Stortinget - Møte tirsdag den 26. februar 2008 kl. 10

Dato: 26.02.2008

Sak nr. 1

Redegjørelse av helse- og omsorgsministeren om den økonomiske situasjonen ved landets helseforetak

Talere

Statsråd Sylvia Brustad [10:04:51]: Vår helsetjeneste er blant verdens beste. Det bidrar kanskje også til at våre forventninger til hva vi kan og skal få til, sorterer i verdensklasse. Hvert år øker nå gjennomsnittsalderen med 70 dager pr. år. Spedbarnsdødeligheten har sunket med en tredel i løpet av ti år, og ligger på et svært lavt nivå internasjonalt sett. Vi er helt klart blant de land i verden som bruker mest penger på helsetjenester. Vi har hatt en årsverksvekst i sjukehusa på om lag 9 500 fra 2002 til 2006 - like mange innbyggere som det bor i Holmestrand kommune. Legeårsverkene ved sjukehusa har økt med om lag 300 hvert år i samme tidsrom. Sammenlikner vi oss med Sverige, Danmark og Finland, har vi både flere leger og flere sjukepleiere pr. innbygger.

For vel to måneder siden vedtok Stortinget, som kjent, et sjukehusbudsjett for 2008 på om lag 85 milliarder kr, eller 85 tusen mill. kr. Det er 35 tusen mill. kr mer enn vi brukte i 2002.

Antall pasienter som får behandling, har økt kraftig de siste åra, samtidig som ventelistene har vært relativt stabile. Flere undersøkelser viser oss også at pasienter jevnt over er godt fornøyd med det tilbudet de får i våre sjukehus. Vi får til stadig mer, og vi kan hjelpe stadig flere. Det gjøres et fantastisk bra arbeid av mange flotte medarbeidere og fantastiske medmennesker, folk som nok altfor sjelden får den ros og omtanke de fortjener.

Mye er veldig bra, men en god del kan også bli bedre. Da må det være gode prosesser. Ingen av oss kan love en ferdig omstilt helsetjeneste, men vi kan love å bidra med delaktighet i prosesser. Både strukturer, organisering og ikke minst den medisinsk-teknologiske utviklinga utfordrer tilvante ideer og tanker om hvordan vi skal levere helsetjenester. I tillegg vet vi at sjukdoms- og alderssammensetninga er i endring.

Det har f.eks. vært en kraftig økning i utbredelsen av kreft siden etterkrigstida, sjøl når vi justerer for alder. Forekomsten av kreft øker årlig med mellom 1,5 og 2 pst. Dette tilsvarer omtrent 24 000 nye pasienter hvert eneste år. Kreftpasienter får i dag heldigvis både bedre og mer omfattende diagnostikk, og det blir iverksatt flere tiltak overfor hver enkelt pasient enn for få år siden. Utviklinga av bedre behandlingsmetoder har bidratt til økt overlevelse og betydelig bedre livskvalitet for kreftpasienter.

Antallet dialysebehandlinger i sjukehus har økt med 8 pst. fra 2006 til 2007, altså i løpet av ett år er de økt med knapt 6 000.

Cochlea-implantater, som opereres inn i hodet, gjør at folk som før måtte forbli døve, nå kan høre. Det er et helt nytt liv. Det gir en helt ny mulighet, fordi vi har bedre behandlingsmuligheter i vårt helsevesen.

Samtidig betyr økt velferd i seg sjøl økt etterspørsel etter helsetjenester. Forventningene og kravene til hva helsetjenesten kan bidra med, er økende. Folk er bedre utdannet og bedre informert. De får bl.a. gjennom Internett hele tida oppdatert informasjon om hva som kan tilbys både i vårt land og ikke minst også i andre land. Mange kommer med utskrift fra det når de kommer til legen, sjukehuset eller primærhelsetjenesten. Brukerne stiller derfor i større og større grad krav til så vel behandlingstilbud som kvalitet. Det er bra - og det skulle bare mangle.

Er det nå slik at den debatten vi har i Norge, er enestående? Nei, den debatten og de utfordringene drøftes i alle land vi kan sammenlikne oss med. Enkelte problemstillinger kan være annerledes enn i Norge, men utviklingstrekkene er omtrent de samme. Det generelle inntrykket er at ny teknologi, nye behandlingsmetoder og nye medikamenter oftest kommer i tillegg til det eksisterende behandlingstilbudet. Det er bra, fordi nye metoder kan bidra til at levealderen øker ytterligere, og at flere kan leve lenger og bedre med kronisk sjukdom eller funksjonshemning. Men dette vil også stille oss overfor større krav til prioritering og til å utnytte behandlingskapasiteten på en enda bedre måte.

I Norge har vi imidlertid oljeinntekter som ikke alle andre har, og det fødes flere barn enn i mange land rundt oss. Det gjør oss godt rustet til å møte en aldrende befolkning. Det er bra.

Vi må fortsatt satse på forskning, nyskaping og gode utdanningsløp for å sikre kvalitet og kompetanse hele tida. Dette er jo for å gi en best mulig helsetjeneste.

La meg understreke at det er de regionale helseforetakene som skal sørge for at befolkninga i regionen får tilgang til spesialisthelsetjenester. Det betyr at de har et ansvar for å tilpasse sitt tilbud i hver enkelt region til befolkningas behov, og de har plikt til å melde fra til mitt departement dersom de ikke kan yte disse tjenestene. Når det skjer alvorlige feil og hendelser, er det viktig at vi tar det på alvor og setter inn tiltak. Det kan også være riktig å koble inn Statens helsetilsyn, slik det ble gjort da to tillitsvalgte leger - i en debatt - sa at pasienter døde mens de ventet på behandling. Om det uttalte fylkeslege Petter Schou i går følgende:

«Per i dag har ikke vi saker eller tegn som tyder på at det er direkte uforsvarlig virksomhet på grunn av endringer, men vi kommer til å følge prosessen tett og nøye både i forhold til hvert enkelt sykehus og i forhold til hva det regionale heleforetaket gjør samlet sett for vårt område.»

Det pågår nå en offentlig debatt om arbeidsdelinga mellom sjukehus og behovet for omstilling. Det er en debatt jeg hilser veldig velkommen, fordi det er viktig å diskutere hvordan vi i fellesskap skal utvikle tjenestene framover.

Både befolkningsutviklinga og den teknologiske utviklinga peker mot at vi må utvikle tilbudet langs to linjer: sentralisering og desentralisering. For eksempel er det slik at en nå kan gjenopprette blodstrømmen i tette årer og foreta helbredende inngrep før et akutt hjerteinfarkt har rukket å utvikle seg. Dette har skjedd i løpet av veldig kort tid. Metodene er nå så skånsomme at behandling kan tilbys uten åpen kirurgi, og derfor er det praktisk talt heller ingen aldersgrense for behandling av hjertesjukdommer. Dette er bare ett eksempel. Det samme gjelder for moderne hjerneslagsbehandling. Kreftkirurgi er også eksempel på sjukdommer der en må ha trening for å gjøre det godt. Dette må samles på færre steder. For mennesker med alvorlige, livstruende sjukdommer trengs det robuste fagmiljøer. Vi må gjøre dette raskt, og vi må se landet som en helhet. Vi må også i større grad samarbeide med andre land, særlig når det gjelder en del sjeldne kreftformer.

Det finnes mennesker som er oppgitt i de landene de kommer fra, og som kommer til oss og får god hjelp. Men det er også slik at vi nok i større grad må være villig til å sende folk med f.eks. sjeldne kreftsjukdommer ut til andre land i Norden og Nord-Europa. Jeg har bedt om en rapport fra Sosial- og helsedirektoratet om hvordan vi skal gjøre dette i praksis, og jeg vil få den innen 1. juni i år.

På den andre sida er de store og voksende gruppene av f.eks. kronikere og sjuke eldre avhengig av lett tilgjengelige tjenester, ofte organisert i et nettverk rundt hver enkelt bruker. For deres livskvalitet vil tilbud i lokalsamfunnet ofte være det beste. Dette tilsier en sterk primærhelsetjeneste, en sterkere satsing på våre fastleger og en fortsatt desentralisert spesialisthelsetjeneste. Ingen lokalsjukehus skal legges ned. Det er nød nok til alle. Distriktsmedisinske sentre, sjukestuer, poliklinikker og rehabiliteringstilbud kan gi økt trygghet og helhet i tilbudet. Desentraliserte tilbud med cellegiftbehandling, dialyse og lysbehandling, er eksempler på tjenester som er utviklet flere steder. Og vi skal ha mer av det.

Jeg har stor tru på å gi folk gode og forsvarlige tjenester der de bor. Folk lever livet sitt med helseplager, sjukdom og funksjonssvikt i kommunene og er, som mange sier, ofte bare midlertidig innskrevet i spesialisthelsetjenesten. Derfor er helse- og omsorgstjenesten i kommunene grunnmuren i hele vår helsetjeneste, og jeg mener at den har vært viet altfor liten oppmerksomhet i forhold til hvor viktig den faktisk er.

Et område som ofte er viet oppmerksomhet, og hvor det ofte er svikt, er overgangen mellom de ulike nivåene. Jeg er opptatt av at sjukehusa og kommunene må samarbeide til beste for pasienten. Mange steder fungerer det godt å opprette spesielle enheter som løser oppgaver mellom første- og andrelinjetjenesten, slik som f.eks. sjukestua i Alta. Andre steder fungerer det best at spesialisthelsetjenesten kommer ut dit pasienten er, slik som f.eks. Områdegeriatrisk team i Namsos eller den ambulante røntgentjenesten på Ullevål. Begge steder oppsøker spesialisthelsetjenesten de kommunale sjukehjemmene, og det gir bedre kvalitet for dem som trenger hjelp.

Etter forslag fra Regjeringa delte Stortinget i fjor høst ut 50 mill. kr til lokalsjukehus- og samhandlingsprosjekter. Det er også opprettet 133 praksiskonsulentstillinger for fastleger på sjukehus, noe som skal være med på å styrke samarbeidet mellom kommunene og sjukehusa. Regjeringa har inngått en avtale med Kommunenes Sentralforbund om hvordan man skal samhandle, og det er nå i ferd med å bli inngått likelydende avtaler også på lokalt nivå, fordi det for den enkelte pasient og for samfunnet ligger store kvalitetsmessige forbedringer i et forsterket samarbeid mellom primærhelsetjenesten, sjukehusa og spesialistene.

Hvordan ser så økonomien ut? Sjukehusa har de siste åra fått tilført stadig flere midler. Budsjettopplegget for inneværende år er historisk sett meget godt - ja, det er det beste i norsk historie. Regjeringas forslag, som Stortinget sluttet seg til, innebærer mer penger til både drift og investeringer, i tråd med hva vi lovte i Soria Moria-erklæringa. Siden Regjeringa tiltrådte høsten 2005 har vi lagt fram en egen omsorgsmelding, en stortingsmelding om sosiale ulikheter innen helse. Vi har for første gang i historien lagt fram en nasjonal helseplan. Vi har etablert en årlig helsekonferanse, som i fjor samlet over 1 000 deltakere. Vi skal gjenta det i år og hvert år framover. Vi har også lagt fram en nasjonal strategi for rehabilitering og en opptrappingsplan for rusfeltet, for å nevne noe.

Vi har også slått sammen, som Stortinget er godt kjent med, Helse Sør og Helse Øst for å få en mer aktiv pasientbehandling og mer kvalitet i tilbudet. For første gang etter sjukehusreformen i 2002 budsjetteres det i år med en økning i pasientbehandling i sjukehus. Det legges til rette for en økning på 1,5 pst. fra 2007 til 2008 - dvs. om lag 18 000 flere behandlinger. Stortinget vedtok som kjent også Regjeringas forslag om å bevilge nesten 2 milliarder kr mer til inntekter for å sikre fornying av sjukehusbygg og utstyr. Helseforetakene er nå bedre satt i stand til å ivareta en viktig premiss for hele reformen, nemlig ansvaret for drift og investeringer. Dette har vært uløst siden 2002, og det har bl.a. medført og er noe av forklaringa på de underskuddene som det i dag skrives mye om.

Kort oppsummert er budsjettet for sjukehusa reelt styrket med 3,9 milliarder kr, eller 5 pst., i 2008 sammenliknet med saldert budsjett for 2007. Som Stortinget også er godt kjent med, er budsjettet for sjukehusa i tillegg økt med om lag 3,2 milliarder kr for å dekke forventet pris- og lønnsvekst i år. I løpende kroner er altså økninga på 7,1 milliarder kr, eller om lag 9 pst., sammenliknet med saldert budsjett for 2007.

Årets budsjett er det største for spesialisthelsetjenesten noensinne i Norge. Når helseforetak nå sier at de må kutte i kostnadene, er en vesentlig årsak til det at en del over tid har brukt mer penger enn det Stortinget har stilt til disposisjon. Slik kan ikke helsetjenesten fortsette. Det er grunnleggende udemokratisk. Tenk om de som har ansvaret for veier, skoler eller kommuner, skulle gjøre det samme - nei, vi har bare lyst til å bruke en milliard til! Sånn går det ikke an å holde på. Orden i økonomien er viktig for alle, også for helsetjenesten. Det kan nå se ut til at sjukehusa samlet sett vil gå med et underskudd på om lag 1,5 milliarder kr i 2007 sett i forhold til resultatkravet, men her må jeg understreke at vi ikke har de endelige tallene ennå. Dette utgjør vel 1,5 pst. av helseforetakenes samlede budsjett. Underskuddene innebærer bl.a. at helseforetakene får høyere kortsiktige lån i form av driftskreditter enn det de ellers ville hatt. Ved utgangen av 2007 viser foreløpige tall at samlede driftskreditter er i overkant av 6 milliarder kr. I tillegg til driftskreditter har helseforetakene vel 12 milliarder kr i langsiktige lån til staten. Dette kan høres mye ut, og det er sjølsagt mye penger, men jeg vil minne om at det i forbindelse med reformen ble slettet om lag 16 milliarder kr i langsiktig gjeld til fylkeskommunene. Den gangen utgjorde gjelda over 30 pst. av fylkeskommunenes inntekter til spesialisthelsetjenesten. Tilsvarende gjeldsbelastning i dag er om lag 14 pst., eller under halvparten av hva den var før staten overtok sjukehusa.

Jeg vil kommentere den økonomiske situasjonen i de regionale helseforetakene etter høringa vi hadde her i Stortinget i høst.

Det har dessverre vært en forverring i økonomien i Helse Sør-Øst, og da særlig knyttet til de to store Oslo-sjukehusa - Rikshospitalet og Ullevål. Helse Sør-Øst melder nå om et samlet underskudd på i størrelsesorden 1 milliard kr. Dette utgjør drøyt 2 pst. av budsjettet på snaut 48 milliarder kr i 2007. Helse Sør-Øst satte allerede i høst i gang et omfattende arbeid for å få så god organisering i hovedstaden som mulig. Situasjonen ved disse to sjukehusa er en viktig del av dette prosjektet.

Også de andre helseforetakene i Helse Sør-Øst har utfordringer med å tilpasse driften til de rammene som er stilt til disposisjon. Årsaken til det store underskuddet i 2007 er ifølge Helse Sør-Øst en kombinasjon av manglende omstilling, høy bemanningsvekst og en noe for høy aktivitet.

Siden den åpne høringa i komiteen i fjor høst, har alle de tre andre regionene meldt om en uendret eller noe bedre økonomisk situasjon. Dette er en gledelig utvikling som gir håp om at innsatsen som er gjort på alle nivåer i organisasjonene, nå begynner å gi både styringsmessige og økonomiske resultater.

Helse Vest har gjennom lengre tid kunnet vise til tett og god styring av sine helseforetak. Dette synes å ha gitt gode resultater både faglig og økonomisk. Særlig vil jeg trekke fram det arbeidet som regionen har satt i gang for å få en enda tettere styring og kontroll med bemanningsutviklinga i regionen. Arbeidet innebærer en solid kvalitetsforbedring. Underskuddet for 2007 ser nå ut til å bli om lag 100 mill. kr for Helse Vest. Det utgjør om lag 0,7 pst. av budsjettet på drøyt 15 milliarder kr.

Helse Midt-Norge kan vise til bedre resultater enn i høst, noe som tydelig viser at omstillingsarbeidet som denne regionen har satt i gang, har vært vellykket. Regionen synes å ha stanset og til dels også snudd den negative økonomiske utviklinga i regionen de seinere åra. Helse Midt-Norge ligger nå an til et underskudd på under 100 mill. kr for 2007 av et samlet budsjett på rundt 12 milliarder kr. Det utgjør om lag 0,8 pst.

Helse Nord rapporterer nå bedre resultater enn de gjorde før jul. Nå ligger det an til et underskudd på i underkant av 250 mill. kr for 2007. Det utgjør noe mindre enn 2,5 pst. av budsjettet på 10 milliarder kr. Men tatt i betraktning at dette er landets minste region, er jeg ikke fornøyd med det resultatet. Også i denne regionen forklares underskuddet med manglende gjennomføring av omstillingstiltak og bemanningsvekst utover det som er budsjettert. På den positive siden er det satt i gang gode tiltak gjennom 2007. Jeg forventer å se god effekt av disse tiltakene i det året vi nå er inne i. I tillegg settes det nå i verk nye tiltak for å få ytterligere kontroll i regionen.

Felles for alle regionene er at den økonomiske utviklinga kan forklares med aktivitetsvekst, bemanningsvekst, økte varekostnader og andre økte driftskostnader. Men det er et gjennomgående trekk over hele landet at det har vært en for svak kontroll med bemanningsveksten. Flere sjukehus må få kontroll med hvor mange mennesker de ansetter, i samsvar med det inntektsgrunnlaget regjering og storting legger opp til. Derfor har jeg i foretaksmøtene med de regionale helseforetakene nå i januar framhevet viktigheten av at det tas grep om dette området i 2008. Ja, jeg har til og med bestemt at det i alle helseforetakene nå skal bli opprettet utvalg som skal godkjenne alle nyopprettede stillinger og ansettelser i helseforetakene.

Fra ulike hold er det reist spørsmål om hvordan de regionale helseforetakene skal forholde seg til økte pensjonskostnader. Jeg vil presisere at den økninga vi her snakker om, i hovedsak kommer som følge av endrede forventninger knyttet til framtidig lønnsvekst og langsiktig rentenivå. Det er forhold som verken vi eller helseforetakene kan på påvirke sjøl. Derfor er, som kjent, denne kostnadsøkningen blitt unntatt fra resultatkravene både i 2007 og i 2008. I budsjettprosessen for 2008 la vi til grunn at rentenivået skulle gå litt opp mot årsskiftet. Det ble da anslått at kostnaden for 2008 ville overstige det som er lagt til grunn i bevilgningene, med om lag 2,2 milliarder kr. Men fordi rentenivået gikk ytterligere ned mot utgangen av året, er økninga nå beregnet til om lag 3,8 milliarder kr. Vi vil ikke kjenne den endelige kostnaden for 2008 før på seinhøsten.

Som tidligere varslet til Stortinget, arbeider nå Regjeringa med å finne en mer langsiktig løsning på hvordan vi skal håndtere problemstillingene rundt pensjonskostnader og pensjonspremier både i helseforetakene og i de private institusjonene. Regjeringa vil komme tilbake til dette - seinest i revidert nasjonalbudsjett for 2008.

Regjeringa er opptatt av at pasienter skal vente kortest mulig tid på å få nødvendig behandling. Om lag to av tre får øyeblikkelig hjelp. Den siste tredjedelen har ikke behov for øyeblikkelig hjelp. Det er pasienter som skal til planlagt utredning og behandling innenfor det tidsrommet som er medisinsk forsvarlig. Nye tall for tredje tertial 2007 viser at samlet ventetid har vært relativt stabil siden 2005, men det er en liten økning på tre dager i gjennomsnitt. Svingninger i ventetida på et par dager kan være et resultat av tilfeldige faktorer. Tallene indikerer at de som har størst behov for hjelp, altså rettighetspasientene, får hjelpen de trenger raskere enn andre. Det er veldig bra.

Samtidig ser vi at det er forskjeller i ventetid mellom de ulike helseforetak. Ved enkelte helseforetak er det null ventetid, og ved andre er det til dels lang ventetid. Mange pasienter kan kutte ventetida ytterligere ved å bruke ordninga med fritt sjukehusvalg og ved at vi på den måten får utnyttet kapasiteten ved sjukehusa enda bedre. For eksempel vil pasienter med muskel- og skjelettplager ha mye å tjene på å bruke ordninga med fritt sjukehusvalg, fordi det er en del ledig kapasitet landet rundt på det området - for å gi ett eksempel. Men for at slik informasjon skal være tilgjengelig for alle, ønsker Regjeringa at vi får ett sted der alle pasienter som har behov for det, kan ringe for å få hjelp til å finne hvilket sjukehus de fortest mulig kan komme inn på, i tillegg til dem som bruker nettet. Vi har nå en forsøksordning i Hedmark som heter Pasienthjelperne, som er mennesker som sitter og hjelper folk videre i systemet, og det har altså forkortet ventetida veldig i de kommuner som nå prøver ut dette.

Statens helsetilsyn gjennomførte i 2007 et landsomfattende tilsyn med akuttmottakene i sjukehus. Resultatet av det tilsynet ble, som Stortinget sikkert kjenner til, lagt fram i går. Det totale bildet viser at mangelfull styring og ledelse preger hverdagen i flere av disse akuttmottakene. Etter Helsetilsynets vurdering gir dette til tider uforsvarlig behandling. Det framholdes at det i mer enn halvparten av akuttmottakene var usikkert om pasientene fikk faglig forsvarlig undersøkelse og diagnostisering. Dette er sjølsagt helt uakseptabelt og meget alvorlig. Derfor vil akuttmottakene være en sak jeg kommer til å ta opp med styrelederne og direktørene i de regionale helseforetakene i slutten av denne uka. Jeg kommer også til å innkalle til ekstraordinære foretaksmøter, slik at jeg kan forsikre meg om at det blir ordnet opp i dette så fort som overhodet mulig. Vi må ha sikkerhet for at de tilbud som møter befolkninga i de mest kritiske livssituasjoner, er faglig forsvarlig. Noe annet er ikke akseptabelt.

Vi må hele tida se på hvordan vi bruker ressursene, både faglig og økonomisk, på best mulig måte. Helse Sør-Øst har, som kjent, fått i oppdrag å få til en bedre samordning og ressursutnyttelse i den sammenslåtte regionen, spesielt i hovedstadsområdet. Dette gjelder bl.a. bedre samordning av fag- og forskningsmiljøer, bedre utnyttelse av personell, sjukehusarealer, IKT og medisinsk utstyr mv. Det er videre en forutsetning at bedre ressursbruk skal være et gode for alle parter, dvs. først og fremst for pasientene i hovedstadsområdet, men sjølsagt også for pasientene i hele regionen og i landet for øvrig. I det oppdraget som er gitt, har jeg understreket viktigheten av åpen kommunikasjon, gode prosesser og systematisk involvering av ulike aktører.

De løsninger som velges for hovedstadsområdet, kan få betydning for helsetjenesten andre steder i landet. Derfor har vi fra departementets side understreket at det i hovedstadsprosessen må sikres nødvendig dialog med de øvrige delene av landet.

Hovedstadsprosessen er et veldig omfattende oppdrag, og jeg følger tett med på hvordan Helse Sør-Øst gjennomfører denne prosessen. Mål og rammer, også for denne prosessen, skal være politisk styrt. Det vil sjølsagt også være et viktig perspektiv i departementets oppfølging. Helsetjenesten er i omstilling, og slik vil det også være i framtida. Derfor har jeg lagt vekt på at det må være inkluderende prosesser og delaktighet i dette arbeidet. Jeg viser også til at helse- og omsorgskomiteen er invitert til et seminar om hovedstadsprosessen seinere i dag.

Så til saken om bygging av nytt pasienthotell ved Radiumhospitalet. Det er alvorlig at det ser ut som om Rikshospitalet HF har startet dette arbeidet uten at nødvendige fullmakter eller finansiering er på plass. Jeg har derfor bedt Helse Sør-Øst om en redegjørelse i denne saken, og det er en foreløpig redegjørelse som vil foreligge i morgen. Jeg legger til grunn at Helse Sør-Øst RHF følger opp alle sider av denne saken.

Regjeringa vil at brukere og ansatte i større grad skal inkluderes i alt utviklings- og omstillingsarbeid i spesialisthelsetjenesten. Helse- og omsorgsdepartementet har nylig inngått en samarbeidsavtale med arbeidstakerorganisasjonene i helseforetakene om utviklinga av spesialisthelsetjenesten. Jeg vil også understreke at brukerorganisasjonene også må trekkes aktivt inn i dette arbeidet. Avtalene skal bl.a. bidra til i å ivareta de ansattes behov for trygghet og forutsigbarhet i omstillingsarbeidet. Målet er at slike avtaler også skal inngås på lokalt nivå.

Et annet forhold jeg vil trekke fram, er oppfølgingen av NOU 2008:2 Fordeling av inntekter mellom regionale helseforetak, Magnussen-utvalget. Den er nå som kjent ute på brei høring fram til midten av april. Regjeringa vil så snart som mulig etter det komme tilbake med sitt forslag på en egnet måte. Problemstillinga som er behandlet i denne rapporten, mener jeg helt klart er et tema for politisk dialog. Inntektsfordelingssystemet er kanskje en av de faktorene som har mest å si for langsiktighet og forutsigbarhet i helsetjenesten. Derfor er det viktig med politisk forståelse - og enighet, hvis det er mulig, om premissene - for hvordan inntektene skal fordeles mellom de ulike regioner. Jeg vil ta opp hvordan vi skal få til en prosess for inntektsfordeling mellom regionene som ivaretar behovet for både langsiktighet og forutsigbarhet.

Ulike politiske syn på deler av helsepolitikken er helt naturlig i et demokratisk samfunn som vårt. Det å få muligheten til å redegjøre i Stortinget gir meg mulighet også til å høre de forskjellige politiske syn på hovedproblemstillingene i sjukehussektoren. Redegjørelsen og debatten etterpå vil sammen med det nevnte seminaret om hovedstadsprosessen seinere i dag og prosessen i forbindelse med Magnussen-utvalget være viktig i en videre dialog.

Av og til trur jeg vi må minne hverandre om at det er god helsetilstand og ikke forbruket av helsetjenester som er målsettinga. Helsetjenestene er bare ett av flere virkemidler som påvirker helsetilstanden i positiv retning. Miljøforhold, fysisk aktivitet, hvor en er oppvokst, utdanningsnivå og ikke minst forebygging spiller også inn. Hvordan kan vi hindre at så mange mennesker blir sjuke? Det er det aller viktigste spørsmålet. Derfor vil Regjeringa styrke innsatsen når det gjelder forebyggende arbeid. Vi er når det gjelder sjukehus og helsetjenester, blant de beste i verden - ja. Men samtidig må vi erkjenne utfordringer og mangler. Det er mye vi kan bli bedre på. Jeg mener det ikke finnes noen enkle løsninger. Regjeringa mener det kun er systematisk og grundig arbeid i samråd med ansatte, ledere, brukere og lokalmiljøer som kan få til gode ting. Faglige og økonomiske ressurser må brukes på beste måte og til beste for pasientene.

Nå dreier utfordringa seg om hvordan vi i fellesskap skal bidra til å utvikle tilbud og tjenester i tråd med de overordnede målene vi har for et trygt og godt og likeverdig behandlingstilbud - et tilbud der alle mennesker blir sett og respektert, der det alltid skal være den enkeltes helsetilstand som avgjør tjenestetilbud og behandling, og det uavhengig av sosial bakgrunn, kjønn, hudfarge og tykkelsen på lommeboka.

Presidenten: Under henvisning til forretningsordenens § 34 a annet ledd vil presidenten nå foreslå at det åpnes for en kommentarrunde der en representant fra hver partigruppe kan få ordet én gang i inntil 5 minutter, med et avsluttende innlegg fra statsråden på inntil 5 minutter.

- Ingen innvendinger er kommet mot denne framgangsmåten, og det anses vedtatt.

Jan Bøhler (A) [10:36:36]: Jeg vil takke statsråden for en grundig og god redegjørelse.

Jeg mener det avgjørende nå er at vi her på Stortinget holder fast på det viktigste et bredt flertall har samlet seg om i diskusjonene om budsjettene for 2007 og 2008, og det er at vi vil samordne helsetjenestene bedre og konsentrere spesialitetene, særlig gjennom det store grepet det var å skape den nye helseregionen Helse Sør-Øst.

Vi vil også ivareta hele behandlingsforløpet bedre, og da særlig ved å satse på rehabilitering. Vi har på Stortinget snakket om at det skal være det neste store løftet innenfor helsesektoren, ved å vri ressursene mot forebygging og tiltak for kronikere - kort sagt ha en offensiv mot de økende livsstilssykdommene - for å hindre det store presset inn mot de sentrale sykehusene.

Det er viktig at vi her på Stortinget bygger opp rollen vår ved å diskutere og holde fast på de store grepene og hovedlinjene der vi ønsker å forbedre helsepolitikken, framfor å la oss rive med og hoppe hver gang det dukker opp en enkeltsak eller et budsjettiltak som er problematisk. Dersom vi ikke greier å føre en prinsipiell og meningsfull debatt om disse hovedspørsmålene, vil det i det lange løp ramme alle politikere som deltar i helsepolitikken. Derfor er det bare trist å høre at det nest største partiet her på Stortinget varsler at de allerede før vi er i gang med den debatten, planlegger å melde seg ut ved å gå inn for nye, store ekstrabevilgninger, for det vil aldri helt passe å bli enige om å konsentrere oss om de nødvendige styringsgrepene.

Men i et land der vi gang på gang - også i den senere tid - har fått dokumentert at vi ligger i verdenstoppen når det gjelder å ha flest sykepleiere og flest leger i forhold til antall innbyggere, når det gjelder bruk av ressurser pr. innbygger, der vi ligger et godt stykke foran ressursbruken i naboland som Sverige og Finland, uten at det er sikkert at vi får tilsvarende bedre helsetjeneste for disse pengene, og i et land hvor vi attpåtil også i år har lagt opp til store budsjettøkninger, burde vi være i stand til å konsentrere oss om styringsgrep framfor en diskusjon om straks å sende mer penger.

Det må i rettferdighetens navn tilføyes at selv Fremskrittspartiet, den siste gangen de hadde hånden på rattet i et budsjettarbeid her på Stortinget - jeg tror det var i 2004-budsjettet sammen med den daværende Bondevik-regjeringen - nøyde seg med å plusse på 500 mill. kr ekstra til sykehus av de i alt 7 milliarder kr, tror jeg det var, som man flyttet i forliket den gangen. Så selv da man hadde hånden på rattet, var det ikke snakk om 2-3-4 milliarder kr, som det til dels har vært, men det var snakk om en realistisk budsjettpåplussing som også gjorde at man i det året fikk tøffe budsjettrunder rundt i helseforetakene.

Det er også et faktum at alle de andre opposisjonspartiene på Stortinget, utenom Fremskrittspartiet, i sine budsjettrammer for dette året har lagt opp til alternativer med minimale justeringer, noen justeringer av satsingene, som burde bety at vi her kunne konsentrere oss om en konstruktiv debatt om styringsgrep, og ikke legge opp til et stormløp mot en minister som vil holde det budsjettet som Stortinget har lagt opp til.

Jeg tror at det er naturlig at Stortinget vier oppmerksomhet til samordningen i den nye helseregionen, fordi det er et viktig spørsmål for hele landet at man der kommer godt ut, at det blir et positivt samspill mellom alle deltakere, med tunge ledernivåer på ulike plan som nå skal samordne seg, og at det blir lite prestisje og kjepphester på alle nivåer, slik at man kan få prosessen inn i et godt gjenge og et godt spor.

Det er viktig at man husker at de spesialitetene man skal samordne i Oslo-området, angår hele landet, dvs., som ministeren var inne på, at kapasiteten man skal bygge opp her, må tilpasses den kapasiteten man sikter seg inn mot når man samler spesialitetene ellers i landet.

Det andre hovedspørsmålet er hvordan vi kan ivareta hele behandlingsforløpet bedre, hvordan vi kan skape finansieringsformer som gir mer uttelling for å satse på rehabilitering og forebygging, der vi hindrer presset inn mot de store sykehusene. Det å få til den helheten i behandlingskjeden har flere partier interessert seg for, og jeg håper at vi i dette året som kommer, kan vie det stor oppmerksomhet sammen, og at denne debatten kan være starten på et godt samspill om å utvikle helsepolitikken til beste for alle innbyggere, og ikke et destruktivt stormløp om kroner og øre.

Per Sandberg (FrP) [10:42:12]: Først en liten replikk til representanten Bøhler, som hadde et innlegg som kanskje var mer tilpasset å bli holdt etter valget i 2009, når han nå slo fast at Fremskrittspartiet var det største partiet på Stortinget. Men sånn kan det gå.

Jeg føler meg litt provosert når enkelte representanter i dette hus som jobber med helsepolitikk og sykehuspolitikk, påstår at man hopper med bakgrunn i enkeltsaker. Jeg har sittet på Stortinget i over ti år, og da handler det ikke om enkeltsaker lenger. Det handler om det som faktisk Riksrevisjonen slår fast i dag, at sykehusene er ute av kontroll, og da er saken mye alvorligere enn at man beskylder noen for å hoppe for hver enkeltsak. Det er 220 000 mennesker som står i kø; det er 220 000 enkeltsaker, det. Representanten Bøhler må gjerne karakterisere det som bagatellmessig, men for meg er det meget alvorlig. Det at sykehuskøene også øker under det sittende regimet, er for meg meget alvorlig. Det er kanskje en bagatell for representanten Bøhler.

I 2007 tok den sittende regjering grep selv. Jeg vil ikke betrakte det som å hoppe på grunn av en enkeltsak, men jeg vil gjerne vise til St.prp. nr. 44 for 2006-2007, der Regjeringen selv gikk inn og foreslo bevilget 800 mill. kr ekstra på grunn av en akutt situasjon. Der sa Regjeringen på det tidspunktet i fjor at det var nødvendig med 800 mill. kr ekstra fordi situasjonen var ute av kontroll. Jeg tror faktisk ikke man har greid å få til de systemendringene som man ønsket seg i løpet av dette året, og derfor er også situasjonen fortsatt ute av kontroll. Jeg skal gi ros til statsråden, for det var en meget grundig redegjørelse - veldig mange tall - men det kom ingen ting nytt ut av det. Det som kom fra statsråden her, har vi hørt fra statsråden og Regjeringens aktører i lang, lang tid. Derfor er det også nødvendig å få en grundigere gjennomgang enn det det legges opp til.

Vi kan gjerne stå her og si at vi er verdens beste på både det ene og det andre, og at forventningene kanskje også er om verdens beste i så måte. Det er ganske logisk. Selvfølgelig har vi aldri tidligere opplevd så stor ressurstilgang til helse som i budsjettet i 2008 - helt logisk, selvfølgelig er det det. Men jeg blir nærmest provosert, og jeg må få lov til å stille spørsmål ved at statsråden sier at vi har høy aktivitet, og at vi har for høy bemanningsvekst. Da må man også tørre å gå inn og si: Hvor er det man har for høy aktivitet? Hvem har blitt operert som ikke skulle ha blitt operert? Hvem er det som står i kø, og som fortsatt må stå i kø? Det er jo det det handler om. Jeg tror ikke noe på at alle de ansatte i helsevesenet som gjør en formidabel innsats, gjør det fordi det er morsomt. De gjør det fordi de ønsker å hjelpe folk som har utfordringer, som står i kø. Man ansetter ikke personell innenfor disse områdene fordi man skal ha ekstra bemanning. Jeg tar det for gitt at de som blir ansatt innenfor helse i Norge, har en oppgave å utføre. Vi er på etterskudd på alle mulige måter. Vi er på etterskudd knyttet til å behandle. Vi er på etterskudd knyttet til underskudd. Vi er på etterskudd knyttet til skjevfordeling. Fremskrittspartiet sier ikke dette fordi vi ønsker å være populistiske, som det framstilles som. Vi sier det fordi situasjonen er meget alvorlig. Det sier også Riksrevisjonen i dag.

Jeg er glad for at statsråden sa at vi må se på landet som en helhet. Da må vi se på hva som har gått feil med reformen fra 2002. Kanskje må vi i større grad se på landet som ett helserike. Kanskje må vi begynne å vurdere hvorvidt foretakene skal legges ned, og om sykehusene i mye større grad skal få lov til å bestå som egne enheter. Som statsråden også sa, må vi se på andre land, se om vi kan benytte oss av helsetjenester i land rundt oss. Da må vi gjøre det i mye større grad enn det som blir gjort nå.

Så er vi selvfølgelig alle sammen enige om at vi må ha større samhandling mellom små lokale sykehus, regionale sykehus, primærhelsetjeneste og nasjonale sykehus. Alle er vi enige om det. Men dette kan vi dessverre ikke gjøre i morgen. Derfor må vi forholde oss til den akutte situasjonen og det som måtte være en belastning for pasientene, og gi ekstra bevilgninger nå - på samme måte som Regjeringen gjorde i fjor.

Saken er så alvorlig at jeg vil foreslå at redegjørelsen ikke legges ved protokollen, men oversendes komiteen for videre behandling - for saken er av en så alvorlig karakter.

Presidenten: Representanten Per Sandberg har fremmet et forslag som vi skal komme tilbake til senere.

Inge Lønning (H) [10:47:40]: La meg begynne der forrige taler sluttet. Jeg støtter forslaget om at redegjørelsen oversendes helse- og omsorgskomiteen, slik at vi kan gå grundigere inn i materien.

De som har fulgt med i debatt om norsk helsepolitikk gjennom noen tiår, vil uten videre dra kjensel på det mønstret man kan ane bak statsrådens redegjørelse. De til enhver tid sittende regjeringspartier sier alltid at ingen tidligere regjering har brukt på så mye penger på helsevesenet. Det er bestandig riktig. Den til enhver tid sittende opposisjon sier: Aldri har det vært verre enn nå. Det er som regel også riktig. Det ville være en kortslutning å trekke den konklusjon at jo mer penger vi bruker, desto verre blir det. Man kan helt sikkert trekke den slutning - som også representanten Bøhler var inne på - at grunnproblemet i norske helsevesen ikke er måling av hvor mange sykepleiere eller hvor mange legeårsverk vi har i forhold til befolkningens størrelse, men grunnproblemet er at vi mangler reell kunnskap om hva pengene går til. Vi mangler reell kunnskap om resultatene, både kvantitativt og kvalitativt. Derfor er også det frie sykehusvalget hittil langt på vei en papirtiger, simpelthen fordi vi mangler kunnskap om kvalitet og om resultater av de pengene vi bruker.

Representanten Bøhler har helt innlysende rett i at det er styringsproblemet som er det grunnleggende problem som forfølger oss, og at det trengs styringsgrep. Nettopp på dette punktet må jeg si at statsrådens redegjørelse var en skuffelse. Det var ikke noe klart budskap om hvilke styringsgrep statsråden akter å ta.

Vi har i løpet av kort tid sett at et fagråd på et sentralt område som fødselsomsorg har nedlagt sine verv fordi de er oppgitt over manglende styring fra statsrådens side. Vi har sett at en tidligere statsråd har nedlagt sitt verv som styremedlem i et helseforetak av samme grunn - fordi han opplever at ansvarsforholdene er grunnleggende uklare. Det som var ideen til Tore Tønne da han lanserte sykehusreformen i sin tid, var nettopp at man skulle rydde opp i ansvarslinjene, at det skulle bli helt klare forhold mellom det ansvaret som styrene i helseforetakene har, det ansvaret som ligger på regionalt nivå, og det ansvaret som ligger på nasjonalt nivå, hos statsråd og storting. Den klarheten er ikke til stede i dag. Vi er lenger borte fra den klarheten enn det vi var ved den skissen Tore Tønne presenterte, bl.a. av den grunn at den sittende regjering innførte en reform av sammensetningen av styrene som i seg selv pulveriserer ansvarsforholdet og gjør ansvarsdelingen mellom styrene i helseforetakene og den politiske styringen uklar.

Det er riktig som representanten Bøhler sa, at vi er i verdenstoppen når det gjelder utgifter og kategorier av fagfolk i forhold til befolkningens størrelse. Men vi har et grunnleggende problem: Vi får ikke tilnærmelsesvis de resultatene ut av ressursbruken som vi kunne og burde få.

Å fortsette med å pøse penger inn i et system som fungerer dårlig, er ikke noen løsning. Samtidig viser statsrådens gjennomgang i dag at de forutsetningene hun selv presenterte for komite og storting i desember da vi vedtok budsjettet, er usikre, og at regnskapsresultatene for 2007 er egnet til å svekke betydelig bildet for deler av spesialisthelsetjenesten.

Etter Høyres oppfatning er sykehusreformen inne i en meget kritisk fase. Dens helsetilstand skranter alvorlig. Det er kanskje til og med riktig å bruke et bilde som «respirator» på pasienten. Derfor har vi utålmodighet med statsrådens evne til å komme til Stortinget med de nødvendige styringsgrep. Vi har gjennomført en fastlegereform som vi ennå ikke har hentet resultatene ut av. Vi har gjennomført en sykehusreform som vi heller ikke har maktet å hente resultatene ut av. Og det er og blir hovedpoenget, slik det var med Tore Tønnes sykehusreform: Det politiske ansvar ligger ett eneste sted, nemlig hos statsråden.

Olav Gunnar Ballo (SV) [10:53:18]: Jeg har lyst til å rette blikket litt bakover og se på en sammenligning mellom to store helsereformer som ble gjennomført ved inngangen til dette årtusenet. Den ene diskuterer vi jo nå, nemlig helseforetaksreformen. Den andre er fastlegereformen. De ble gjennomført omtrent samtidig. Det interessante er at hvis man ser på virkningen av de to reformene, vil man se at antallet ansatte leger innenfor helseforetakene i perioden 2002 til 2006 har økt med 12,6 pst. Tilsvarende har økningen når det gjelder fastlegereformen, vært 0,3 pst. Vi diskuterer altså i dag, som vi har gjort i alle år, spesialisthelsetjenesten og hvordan det står til i den, på tross av at det er bare en veldig liten andel av det som skjer innenfor helsevesenet, som skjer i spesialisthelsetjenesten.

Innenfor primærhelsetjenesten hadde man en konsultasjonsrate i 2007 på ca. 13,5 millioner. 4,5 millioner var øyeblikkelig hjelp-konsultasjoner. 10 pst. av dem var innleggelser for øyeblikkelig hjelp på sykehus. Det betyr at for hver enkelt i den norske befolkningen går det i gjennomsnitt ti år mellom hver gang man blir innlagt på sykehus med behov for øyeblikkelig hjelp. På tross av det diskuterer vi altså - og det gjør vi igjen og igjen - som om all helsetjeneste primært handler om spesialisthelsetjenesten. Det er jo helt galt. Vi har hatt en reform, fastlegereformen, som har vist at det er mulig å ha en fornuftig ressursbruk som er målrettet, og der man klarer å håndtere 13,5 millioner konsultasjoner i året - med et svært lavt støynivå og med veldig liten økning i ressurstilfanget. Man kunne ha spurt seg om ikke primærlegene skulle ha vært mer kravstore, slik at man hadde fått en bedre tilsynslegevirksomhet ved norske sykehjem, en styrking av tilsynslegevirksomheten opp mot hjemmebasert omsorg og styrking av forebyggende helsearbeid knyttet til skolehelsetjeneste. Alle disse tiltakene ville ha vært fornuftige nettopp for å avlaste spesialisthelsetjenesten og på den måten få dempet kostnadsnivået. I stedet ser vi at noen av dem som får den største oppmerksomheten, er de høyest spesialiserte tjenestene, som de færreste av oss noen gang kommer til å få behov for, som om verden kommer til å gå under dersom de tjenestene også stilles overfor krav.

På mange måter ser vi akkurat det samme innenfor spesialisthelsetjenesten som det Arthur Arntzen i sin tid formulerte: Får vi ikke apotek i Utvika, kommer millioner til å dø.

Hvis vi ikke nå evner å ta et kritisk blikk på spesialisthelsetjenesten, kommer vi om relativt få år ikke til å ha finanser til å holde dette ved like.

Jeg besøkte et lokalsykehus der man kan dokumentere at det i ortopedi er én - én - øyeblikkelig hjelp-innleggelse hvert tredje døgn. På tross av det har det lokalsykehuset døgnkontinuerlig bemanning med ortopeder til en avlønning av 100 000-200 000 kr i måneden. Vi ser at på tross av at Stortinget i 2001 fattet vedtak om at fødeavdelinger under et visst minstemål ikke bør opprettholde driften, er de fortsatt i drift sju år etterpå. Vi ser hvordan gynekologi har en akuttberedskap på tross av at det ikke er volumer som kan forsvare det. Og dette koster penger.

Jeg kan ikke se at Fremskrittspartiet har noe som helst å bidra med i denne debatten, men i parentes bemerket argumenterer de jo som om mer ressurser på hvert av disse områdene der vi sløser med ressursene, skulle løse problemene. Men fastlegeordningen illustrerer at dette bare skaper problemer, det løser dem ikke. Derfor er vi nødt til å gå kritisk gjennom måten ressursene brukes på i norske sykehus - ikke med det for øye at vi skal pøse mer inn i et system som oppfører seg akkurat som den lille larven Aldrimett i den boka som jeg har lest for mine barn mange ganger. Det fører altså ikke til noe mål å putte mer midler inn i det systemet uten at vi stiller kritiske spørsmål ved hvordan ressursene brukes. Det betyr et system der det er duket for store endringer i årene som kommer. Vi er nødt til å få ned en rekke av akuttfunksjonene ved lokalsykehus, og vi er nødt til å flytte lokalsykehusfunksjonene ut av de store sykehusenhetene. Det gjør at vi kan bruke midlene mer rasjonelt, og det gjør at vi kan frigjøre ressurser inn mot primærhelsetjenesten, for mer ressursbruk der kunne virkelig ha gitt resultater og avlastning for spesialisthelsetjenesten.

Laila Dåvøy (KrF) [10:58:25]: Stadige meldinger fra flere sykehus om avvikling av og nedskjæring i behandlingstilbud og stillingshjemler og om nedleggelse av sykehus og sykehusavdelinger hører vi rundt i hele landet. Dette skaper utrygghet i befolkningen, og det harmoner dårlig med de signaler som statsråden gav før jul da vi vedtok statsbudsjettet for 2008. Da ble det sagt at sykehusene får en reell vekst i pasientbehandlingen på 1,5 pst. fra 2007 til 2008 - hvilket statsråden gjentok i dag. Nødvendige omstillingsprosesser skulle ikke gå ut over pasienttilbudene. Allerede uken etter kom de første varslene om nedskjæringer.

Dagens situasjon krever et langt større politisk grep og en langt sterkere politisk styring fra Regjeringen enn det vi hittil har sett.

Men hva er så problemene? Er det for lite penger? Er det for dårlig styring og ledelse av sykehusene? Er det mangel på samhandling mellom kommunenes helsetjenester og sykehusene? Er det kommunene som er for dårlig rustet til å ta imot pasientene som kommer fra sykehusene, eller for den del til å hindre at de sendes til sykehusene? Er det finansieringssystemet som virker mot sin hensikt? Er det sykehusene som overbehandler?

Sannsynligvis finnes svaret i en kombinasjon av disse forklaringene og kanskje flere andre. Kristelig Folkeparti har i alle fall ved flere anledninger etterspurt en justering av sykehusreformen, fordi det i dag har blitt for mye butikk og for lite politikk når det gjelder styring. Noen svar har statsråden påpekt i dag, men det er oppsiktsvekkende at hun ikke med ett ord nevner finansieringssystemet, som er modent for revisjon, eller mangel på styring og ledelse, som det ikke bare er akuttmottakene som lider under.

Evalueringen av sykehusreformen har vist at produktiviteten og aktivitetsutviklingen er blitt bedre, men prioriteringspraksisen synes ikke å ha blitt utjevnet mellom de regionale helseforetakene. Det er imidlertid blitt mer ensartet praksis innad i de fleste helseforetakene. Noe urovekkende er det at lavere prioriterte grupper har fått relativt størst reduksjon i ventetid, noe som tolkes som en forverring av prioriteringspraksis.

Statsråden sier i dag det motsatte - at rettighetspasienter får hjelp først, men at ventetiden går opp. Jeg ser fram til å få se nærmere på disse nye tallene.

Sykehusreformen har så langt ikke hatt noen klar virkning på samhandlingen mellom de to forvaltningsnivåene. Vi ser at halvparten av økningen i antall pasientopphold fra 2001 til 2004 kan tilskrives at flere pasienter får behandling. Den andre halvparten kan tilskrives flere opphold pr. pasient, og mye av dette er reinnleggelser.

Vi ser at fokusering på økonomi helt ned på avdelingsnivå på sykehusene er styrende for prioritering og kvalitet i helsetjenesten. Sosial- og helsedirektoratet uttrykte bekymring for dette i sin rapport om innsatsstyrt finansiering, som ble lagt fram i fjor. Innsatsstyrt finansiering var ment som et styringsverktøy for de regionale helseforetakene. Det har aldri vært ment som et prioriteringsverktøy for lønnsomme og ulønnsomme pasienter.

De nedskjæringene og omstillingene som nå - uten en helhetlig konsekvensutredning - foreslås på en rekke sykehus for å få budsjettene i balanse, er ikke måten å styre sykehussektoren på. Regjeringen må nå gjennomgå erfaringene vi har så langt med sykehusreformen og - ikke minst - finansieringssystemet, og komme med forslag til justeringer av reformen. Vi må få et finansieringssystem som legger opp til større grad av sammenheng mellom helsetjenestene, fra forebygging til behandling til rehabilitering og ettervern.

Det trengs en forsterket styring med innholdet og prioriteringene i helsepolitikken, både fra Stortingets og Regjeringens side. Dette etterspørres også fra sykehusenes side. Dagens system skaper ikke tillit i befolkningen, selv om statsråden til stadighet sier at hun har tillit til helseforetakene.

Men vi kan ikke overlate alt dette til helseforetakene. For Kristelig Folkeparti er det viktig å understreke at omstillinger og endringer selvfølgelig må være en politisk styrt prosess, ut fra geografiske, klimatiske og medisinskfaglige forhold, og ikke utelukkende ut fra økonomi. Det trengs et system som hindrer at økonomi blir styrende for behandlingen som gis på den enkelte avdeling. Det må bli slutt på å prioritere lønnsomme operasjoner i stedet for å prioritere de sykeste pasientene.

Helt til slutt: Tiden er inne for å ta noen grunnleggende grep. Slik det er i dag, opplever mange pasienter seg som kasteballer mellom ulike nivåer i systemet. Det trengs et finansieringssystem som henger bedre sammen på tvers av nivåene i helsetjenesten. Videre må det som skjer i sykehusene, ses i sammenheng med det som skjer i kommunene. Uten en opprustning av helsetilbudet i kommunene vil det bli et for stort trykk på sykehusene.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [11:03:34]: Statsråden har gitt en god situasjonsbeskrivelse av helseforetakenes utfordringer i 2008. Et forventet underskudd på om lag 11/2 milliard kr samlet for de regionale helseforetakene i 2007 innebærer krav til effektivisering dersom en vekst i behandling på 1,5 pst. skal nås innenfor de vedtatte budsjettene.

Den positive utviklingen i Helse Vest og Helse Midt-Norge viser at det faktisk er mulig å ta grep innenfor en sektor som er utfordrende å styre. Og vi vet, gjennom Magnussen-utvalget, at disse to regionale helseforetakene sammen med Helse Nord har forholdsvis mindre ressurser enn Helse Sør-Øst.

Jeg synes det er tankekors hvordan media fokuserer enormt når det skjer noe her, ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet og ved Ullevål universitetssykehus. Det jeg opplever skjer, er bl.a. at når det er snakk om å gjøre endringer, så posisjonerer sterke fagmiljøer seg. De intensiverer kampen for sine miljøer og krisemaksimerer, bl.a. ved å skyve pasienter foran seg.

Når det gjelder underskuddene, skyldes de i noen grad aktivitetsvekst, men de skyldes også, som statsråden understreket, manglende styring, mangelfull økonomisk kompetanse og feil holdninger hos en del ledere. Det undrer meg faktisk at det går an å ansette en rekke leger som det ikke er budsjettmessig dekning for, og at det går an å bestille et pasienthotell uten at det er gjort vedtak om at et slikt skal bygges.

Det har vært sagt flere ganger fra denne talerstol at mange sykehus gjør for mange ting. Det er f. eks. nødvendig at færre sykehus foretar spesialisert kreftkirurgi, eksempelvis innen brystkreft og endetarmskreft. De sykehus som oppnår gode resultater, dvs. har høyest overlevelsesprosent, skal drive med slik behandling. En sentralisering her er nødvendig ut fra kvalitet på behandlingen. Samtidig er Senterpartiet opptatt av at oppgaver skal flyttes ut fra de store sykehusene. Dette har også statsråden nevnt tidligere. En sentralisering innenfor kreftkirurgi betyr derfor ikke en svekkelse av lokalsykehusene. Tvert imot er det en rekke oppgaver de kan løse overfor den befolkningen de har «sørge for»-ansvar for. Dette mener jeg er godt både for pasientene, for de pårørende og også for en god ressursutnyttelse.

Alt som kvalitetsmessig kan flyttes ut av de store sykehusene, vil også være god helseøkonomi. Jeg viser bl.a. til et innslag i Dagsrevyen forrige torsdag fra Universitetssykehuset i Nord-Norge, hvor det kom fram at unødvendige og kostbare undersøkelser blir utført ved sykehuset fordi nødvendige tester og undersøkelser som kan gjøres av fastlege eller poliklinisk, ikke i tilstrekkelig grad blir gjort. Dette og andre forhold viser at en styrking av primærhelsetjenesten og f. eks. et økt antall avtalespesialister kan være gode tiltak for å redusere etterspørselen og kostnadsveksten i sykehussektoren.

Helse- og omsorgskomiteen skal senere i dag bli informert om hovedstadsprosjektet. Bakgrunnen for prosjektet er å se spesialisttilbudet i hovedstadsområdet i sammenheng. Stikkordene er funksjonsdeling, kvalitet og kapasitet og å organisere og tilpasse sykehustilbudet i hovedstadsområdet innenfor de rammer som gis. Det ser vi fram til.

Så litt til snakket om modeller. Alle vet at dagens sykehusmodell ikke er Senterpartiets modell. Men debatten om sykehusmodeller kan være en avsporing, fordi de problemer mange sykehus sliter med, handler om å ta ansvar innenfor de organisatoriske rammer som er gitt. Senterpartiet vil komme tilbake til organisasjonsmodeller senere, men å styre budsjettet er et lederansvar uavhengig av hva slags organisasjonsmodell som ligger der.

Ellers har jeg også lyst til å si at når det gjelder forslaget om å sende denne redegjørelsen til komite, synes vi det er et all right forslag, så det støtter vi.

Presidenten: Det var godt å høre.

Gunvald Ludvigsen (V) [11:09:00]: Eg vil først takke statsråden for utgreiinga. Det var jo ei grundig og nyttig utgreiing. Men kvar gong statsråden skal gi Stortinget opplysningar om den økonomiske statusen i sjukehussektoren, fortel ho om alle pengane som er løyvde, og mantraet er at det aldri har vore løyvt meir pengar til spesialisthelsetenesta enn no. Og så får vi høre om alle pasientane som er behandla, det har aldri vore fleire der heller. Det var litt av bodskapen vi fekk høre i dag.

For utanforståande hørest det ut som skikkelege solskinshistorier, men verkelegheita er ei heilt anna. Alle helseføretaka i landet, utan unntak, snakkar jo om dramatiske budsjettkutt og nedskjeringar og nedleggingar. Så realiteten er at det er ein total disharmoni mellom det Regjeringa og helsestatsråden prediker, og det helseføretaka og dei tilsette opplever kvar einaste dag.

Helseføretaksreforma, som Venstre var imot, skulle bl.a. føre til harmoni mellom løyvingar og forbruk. Historia har slått fast at aldri har underskota vore større enn etter at helseføretaksreforma kom på plass. Så vi må jo slå fast at føretaksreforma som økonomisk styringsreiskap har vore mislykka.

Eg trur også vi kan stille spørsmål om reforma har ført til betre helsetenester og betre kvalitet. Legg vi til grunn Helsetilsynet sin rapport om akuttmottak, som var omtalt i media så seint som i går, må konklusjonen også her vere at helseføretaksreforma neppe har bidrege positivt til det.

Vi har også lese at nokre av dei toppfolka vi har i Noreg innanfor medisin, har sagt at årsaka til dårleg kvalitet på akuttmottaka er beinharde nedskjeringar og stadige omorganiseringar. Nokre snakkar om at det har vore sterk nedskjering i talet på sjukehussenger, og det har det faktisk vore dersom vi ser historisk på det. Det har vore ein sterk nedgang, og det skulle det nok vere. Men det har vore for sterk nedgang på medisinske senger. Vi ser også at i samband med denne reduksjonen, som har gått føre seg i mange år, har heller ikkje helseføretaksreforma bidrege til å korrigere kursen, sjølv om det skulle vere nokså opplagt på grunn av ei stadig aldrande befolkning.

Eg trur eg må ta endå nokre eksempel. Det har vore fokus på Helse Sør-Øst, og vi skal høre meir om det og spesielt om hovudstadsreformsystemet seinare i dag. Men har samanslåinga av Helse Sør og Helse Øst vore noka løysing for å få kontroll på økonomien? Eg meiner at det er rekordunderskot som blir serverte, altså det motsette av det som var forventninga. Og til alt overmål har vi lese at tilsetjing av legespesialistar er heilt ute av kontroll. Det har dei seinare åra vore dobbelt så mange tilsette som det skal vere. Det er også eit bevis på at her går det ikkje som det skal.

Statsråden sa i innlegget sitt at ho har teke initiativ til eit slags kontrollutval for tilsette ved kvart sjukehus. Dersom det må til, vil eg seie at då er det verkeleg ei fallitterklæring for helseføretakas styringsevne.

Eg skal gå litt fort over til nokre moglege løysingar. Venstre trur at vi må satse meir på primærnivået. Vi har 280 legeårsverk for sjukeheimslegar, og her trur eg vi må få ei kraftig styrking. Meir ferdigbehandling på dette nivået vil gi våre eldste og sjukaste betre og meir verdig behandling, og vi vil redusere presset på sjukehusinnlegging. Andre, bl.a. Ballo, har vore inne på at vi må styrkje fastlegeressursane. Det trur eg også er eit viktig poeng. Statsråden var også inne på det. Vi må få fleire fastlegar, og dei må bruke meir tid på kvar pasient, trur eg. Vi veit at dersom ikkje desse portvaktene gjer jobben sin, vil straumen av pasientar inn mot sjukehusa bli veldig stor. Vi veit at ei endring av fastlegane sin tilvisingspraksis på berre 1 pst. vil endre belastninga på spesialisthelsetenesta med 20 pst. Så eg trur at hovudmedisinen her er førebygging og styrking av primærhelsetenesta.

Heilt til slutt vil eg berre gi til kjenne at Venstre vil støtte det forslaget som er sett fram av representanten Sandberg.

Statsråd Sylvia Brustad [11:14:27]: Jeg synes denne debatten har vist veldig godt at dette ikke er en sak hvor det er enkle løsninger, og det er en sektor som også er veldig krevende å styre. Men jeg er uenig med de talere som har sagt at det ikke har skjedd positive endringer etter at staten overtok sjukehusene. For vi behandler flere pasienter, vi har fått bedre kvalitet ved at vi f.eks. har fått sentralisert brystkreftkirurgi, som gjør at flere overlever, og det er økt aktivitet.

Så går det ikke an å si at denne sektoren er i krise, når vi beviselig er på verdenstoppen i antall leger, sjukepleiere og i bruk av penger. Det betyr ikke at alt er perfekt - overhodet ikke. Tilsynsrapporten om akuttmottakene i går viste at det ikke er det, og det skal vi ta på alvor. Men dette er en sektor som hele tida må forholde seg til omstillinger. Jeg mener at det er helt nødvendig av hensyn til kvaliteten for pasientene. Når vi gjennom en periode f.eks. hadde masse strid om at nevrokirurgien blir flyttet fra Stavanger til Bergen, som jeg bestemte fordi jeg mener det er helt nødvendig og riktig av hensyn til pasientene, var det mange fakkeltog, mange demonstrasjoner, og jeg registrerte også representanter i denne salen som var sterkt imot det. Jeg er opptatt av at vi må snakke med én tunge. For er det slik at Stortinget gir x antall kroner til sjukehusene, x antall kroner til kommuner og veger, ja så er det det beløpet en skal holde seg til, og det håper jeg inderlig at Stortinget mener. Det er ikke slik at noen kan ha private seddelpresser og si: Jeg vil gjerne ha litt mer, så jeg bare bruker penger, og så regner jeg med at jeg får det etterpå. Jeg prøver å gjøre min jobb som helseminister og si: Det er dette dere har fått tildelt. Og da hjelper det ikke å si: Vi ansatte mange flere leger, for vi syntes at vi trengte det, og så får det bare etterbetales penger. Nei, det er slutt på det. Det er derfor det også blir så mye motstand.

Jeg vil også si at det er klart at når det må skje endringer av hensyn til kvaliteten, blir det bråk. Men vi må gjennom det, fordi flere vil overleve, og flere vil få bedre pasientbehandling på den måten. Som Ballo, Bøhler, Skjælaaen og flere talere har sagt, vi må sentralisere mer av hensyn til kvaliteten på det vi må være gode på: kirurgi, trening i forhold til alvorlige sjukdommer, og så må vi også desentralisere enda mer av det vi kan og bør gjøre nærmere der folk bor.

Så er det ingen enkle løsninger, slik jeg ser det. Er svaret: Ja, vi gir en milliard eller to til, så er dette løst. Nei, jeg mener det er galt. Jeg mener det er galt, for jeg er helt enig med representanten Ballo, som sier at vi kan ikke bare gi penger inn i et system før vi får ordnet opp i det. Vil de da slutte å ansette mange flere leger og sjukepleiere enn de har penger til? Vil de da sørge for å forholde seg til de rammer de har? Nei, jeg trur ikke det. Sjølsagt vil denne sektoren få mer penger også i åra framover. Det skulle bare mangle, for vi skal være stolte av at vi har et godt offentlig helsevesen med likeverdige helsetilbud. Men vi må ordne opp i det som er systematisk galt, og det at noen tar seg til rette og bruker penger de ikke har.

Så er det noen som sier at omstillingene er bare til det negative. Nei, det er de ikke. Da jeg kom inn i regjeringskontorene - dette med særlig adresse til Høyre og Kristelig Folkeparti, som da satt i regjering, og begge partiene har også hatt helseministeren - var økonomien i Helse Midt-Norge ute av kontroll, f.eks. ved St. Olavs Hospital. Jeg sa: De samme reglene gjelder for dere som for andre, det er ett sett med penger, og dere må bare forholde dere til det. Hva er situasjonen i dag? De har fått skuta på rett kjøl i forhold til økonomien, de har fått bedre kvalitet i behandlinga, færre korridorpasienter og en rekke andre ting. Det viser at det nytter å omstille, og det viser at det nytter, når en står på krava, å sette opp en vegg, noe jeg mener er helt nødvendig. Da håper jeg at Stortinget er med meg på at vi faktisk må sørge for at alle i vårt samfunn forholder seg til noen rammer, på samme måte som vi som privatpersoner også må sørge for at vi har orden i økonomien. Ellers går det som regel ikke så bra.

Så er jeg helt uenig med representanten Sandberg, som sier at dette er ute av kontroll. Nei, det er ikke det. Jeg kan vise til en lang rekke styringsgrep som vi har tatt. For eksempel når det gjelder bemanning - som Riksrevisjonen påpekte i går, og jeg er der helt enig med Riksrevisjonen - er det jo det jeg nå forsøker å gjøre noe med, ved at jeg må gå til detaljstyring og si at det må være et utvalg ved hvert lokalt helseforetak for å sørge for at det ikke ansettes flere enn det skal.

Vi har ikke noen dårlig pasientbehandling i Norge, hvis vi ser landet under ett. Det forekommer enkelthendelser, det er akuttmottak osv. vi må gjøre bedre, men det aller viktigste er at vi greier å sikre et offentlig finansiert helsevesen med likeverdige tjenestetilbud, at vi satser enda mer på forebyggende arbeid for å hindre at folk blir sjuke, bedre samhandling mellom de ulike nivåene, og at vi får til bedre kvalitet i det vi faktisk tilbyr. Det står noen slag, det kommer til å bli mer bråk, men jeg håper også Stortinget er med på at vi faktisk må forholde oss til de vedtak Stortinget sjøl fatter.

Presidenten: Debatten om helse- og omsorgsministerens redegjørelse er avsluttet.

Representanten Per Sandberg har fremmet et forslag om å oversende helse- og omsorgsministerens redegjørelse til komiteen i Stortinget. - Det anses vedtatt.