1. Sammendrag

       Proposisjonen om forslag til lov om statlig naturoppsyn må ses på bakgrunn av tidligere lov om statlig naturoppsyn, jf. Ot.prp. nr. 44 (1994-1995) , som ble sendt tilbake til Regjeringen. Det ble da vedtatt at Regjeringen skulle komme tilbake med ytterligere utredning om forholdet til politi- og lensmannsetaten, forholdet til kystoppsynet og oppsyn i sjøområder, forholdet til eksisterende oppsynsordninger, og organiseringen av oppsynsordningene, jf. Innst.O.nr.69 (1994-1995).

       Det er i proposisjonen gitt en bred omtale av eksisterende ordninger innen natur- og kulturminneoppsynet. Dette omfatter både ordninger under Miljøverndepartementet og oppsyn organisert av andre.

       Det vises i proposisjonen til at Regjeringen har funnet det riktig å klargjøre Miljøverndepartementets ansvar og oppgaver ved å foreslå en egen lov om statlig naturoppsyn. I lovforslaget som fremmes, er det foretatt en endring i forhold til Regjeringens forrige forslag, jf. Ot.prp. nr. 44 (1994-1995) , og endringen gjelder lovens geografiske virkeområde hvor det nå kun henvises til virkeområdet til de aktuelle særlovene på miljøvernområdet.

       Lovforslagets saklige virkeområde omfatter:

-	lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern (naturvernloven)

-	lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet (viltloven)

-	lov av 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v. (lakse- og innlandsfiskeloven)

-	lov av 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet (friluftsloven)

-	lov av 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag (motorferdselloven)

-	lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner (kulturminneloven)

-	lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven), så langt departementet bestemmer.

       Departementet viser til at kulturminneloven nå er foreslått tatt med i lovens saklige virkeområde. Videre innebærer lovforslaget også at naturoppsynet kan gis oppsynsansvar for forurensning i medhold av forurensningsloven etter nærmere bestemmelser fra departementet. Departementet foreslår at ansvaret for naturoppsynet samordnes og legges til en ny avdeling i Direktoratet for naturforvaltning, og at dette gjennomføres i form av en kgl. res. om nyorganisering.

       Departementet mener en del oppsynsoppgaver som er av nasjonal karakter bør løses av heltidsansatt personell med høy kompetanse, og at slikt personell bør ansettes sentralt i Direktoratet for naturforvaltning. Forvaltningsansvaret for områder vernet i medhold av naturvernloven vil fortsatt som hovedregel ligge hos fylkesmennene. Dette innebærer at det heltidsansatte oppsynspersonellet også må rapportere til de aktuelle fylkesmenn når det gjelder oppsyn med verneområdene. Departementet foreslår at ordningen med deltidsengasjement av et stort antall mennesker i distriktene videreføres, og at det administrative ansvaret for dette fortsatt skal ligge hos fylkesmennene. Videre foreslår departementet at oppsynet skal informere, veilede og føre kontroll med at de aktuelle bestemmelsene blir overholdt, og at oppsynet kan pålegges andre oppgaver som skjøtsel og drift, registrering og dokumentasjon, samt øvrige oppgaver etter instruks fra departementet.

       Departementet viser til at politiet og et statlig naturoppsyn vil ha felles oppgaver når det gjelder kontrollarbeid, og det foreslås derfor en egen bestemmelse om forholdet mellom de to etater, samt spørsmålet om å gi oppsynspersonell begrenset politimyndighet. Et statlig naturoppsyn skal ikke være en konkurrent til det ordinære politiet, men et viktig supplement. Hoveddelen av naturoppsynets arbeid vil være oppgaver som ikke er av politimessig karakter, og det er Regjeringens mål å utvikle effektive samarbeidsrutiner mellom det lokalbaserte oppsynet, politiet og det statlige naturoppsynet. Det vises til at dette er spesielt viktig når statlig oppsynspersonell med begrenset politimyndighet brukes til forsterket oppsyn i områder der alvorlig miljøkriminalitet er utbredt. Videre vil dette være viktig i mer aksjonsrettet innsats mot konkrete mistenkte eller forventede lovbrudd, og i slike situasjoner vil naturoppsynet være underlagt politiets ledelse. Det foreslås i proposisjonen også bestemmelser om taushetsplikt slik at opplysninger som oppsynspersonell får kjennskap til under arbeidet om sårbar(e) natur- eller kulturminner, ikke skal bli misbrukt.

       Departementet viser til at det er grunnlag for å effektivisere det statlige naturoppsynet ved en bedre organisering, og at effektiviseringen kan oppnås ved en sterkere styring og koordinering av aktiviteten slik at oppsynet til enhver tid rettes inn mot de oppgaver og områder der behovet er størst. Forslag om opprettelse av eventuelle nye stillinger i forbindelse med naturoppsynet, vil imidlertid departementet komme tilbake til i statsbudsjettet.

2. Komiteens merknader

Bakgrunn

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Breimo, Fevåg, Frøiland, Gaundal, Gjul og Hegna, fra Senterpartiet, lederen Queseth Haarstad, Enoksen og Giil, fra Høyre, Fatland og Finstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Chaffey, fra Kristelig Folkeparti, Frafjord Johnson, og representanten Hillgaar, viser til at Regjeringens forslag til lov om statlig naturoppsyn i Ot.prp. nr. 44 (1994-1995) ble sendt tilbake til Regjeringen. Stortinget vedtok i den forbindelse følgende:

« Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med ytterligere utredninger om forholdet til politi- og lensmannsetaten, forholdet til kystoppsynet og oppsyn i sjøområder, forholdet til eksisterende oppsynsordninger, samt organiseringen av oppsynsordningene, jf. vedtak om tilbakesendelse av forslag til lov om statlig naturoppsyn i Ot.prp. nr. 44 (1994-1995) . »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at den fremlagte proposisjonen på en tilfredsstillende måte ivaretar det ønsket Stortinget hadde om en bredere gjennomgang og redegjørelse for bakgrunnen for lovforslaget. Flertallet vil likevel peke på at lovforslaget er en fullmaktslov som åpner for flere ulike måter å organisere et statlig naturoppsyn. Flertallet mener derfor det er nødvendig å kommentere og presisere en del forhold som har med gjennomføringen av loven å gjøre. Flertallet slutter seg med disse presiseringene til det fremlagte lovforslaget.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sine merknader i Innst.O.nr.69 (1994-1995), der en pekte på det prinsipielt uheldige i at verne- og forvaltningsmyndighetene også ble tillagt kontrollfunksjoner. Senterpartiet mente det var særlig uheldig at andre statlige organ enn politi- og lensmannsetaten skulle ha ansvar for å avdekke og følge opp straffbare handlinger.

       Disse medlemmer konstaterer at departementet nå har foretatt en nødvendig avklaring og grenseoppgang i forholdet mellom politi- og lensmannsetaten og statlig naturoppsyn.

Virkeområde

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at lovforslagets saklige virkeområde omfatter en rekke ulike særlover på naturvern- og kulturminneområdet. Av disse er det i dag bare lakse- og innlandsfiskeloven som har en egen hjemmel til å etablere oppsyn. Loven om statlig naturoppsyn dekker derfor et klart behov for en egen hjemmel for statlig oppsyn også for flere andre lovers virkeområder. Flertallet mener det er en fordel at statlig naturoppsyn får en felles forankring i en egen lov.

       Flertallet vil imidlertid peke på at de ulike særlovene regulerer svært ulike forhold og at det derfor vil være behov for stor fleksibilitet i organiseringen av et statlig naturoppsyn. Ikke minst vil det være viktig å bygge videre på eksisterende forvaltnings- og oppsynsordninger som fungerer godt.

       Flertallet mener statlig naturoppsyn må organiseres slik at det kan løse følgende oppgaver: holdningsskapende virksomhet og informasjon/veiledning, miljøovervåkning, tilsyn/registrering og skjøtsel, kontrollfunksjon lokalt og overholdelse av lovverk, vernebestemmelser m.m.

Forholdet til politiet

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at politiet i dag har et ansvar for å kontrollere at gjeldende bestemmelser på naturforvaltningsområdet respekteres. I tillegg har polititet et ansvar for å koordinere de ulike oppsynsordningene når det gjelder politirettet arbeid. Flertallet vil understreke at når miljømyndighetene organiserer oppsyn i et område, vil ikke dette frata politiet ansvar for å føre oppsyn. Et statlig naturoppsyn vil være et supplement til politiet uavhengig av om oppsynspersonellet gis begrenset politimyndighet eller ikke.

       Flertallet vil særlig peke på at politiet har en viktig oppgave når det gjelder kontroll med og avdekking av alvorlig miljøkriminalitet. Det kan dreie seg om ulovlig jakt eller fangst på truede arter eller ulovlige inngrep i kulturminner av stor verdi. Slike alvorlige tilfeller av kriminalitet vil kreve et nært samarbeid mellom ulike oppsyns- og forvaltningsmyndigheter, der politiet må ha det overordnede ansvaret. Det er ikke realistisk eller ønskelig at et nytt statlig naturoppsyn alene skal kunne ta på seg hovedansvaret eller ledelsen i avdekkingen av organisert kriminalitet.

Forholdet til forvaltningen av vernede områder

       Komiteen viser til at spørsmålet om forvaltningen av våre større verneområder ble tatt opp i St.meld. nr. 62 (1991-1992), Landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge. Det ble her slått fast at forvaltningen av nasjonalparkene fortsatt bør være et statlig ansvar, men det ble samtidig bedt om at departementet kom tilbake til Stortinget med forslag til hvordan en kan sikre lokal medvirkning og medbestemmelse.

       Komiteen mener at organiseringen av et statlig naturoppsyn må sees i en viss sammenheng med måten en organiserer forvaltningen av nasjonalparkene og andre større verneområder. Komiteen ba derfor i et brev av 27. mars 1996 om at departementet skulle gi en redegjørelse om forholdet mellom forvaltning og oppsyn. Komiteen mottok et svar 16. april 1996 som gir en bred gjennomgang av eksisterende forvaltningsmodeller og erfaringene med disse. Svaret gir også uttrykk for at en i fremtiden vil vurdere valg av forvaltningsmodell i forbindelse med den enkelte vernesak og at en derfor ikke kan peke på en bestemt forvaltningsmodell som skal gjelde overalt.

       Komiteen er enig i dette, men vil i den forbindelse peke på at også organiseringen av et statlig naturoppsyn må ta hensyn til ulikheter mellom de enkelte verneområdene og ulikheter i forvaltningsmodeller som er valgt for disse. Komiteen mener at det med begrensede ressurser til å ivareta viktige forvaltnings- og oppsynsfunksjoner er viktig at en samordner dette arbeidet slik at mest mulig innsats skjer ute i verneområdene og minst mulig skjer som vekst i sentraladministrasjonen.

       Komiteen mener at den vesentligste delen av arbeidet må utføres i områder hvor det enkelte oppsynet er lokalisert. Lokal tilknytning er en forutsetning for at statlig naturoppsyn skal fungere godt, fordi lokalkunnskap både til område, tradisjoner og befolkning er viktig for å fungere godt som veileder og informator.

       Komiteen kan ikke se at en nødvendigvis er tjent med et skarpt skille mellom forvaltning og oppsyn i nasjonalparkene eller andre viktige verneområder. Komiteen vil tvert imot anta at det viktigste oppsynsarbeidet består i å rettlede og informere brukere av naturområder om lov- og regelverk og at dette er noe forvaltnings- og oppsynsmyndigheter har en felles interesse av å bruke ressurser på.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at etablering av statlig naturoppsyn bør skje ved at det personellet i Direktoratet for naturforvaltning som arbeider med oppsyn innen ulike fagområder blir samlet i en enhet. Dette vil gi en bedre koordinering og effektivisering. Det gir mulighet for en mer enhetlig og systematisk opplæring av oppsynet, og bedre samordning av utarbeidelsen av nødvendige instrukser og rapporteringsrutiner.

       Flertallet ser betydningen av at det tilsettes oppsynsfolk med høy kompetanse til å løse de mest krevende oppgavene. Ved at disse i størst mulig grad får sitt kontorsted samlokalisert med nasjonalparksentrene, eller i visse tilfeller til kommunale miljøvernkontorer, vil de bli et godt bindeledd mellom Direktoratet for naturforvaltning og regionale/kommunale organ, som vil spille en viktig rolle i den fremtidige organisering og forvaltning av verneområdene.

       Komiteen viser til at forvaltning av nasjonalparkene i prinsippet er et statlig ansvar, og at Norge i denne sammenheng må etterleve IUCNs kriterier. Statlig ansvar kan imidlertid kombineres med lokal medvirkning, ved at et utvalg med lokal representasjon får ansvar for å følge opp og kontrollere gjennomføringen av ulike oppgaver knyttet til forvaltningen av det enkelte område.

       Komiteen mener at det for nasjonalparker, og andre større verneområder der friluftsliv inngår som delmål, bør ansettes nasjonalparkforvaltere. I denne sammenheng vil komiteen peke på viktigheten av at det utarbeides forvaltningsplaner gjennom prosesser som fanger opp lokal kunnskap og sikrer et lokalt engasjement.

       Komiteen mener at i områder hvor det i dag ikke er etablert en forvaltningsordning, må staten sørge for at en slik ordning etableres. Det overordnede ansvaret for dette må ligge i Direktoratet for naturforvaltning. Dette kan skje i nært samarbeid med fjellstyrenes forvaltning, eller der dette er hensiktsmessig, ved at en tjeneste leies hos en av de berørte kommuners miljøforvaltning.

       Et annet flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og medlemmet Hillgaar, ber om at det iverksettes forsøk med ulike modeller for lokal medvirkning i forvaltningen av en eller flere nasjonalparker. For å vinne bredest mulig erfaring bør det velges ut område som omfatter flere kommuner og minst to fylker. Egnede områder for å prøve ut slike forvaltningsmodeller kan være Setesdal Vesthei, Verdal-Snåsa-Lierne og Gauldalsvidda/Forelhogna.

       Dette flertallet forutsetter at Stortinget innen en periode på tre til fem år fra forsøket iverksettes, på en egnet måte gis en tilbakemelding om de erfaringene som er vunnet i forsøksperioden.

Forholdet til lokale oppsynsordninger

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil peke på at det i dag er flere ulike offentlige naturoppsyn som ligger utenfor Miljøverndepartementets ansvarsområde. Fjellstyrene, Statskog SF og flere kommuner har i dag et forvaltningsansvar i naturområder der det også inngår oppsynsoppgaver. I 1994 ble 1.644 personer gitt begrenset politimyndighet til miljø- og naturoppsyn innenfor rammen av eksisterende oppsynsordninger.

       Flertallet mener det er et behov for at de ulike eksisterende oppsynsordningene kommer inn under en klarere og felles lovhjemmel og at Miljøverndepartementet og miljøvernmyndighetene i staten samtidig får et klarere ansvar for å drive og koordinere det statlige naturoppsynet. Flertallet vil likevel understreke at der eksisterende oppsyn fungerer godt er det ingen grunn til å legge det ned eller erstatte det med et oppsyn som har mindre kunnskap om og oversikt over det området det skal arbeide i. Flertallet mener derfor at en i stor grad må ta sikte på at statens naturoppsyn skal bygge på eksisterende kompetanse og forvaltningsorganisasjoner ved at en dels tilstreber samlokalisering med fylkesmannen, nasjonalparksentrene eller kommunale miljøvernkontorer som har ansvar for forvaltningen av verneområder, og dels satser på å kjøpe oppsynstjenester fra myndigheter som i dag driver oppsyn på en tilfredsstillende måte.

Merknader fra Høyre og medlemmet Hillgaar

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar mener at den fremlagte proposisjonen fremdeles inneholder for mange uklarheter til at proposisjonen bør vedtas. Det er mange uklarheter omkring oppsynsbegrepet og hva som er og bør være de primære oppgavene for statlig naturoppsyn.

       Disse medlemmer viser til at proposisjonen i 1995 ble sendt tilbake, og at man da ba om en nærmere utdyping av forholdet til andre etater, oppsyn og ordninger under de samme eller tilgrensende områder. Disse medlemmer kan ikke se at disse spørsmålene er fyllestgjørende besvart og gjort rede for i Ot.prp. nr. 30 (1995-1996) .

       Disse medlemmer mener at det heller ikke er mangel på lovhjemler som står i veien for økt innsats mot miljøkriminalitet. Disse medlemmer viser til at det ikke er noen vesentlige endringer i forhold til forslaget fra forrige gang. Disse medlemmer mener at forslaget er et bidrag til pulverisering av ansvarsforholdene mellom justismyndighetene og andre instanser, og mener lovforslaget i realiteten representerer en lov om håndhevelse av 7-8 andre lover.

       Disse medlemmer er enig i at det er behov for samordning av naturoppsyn, men kan ikke se at det er behov for en ny lov for å kunne oppnå dette. Disse medlemmer vil understreke at den nødvendige effektivisering av det statlige naturoppsynet ikke er avhengig av at forslaget til lov om statlig naturoppsyn blir vedtatt av Stortinget. Disse medlemmer mener at Ot.prp. nr. 30 (1995-1996) avdekker et organisatorisk problem som ikke løses ved lovforslag.

       Disse medlemmer viser til at hovedoppgaven for et sivilt statlig naturoppsyn bør være holdningsskapende virksomhet, miljøovervåking og kontrollfunksjon. Å følge opp konkrete mistanker om alvorlige tilfelle av miljøkriminalitet er etter disse medlemmers oppfatning en oppgave for det ordinære politiet. Disse medlemmer viser til uklarhet om

-	forholdet mellom lokale oppsynsordninger og et statlig naturoppsyn

-	forholdet mellom oppsyn og forvaltning.

       Disse medlemmer viser til at lensmannskontorene og dagens sivile oppsynskorps har opparbeidet stor tillit og et godt kontaktnett lokalt. Disse medlemmer mener dette må danne grunnlaget for et statlig naturoppsyn. Disse medlemmer mener at det ikke må etableres et statlig naturoppsyn parallelt med eksisterende profesjonelle oppsynsordninger.

       Disse medlemmer mener det er en svakhet ved proposisjonen at det ikke legges frem noen modell for hvordan et statlig naturoppsyn skulle fungere. Disse medlemmer mener videre at det ikke er riktig å kanalisere midler fra oppsynsvirksomhet ute til administrasjonen i Direktoratet for naturforvaltning. Disse medlemmer mener det først og fremst bør utarbeides en god oversikt over eksisterende oppsynsordninger og foretas en vurdering av hvorledes dagens oppsyn kan engasjeres for å løse aktuelle arbeidsoppgaver. Disse medlemmer mener at denne prosessen må danne grunnlag for å vurdere eventuell øket ressursinnsats.

       Disse medlemmer kan ikke se at forslaget om statlig naturoppsyn i tilstrekkelig grad klargjør departementets ansvar og oppgaver, og går på denne bakgrunn mot opprettelse av et nytt statlig naturoppsyn.

§ 1 Lovens formål og stedlige virkeområde

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at grunnpilaren i vårt naturoppsyn må være det lokale oppsynet, og fremmer derfor følgende forslag:

« § 1 tredje ledd skal lyde:

       Den praktiske utøvelsen av oppsyns- og forvaltningsoppgavene skal utføres på lokalt nivå. »

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet:

§ 1 tredje ledd skal lyde:

       Den praktiske utøvelsen av oppsyns- og forvaltningsoppgavene skal utføres på lokalt nivå.

4. Komiteens tilråding

       Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt

vedtak til lov om statlig naturoppsyn.

§ 1. Lovens formål og stedlige virkeområde

       For å ivareta nasjonale miljøverdier og forebygge miljøkriminalitet kan Kongen opprette et naturoppsyn.

       Oppsynets stedlige virkeområde er sammenfallende med det stedlige virkeområde til lovene nevnt i § 2 første ledd.

§ 2. Oppsynets oppgaver

       Oppsynet skal føre kontroll med at bestemmelsene gitt i eller i medhold av:

-	lov av 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet,

-	lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern,

-	lov av 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag,

-	lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner,

-	lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet, og

-	lov av 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v., blir overholdt. Det samme gjelder lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall, så langt departementet bestemmer.

       Oppsynet skal drive veiledning og informasjon, samtidig som det kan drive skjøtsel, registrering og dokumentasjon.

       Departementet kan pålegge oppsynet andre oppgaver.

§ 3. Forholdet til politiet

       Oppsynspersonell kan gis begrenset politimyndighet etter lov av 1. oktober 1995 nr. 53 om politiet, og er ved utøvelse av denne myndighet underlagt politiet.

       Oppsynets kontrollvirksomhet skal utføres i nært samarbeid med og supplere det lokale politi.

§ 4. Den sentrale administrasjon

       Departementet har ansvar for gjennomføringen av loven. Departementet fører den nødvendige kontroll med oppsynet, gir regler om samarbeid med andre oppsynsordninger, samt instrukser det finner påkrevd av hensyn til virksomheten.

       Departementet kan gi bestemmelser til utfylling og gjennomføring av reglene i loven her.

§ 5. Oppsynets taushetsplikt

       Enhver som utfører oppsynstjeneste etter loven her, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Oppsynspersonell har også taushetsplikt om sårbart natur- og kulturmiljø med særlig verneverdi som de får kjennskap til i sitt arbeid, med de begrensninger som følger av forvaltningsloven §§ 13 a til 13 e.

       Ved utøvelse av begrenset politimyndighet har oppsynspersonell i tillegg den taushetsplikt som gjelder for slik myndighetsutøvelse.

§ 6. Ikrafttredelse

       Loven trer i kraft straks.

Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 29. mai 1996.

Ragnhild Queseth Haarstad,	Paul Chaffey,
leder.	ordfører og sekretær.