikten ble svært tydelig i Genève i sommer.

I Genève ble utviklingslandenes interesser ivaretatt både gjennom de generelle retningslinjene og gjennom særordninger. For det første vil utviklingslandene få bedre markedsadgang for sine varer og tjenester gjennom den generelle liberaliseringen. For det andre vil de få en større mulighet enn industriland til å opprettholde beskyttelsen av egne markeder. Dette gjelder spesielt de minst utviklede landene, som ikke forutsettes å foreta tollreduksjoner.

I tillegg vil utviklingslandene få lengre tid til å gjennomføre en ny WTO-avtale. Det forutsettes også at WTOs faglige bistand og kompetansehevende tiltak skal økes.

Mitt inntrykk er at de fleste utviklingsland mener det rammeverket som er vedtatt, tar utviklingslandenes interesser på alvor.

La meg også kort redegjøre for to andre forhandlingsområder av særlig betydning for Norge: tjenester og regelverk. Siden de fleste WTO-land anser at mandatet fra Doha gir tilstrekkelige føringer for forhandlingene på disse områder, er omtalen av disse i sommerens vedtak i Genève svært kortfattet.

Når det gjelder tjenesteforhandlingene, ble det vedtatt at medlemslandene skal ha en frist til utgangen av april 2005 med å fremlegge reviderte tilbud i forhandlingene.

Det er imidlertid her en utfordring at mange medlemsland har til dels betydelige handelshindre på tjenesteområdet, og at mange land fortsatt ikke har fremlagt sine første tilbud. Norge har lagt frem sitt første tilbud og vil derfor arbeide aktivt sammen med andre medlemsland for å bidra til at flere land fremlegger sine tilbud. De viktigste tjenestesektorene for Norge er skipsfart, energi, telekommunikasjon og finansielle tjenester.

Forhandlingene om revisjon av det eksisterende WTO-regelverket, spesielt når det gjelder antidumpingtiltak, har høy prioritet. Behov for slike forbedringer er tydelige når vi ser de tiltak som Norges eksport av laks og ørret er blitt møtt med på visse sentrale markeder. Vårt siktemål for disse forhandlingene er å redusere mulighetene for skjønnsmessig og vilkårlig bruk av slike antidumpingtiltak og hindre misbruk for rent proteksjonistiske formål. Vi deler disse målsettingene med viktige land som Brasil, Japan, Kina og India. Hovedutfordringen for Norge og våre likesinnede blir å hindre at den økte markedsadgangen vi oppnår i tollforhandlingene, undergraves av antidumpingtiltak.

Den viktigste konsekvensen av sommerens vedtak i WTOs hovedråd er at forhandlingsprosessen nå kan bli videreført i sin fulle bredde. Dette er svært viktig for Norge. Dersom man ikke hadde lyktes i sommer, ville tiltroen til det globale handelssystemet kunne blitt svekket. Vi kan allerede nå konstatere at sommerens vedtak har ført til et stemnings- og taktskifte i Genève. Det er lagt opp til et tett forhandlingsprogram frem til årsskiftet, og det er en konstruktiv tone i drøftelsene.

Samtidig er det klart at det forestående valget i USA og utskiftningene i EU-kommisjonen gjør at man ikke ser for seg avklaringer i vanskelige politiske spørsmål før tidligst utover i 2005. For tiden konsentreres arbeidet derfor i hovedsak om drøftelser av tekniske spørsmål som må avklares før de reelle forhandlingene om elementene i en sluttavtale kan ta til.

WTOs neste ministerkonferanse vil finne sted i Hongkong i desember neste år. Dette innebærer en erkjennelse av noe som lenge har vært klart, nemlig at det ikke vil være mulig å sluttføre Doha-runden som opprinnelig planlagt innen 31. desember 2004. Det er likevel ikke satt noen ny formell frist for avslutningen av forhandlingsrunden. Hvor langt man vil være i stand til å komme innen desember 2005, er det vanskelig å ha en sikker formening om. Men de færreste har forventninger om en sluttføring av forhandlingsrunden innen den tid, og jeg vil derfor ikke bli overrasket om vi får ytterligere forsinkelser.

Uansett hvordan den videre forhandlingsprosessen i WTO vil forløpe i tiden fremover, vil vi fra norsk side delta aktivt. Vi vil fortsatt legge stor vekt på å etablere allianser og samarbeidsformer for å få gjennomslag for våre synspunkter.

Regjeringens prioriteringer i forhandlingene ligger fast. Sommerens vedtak, som jeg nå har redegjort for, har ikke ført til noe behov for å justere denne kursen.

Samtidig må vi bidra til et samlet resultat som alle kan leve med. Det er ingen grunn til å legge skjul på at dette vil kunne innebære vanskelige avveininger mellom norske prioriteringer i den avsluttende fasen av forhandlingene. Vårt mål må være å bidra til en totalløsning som er best mulig for Norges samlede interesser. Og som jeg har fremholdt tidligere: Med den betydning WTO har for stabilitet, økonomisk vekst og velstandsutvikling, er det Regjeringens klare målsetting at Norge skal bidra aktivt til – og ikke stå i veien for – løsninger som kan bringe Doha-runden trygt i havn.

Presidenten: Presidenten vil gjere framlegg om at utgreiinga blir lagd ut for behandling i eit seinare møte – og ser det som vedteke.