I lovens kapittel 5 foreslås lovfestet de pliktene en smittet person bør ha. I korte trekk innebærer disse at en person som tror han er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom, skal ha plikt til å gi beskjed til og oppsøke lege, la seg undersøke, gi beskjed om smittekontakter, motta informasjon og retningslinjer.

       I kapittel 5 er det videre foreslått bestemmelser om bruk av tvang i situasjoner hvor smittede personer ikke frivillig overholder sine plikter. Departementet foreslår at det bare bør være adgang til å bruke tvang for å bringe på det rene om en person er smitteførende og kan smitte andre, og for å gjennomføre isoleringstiltak for å motvirke at smitte skal bli overført fra en smitteførende til andre.

       Departementet framhever som et hovedsynspunkt at smitteverntiltak som regel virker best når de gis i naturlig tilknytning til pasientens vanlige livssituasjon og miljø og skjer på frivillig grunnlag. Adgangen til tvangsbruk forutsettes derfor å være et siste tiltak som bare skal brukes når det er påtrengende nødvendig og andre tiltak må anses som nytteløse. I lovutkastet er det stilt opp bestemte vilkår for at tvungen undersøkelse eller isolering skal kunne gjennomføres.

       Det er i dette kapitlet også forslag til saksbehandlingsregler og kontrollordninger som bør foreligge i forbindelse med tvangstiltak. Det foreslås bl.a. at tvangsvedtakene skal kunne rettslig overprøves etter reglene i tvistemålsloven, kap. 33.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, konstaterer at det i våre gjeldende smittevernlover er flere bestemmelser som hjemler bruk av tvangstiltak. Flertallet er enig i behovet for klarere regler på dette området med hensyn til vilkår og gjennomføring, ikke minst ut fra rettssikkerhetshensyn. Flertallet merker seg det klare utgangspunkt at smitteverntiltak virker best når de gis i naturlig tilknytning til pasientens vanlige livssituasjon, og skjer på frivillig grunnlag. Adgangen til tvangsbruk forutsettes derfor å være et siste tiltak som bare skal brukes for enkelte nærmere definerte tilfeller når hensynet til smittevernet gjør det påtrengende nødvendig og andre tiltak må anses som nytteløse.

       Flertallet finner lovforslaget i § 5-1 om plikter for den smittede tilfredsstillende for å understreke den enkeltes ansvar overfor allmennfarlige smittsomme sykdommer. Ut fra hovedregelen om frivillig medvirkning er flertallet enig i at brudd på bestemmelsen ikke er belagt med noen rettslig sanksjon. Flertallet vil også understreke at det ikke er noen direkte sammenheng mellom unnlatelse av å oppfylle pliktene etter § 5-1 og bruk av tvang etter §§ 5-2 og 5-3. Tvang kan derfor ikke brukes med nektelse etter § 5-1 som begrunnelse.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet finner lovforslaget i § 5-1 om plikter for den smittede til å gi informasjon tilfredsstillende, men har merket seg at lovforslaget ikke er belagt med noen rettslig sanksjon for brudd på § 5-1 om plikt til å gi opplysninger og om plikt til å la seg behandle. Dette medlem finner dog likevel at i alvorlige tilfeller hvor den smittede eller den smittemistenkte ikke er samarbeidsvillig, kan tvangsbestemmelsene i §§ 5-2 og 5-3 benyttes, og dette medlem finner dette tilstrekkelig. Dette medlem vil understreke at smitteoppsporing i ulike sammenhenger er særdeles viktig for å motvirke overføring av smittsom sykdom, og derfor mener dette medlem at plikt til å gi opplysninger om egen smitte, om smittekilde og eventuelt overføring av egen smitte må være absolutt, uavhengig av hvilken type allmennfarlig smittsom sykdom som måtte foreligge.

       Komiteens flertall, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Kristoffersen og Øye fra Arbeiderpartiet og medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, sier seg enig i lovforslaget i § 5-2 som åpner mulighet for tvungen legeundersøkelse, eventuelt innleggelse til kortvarig isolering for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller for å motvirke at den blir overført. Flertallet vil dog anta at det meget sjelden vil være behov for å benytte denne paragrafen, da en må forvente at de fleste smittede ad frivillig vei vil la seg undersøke. Flertallet viser i denne forbindelse til at hele hovedintensjonen med smittevernloven er at konstatering av smitte, oppsporing av smitte og forebyggende smittearbeid samt behandling, i utgangspunktet skal skje på frivillig basis.

       Flertallet understreker at legen i utgangspunktet etter § 5-2 pålegges en plikt til å forsøke å oppnå frivillig medvirkning og samtykke til nødvendige undersøkelser. Flertallet er imidlertid enig i at det gis hjemmel til unntaksvis å foreta undersøkelser med tvang. Flertallet vil påpeke at dette må oppfattes som å være en siste utvei i enkelttilfeller av særlig alvorlig natur, når hensynet til smittevernet gjør det tvingende nødvendig og alle forsøk på frivillig medvirkning er nytteløse.

       Flertallet vektlegger vilkårene i loven for tvangsundersøkelse om at den bare kan gjennomføres for å klarlegge om det foreligger en allmennfarlig smittsom sykdom, og dette er nødvendig for å motvirke overføring av en slik sykdom og såfremt undersøkelsen kan skje uten fare. Flertallet vil understreke at mistanke om allmennfarlig smittsom sykdom må bygge på medisinske indikasjoner og en faglig vurdering. Flertallet mener det ikke skal være adgang til tvangsundersøkelse for å påvirke den smittedes atferd.

       Flertallet ser det slik at adgangen til tvungen legeundersøkelse ikke er til stede hvis resultatet av en påtenkt undersøkelse kan ha liten eller ingen betydning for å forebygge opptreden eller motvirke overføring av allmennfarlig smittsom sykdom. Slik flertallet ser det vil tvungen legeundersøkelse i liten grad bli benyttet overfor antatte smittede som betinger en aktiv handling for å videreføre smitten til andre. Flertallet finner det videre betryggende at undersøkelser under tvang kun skal foretas av autorisert lege. Videre finner flertallet det betryggende at de undersøkelser som foretas under tvang må være undersøkelser som kan gjøres uten fare for å skade pasientene. Flertallet stiller spørsmålstegn ved om det er faglig nødvendig å opprettholde en tvungen isolering for observasjon i så meget som syv dager, men forutsetter at slikt opphold skal bli kortest mulig.

       Flertallet finner at pasientenes rettssikkerhet i forhold til bruk av tvang for undersøkelse er godt ivaretatt i og med at det er Smittevernnemnda som skal fatte tvangsvedtak og at pasienten fra første stund har partsrettigheter. Flertallet viser videre til at det er full overprøvingsadgang av Smittevernnemndas vedtak og hastevedtak gjennom rettsvesenet etter tvistemålslovens kap. 33. Flertallet er dog enig med departementet i at i kraft av sakens egenart kan ikke reising av tvistemål og anke gi utsettende virkning av vedtaket.

       Flertallet vil i forbindelse med § 5-3 om tvungen isolering understreke at prinsippet om frivillig medvirkning må gjelde som utgangspunkt for ethvert spørsmål om isolering. Flertallet støtter at legen har en plikt til å søke samtykke om frivillig isolering før det eventuelt kan gjøres bruk av tvang. Flertallet vil påpeke at isolering etter smittevernloven er begrunnet ut fra andre hensyn enn hensynet til den smittede og derfor utgjør et alvorlig integritetsinngrep. Flertallet er derfor enig i at vilkårene ikke må åpne for noen omfattende adgang til tvungen isolering. Flertallet vil peke på at tvungen isolering bare kan gjennomføres når dette etter en helhetsvurdering er den klart mest forsvarlige løsning i forhold til faren for smitteoverføring og belastningen for den enkelte, og det er overveiende sannsynlig at andre ellers vil bli smittet.

       Flertallet vil gjenta kravet om at frivillig isolering og alternative tiltak må være forsøkt og forkastet før det kan fremsettes forslag til bruk av tvang. Flertallet vil derfor sterkt understreke at før tvangsisoleringsvedtak blir gjort, må pasienten få tilbud om andre tilfredsstillende behandlings- og omsorgstilbud selv om slike tilbud rent økonomisk skulle koste samfunnet mer enn isolering i institusjon. Videre vil flertallet peke på at tilbud om frivillig isolering, behandling og oppfølging utenfor institusjon må bli gitt med visse mellomrom under gjennomføringen av en tvangsisolering i institusjon.

       Flertallet forutsetter derfor at bestemmelsen bare kan anvendes i enkelttilfeller og i ekstreme situasjoner som når smittefaren er alvorlig og verken frivillighet eller andre tiltak fører fram. Flertallet merker seg at vedtak etter § 5-3 kan gjøres for opptil tre uker første gang, med forlengelse opptil seks uker om gangen inntil ett år. Flertallet ser det som viktig at en tvangsisolering blir av kortest mulig varighet.

       Flertallet vil sterkt understreke nødvendigheten av at en pasient under isolering i sykehus eller institusjon, i minst mulig grad beskjærer pasientens sosiale forhold med hensyn til besøk av familie og venner, og videre at pasienten under tvangsisolering - så langt som mulig - kan leve et « normalt » liv.

       Flertallet viser til at det i loven forutsettes at overlegen ved det enkelte sykehus eller den enkelte institusjon straks skal oppheve isoleringsvedtaket når vilkårene for vedtaket ikke lenger er til stede. Det forutsettes videre at ved slike utskrivninger skal Smittevernnemnda varsles minst tre døgn før utskrivingen skjer.

       Flertallet ber departementet vurdere om den angitte varslingstiden til Smittevernnemnda på tre dager kan være for knapp i de tilfeller hvor Smittevernnemnda vil overprøve overlegens utskrivningsavgjørelse.

       Flertallet sier seg fornøyd med den prosedyre det er lagt opp til i § 5-5 når der gjelder å reise tvangssak for Smittevernnemnda. Flertallet vil særlig understreke viktigheten av at en tvangssak fra kommunelegen skal forelegges fylkeslegen før oversendelse til Smittevernnemnda.

       Flertallet er likeledes tilfreds med at Smittevernnemnda får et selvstendig ansvar for at det oppnevnes fullmektig for den smittede som det forberedes tvangstiltak mot. Flertallet sier seg ellers også enig at loven fastsetter unntak for innsynsretten i henhold til forvaltningslovens § 19 i saker av denne karakter, og videre støtter flertallet den forutsetning som ligger i lovforslaget, om at det skal gjøres unntak for lovbestemt taushetsplikt for helsepersonell overfor tredje person.

       Flertallet har ingen merknad til § 5-7 som omhandler vedtak og begrunnelse i Smittevernnemnda. Flertallet vil dog sterkt understreke viktigheten av siste ledd i § 5-7 som pålegger nemnda å gjøre oppmerksom på overprøvingsadgangen i henhold til § 5-9, nemlig anke til by- eller herredsrett.

       Flertallet støtter også den prosedyre det er lagt opp til i § 5-8 når det gjelder hastevedtak i tvangssaker, og er enig med departementet i at hastevedtak er å betrakte som vedtak gjort av Smittevernnemnda og ikke skal overprøves av denne. Flertallet vil ellers vise til at § 5-9 slår fast at tvangsvedtak på vanlig måte kan bringes inn for herreds- eller byretten etter sosialtjenesteloven, og at det samme gjelder hastevedtak etter § 5-8 i denne lov.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti og medlemmet Hornslien fra Arbeiderpartiet sier seg i forbindelse med kap. 5 enig med komitéflertallet når det gjelder påpekningene i skjerpende retning med hensyn til enkeltmenneskets rettigheter og personvernet. Disse medlemmer viser for øvrig til sine innledende merknader og forslaget til endring av § 1-2.