Direktivet artikkel 1 nr. 1 stiller krav til nasjonale regler
for hvordan fysiske og juridiske personer som er, eller ønsker å bli,
etablert i en medlemsstat kan innlede og utøve forsikringsformidling.
Direktivet gjelder videre all virksomhet der det formidles forsikring
mot vederlag. Direktivet bruker begrepet "forsikringsmegling" om
alle typer virksomhet som dekkes av direktivet.
Forsikringsformidling defineres i artikkel 2 nr. 3 første
ledd som "virksomhet som består i å legge fram,
foreslå eller utføre annet forberedende arbeid
i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtaler, eller å inngå slike
avtaler, eller å bistå ved forvaltningen og gjennomføringen
av slike avtaler, særlig i forbindelse med et skadetilfelle".
Definisjonen av forsikringsmegling i direktivet omfatter flere
typer aktører enn det som i dag regnes som forsikringsmegling
etter norsk rett og reguleres av någjeldende forskrift
om forsikringsmegling. I tillegg til det som etter gjeldende rett
regnes som forsikringsmegling, skal gjenforsikringsmeglere,
forsikringsrådgivere og agenter omfattes.
Ettersom dette begrepet dekker mer enn det vi i norsk rett kjenner som
forsikringsmegling, foreslår departementet å bruke
begrepet "forsikringsformidling" som en samlebetegnelse på alle
de ulike typer virksomhet som omfattes i forslaget om gjennomføring
av direktivet i norsk rett. I avsnittene der det redegjøres
for direktivet, vil imidlertid direktivets ordlyd brukes slik det
er oversatt til norsk.
En definisjon som svarer til definisjonen av direktivets virkeområde
er foreslått tatt inn i forslag til lov § 1-2
nr. 1.
Direktivet utvider begrepet "forsikringsmegling" i forhold til
den virksomhet som nå omfattes av forskrift om forsikringsmegling,
slik at også virksomhet som tidligere er ansett som forsikringsrådgivning, omfattes.
Departementet mener at dette bør gjenspeiles i lovteksten
ved at det tas inn en definisjon som dekker begge grupper.
Det forutsettes i direktivet at forsikringsmegler skal opptre
som kundens uavhengige rådgiver, og megleren skal ikke
være avtalemessig forpliktet til å bedrive forsikringsmegling
utelukkende med ett eller flere selskap. Det er imidlertid ikke
nødvendig at megleren gir råd på grunnlag
av analyse av et stort antall tilgjengelige forsikringsavtaler.
En forsikringsmegler kan også gi
råd på basis av tilbud fra ett selskap, så lenge
han ikke er avtalemessig bundet til å gi tilbud fra dette
selskapet. Megleren vil likevel være engasjert av forsikringskjøper
(oppdragsgiver), og skal ivareta kundens interesser.
Det kan imidlertid tenkes rådgivning i tilknytning til
forsikringsmessige spørsmål som ikke anses som
forsikringsmegling. Generell rådgivning om håndtering
av risiko, herunder om det bør velges forsikringsløsning,
omfattes ikke. For eksempel vil en vurdering av behovet for å opprette
en pensjonsforsikring, eller vurderinger om en kunde bør
opprette en pensjonskasse eller tjenestepensjonsforsikring i et forsikringsselskap,
ikke omfattes, da dette ikke gjelder rådgivning knyttet
til spørsmål om inngåelse av forsikringsavtale.
Videre vil aktivitet som bare omfatter å formidle generell
informasjon om forsikringsprodukter ikke omfattes
av begrepet forsikringsmegling, se også lovutkastet § 1-1
nr. 3. Dette følger også av en avgrensning av
lovforslaget § 1-2 nr. 1.
Departementet foreslår på denne bakgrunn å ta inn
en definisjon av forsikringsmegling i loven, jf. lovforslaget § 1-2
nr. 2.
Det er nytt i forhold til gjeldende rett at gjenforsikringsmeglere
må ha tillatelse til å drive gjenforsikringsmegling.
Gjenforsikringsmegling vil i hovedsak omfatte tilsvarende aktivitet
som forsikringsmegling, men knyttet til gjenforsikringsavtaler,
ikke forsikringsavtaler. Grensedragningene som nevnt under omtalen
av forsikringsmegling vil bli de samme. Departementet foreslår å ta
inn direktivets definisjon av gjenforsikringsmegling i loven, jf.
lovforslaget § 1-2 nr. 3.
Ettersom forsikringsagenter tidligere ikke har vært
omfattet av forsikringsmeglingsforskriften, anser departementet
at det er hensiktsmessig å ta inn en definisjon av slik
virksomhet. En forsikringsagent handler på vegne av ett
eller flere selskap, og er dermed nært knyttet til forsikringsselskapet.
Dette er det også viktig at kunden er klar over. Departementet foreslår
derfor å ta inn en definisjon av forsikringsagentvirksomhet
i loven, se lovforslaget § 1-2 nr.4.
Departementet foreslår å samle alle unntak
fra lovens virkeområde i en bestemmelse. Dette vil gi en oversiktlig
og brukervennlig lovstruktur.
I høringsforslaget § 1-1 nr. 3 foreslås å ta
inn et unntak for formidling av generell informasjon dersom formålet
med denne virksomheten ikke er å bistå kunden
med inngåelse eller gjennomføring av en forsikringsavtale.
Dette unntaket følger i utgangspunktet av en tolkning av
ordlyden i lovutkastet § 1-2 første ledd
nr. 1. Ordlyden i denne bestemmelsen tilsier at ren kontaktformidling
mellom kunde og selskap faller utenfor loven, slik at det kreves
en aktiv handling fra formidleren for at vedkommende skal være å anse
som forsikringsformidler. Tilsvarende vil gjelde helt generell informasjon
så lenge formålet ikke er å bistå kunden
med inngåelse eller gjennomføring av en forsikringsavtale.
Departementet vurderer det likevel slik at det er hensiktsmessig å presisere
dette i unntaksbestemmelsene i lovteksten. Tilsvarende er, etter
det departementet har fått opplyst, valgt i den danske
gjennomføringsloven, og også lagt til grunn i det
svenske forslaget til gjennomføring. Det vises til lovutkastet § 1-1
nr. 3.
Et eksempel på formidling av kontakt mellom forsikringsselskap
og kunde er opprettelse av egne sider på Internett. Slike
nettportaler kan være omfattet av direktivet som forsikringsformidling,
dersom virksomheten består i å "forelegge, foreslå eller
utføre det innledende arbeid i forbindelse med inngåelse av
forsikringsavtaler". Ren kontaktformidling vil imidlertid ikke omfattes.
Det samme vil gjelde dersom siden bare inneholder generell informasjon
om forsikringsprodukter og forhold det er viktig at kunden er oppmerksom
på ved valg av forsikring. Det samme vil gjelde dersom
siden begrenser seg til tekniske løsninger som gir muligheter
for å rangere mottatte tilbud etter forskjellige parametere
som kunden kan velge mellom. Det avgjørende er at formidlingen er
passiv.
Flere foreninger forhandler seg frem til rammeavtaler med forsikringsselskap
for sine medlemmer. Eksempler på dette kan være
fagforeninger som forhandler frem gunstige innboforsikringer på vegne
av sine medlemmer. Ettersom slik formidling av forsikring normalt
ikke skjer mot vederlag, vil virksomheten normalt falle utenfor
direktivet. Dersom en forening skulle motta vederlag for denne virksomheten, enten
fra forsikringsselskapet eller medlemmene, vil det bero på en
konkret vurdering hvor foreningens rolle i salget av produktene
under rammeavtalen vil være avgjørende for om
virksomheten omfattes av direktivet.
I høringsforslaget er det videre foreslått
et unntak for ervervsmessig virksomhet som ivaretar administrasjonen
av et forsikringsselskaps skadebehandling, eller taksering og sakkyndig
vurdering av skader. Unntaket er foreslått begrenset til å gjelde
bare dersom virksomheten ikke har fullmakt til å binde
forsikringsselskapet i skadebehandlingen. Departementet
anser imidlertid at en slik sondring ikke er hensiktsmessig. Etter
departementets vurdering bør det ikke være avgjørende
om det foreligger fullmakt eller ikke for hvorvidt virksomheten
omfattes av loven. Det avgjørende må være
hvilke oppgaver virksomheten utfører, og om disse innebærer å "legge
fram, foreslå eller utføre annet forberedende
arbeid i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtaler,
eller å inngå slike avtaler, eller å bistå ved
forvaltningen og gjennomføringen av slike avtaler, særlig
i forbindelse med et skadetilfelle". Det vises for øvrig
til at verken den danske loven om forsikringsformidling eller det svenske
forslaget om gjennomføringslov innebærer noen
sondring mellom fullmakt/ikke fullmakt i forhold til dette
unntaket. Det vises til lovforslaget § 1-1 nr.
4.
Eiendomsmeglere formidler i enkelte tilfeller eierskifteforsikring
og eiendomsforsikring. Eiendomsmeglere som formidler slike forsikringer
vil være å anse som forsikringsformidlere dersom
virksomheten består i å "legge fram, foreslå eller
utføre annet forberedende arbeid i forbindelse med inngåelse
av forsikringsavtaler, eller å inngå slike avtaler,
eller å bistå ved forvaltingen og gjennomføringen
av slike avtaler, særlig i forbindelse med et skadetilfelle",
jf. lovforslaget § 1-2 nr. 1. Det kan etter omstendighetene
være at eiendomsmeglere faller utenfor lovens virkeområde
etter loven § 1-1 nr. 3, dersom virksomheten består
i ren kontaktformidling eller kun omfatter formidling av helt generell
informasjon om slike typer forsikring. Det må i så fall
forutsettes at det er forsikringsselskapet som gir kjøper
den nødvendige informasjon før kontraktsslutning
skjer.
I lovutkastet foreslås at lov om forsikringsformidling
ikke gjøres gjeldende for personer som utøver
forsikringsformidling som aksessorisk virksomhet når visse
uttrykkelige fastsatte vilkår er oppfylt, jf. lovforslaget § 1-1
tredje ledd. Alle vilkårene må være oppfylt
for at unntaket skal komme til anvendelse. Et av vilkårene
er at forsikringen som formidles ikke omfatter ansvarsforsikring,
jf. § 1-1 tredje ledd nr. 3.
Bilforhandlere som formidler ansvarsforsikring vil etter dette
være å anse som forsikringsformidler i lovens
forstand dersom tjenestene som utføres faller inn under
definisjonen av forsikringsformidling i § 1-2
nr. 1. Dersom bilforhandler kun formidler forsikringssøknad
til forsikringsselskapet og forsikringsbevis til motorvognregisteret
og utover det kun gir helt generell informasjon om forsikringsprodukter
til bilkjøper, vil imidlertid bilforhandlere falle utenfor
lovens virkeområde, jf. lovforslaget § 1-1
nr. 3. Det må i så fall forutsettes at det er
forsikringsselskapet som gir bilkjøper den nødvendige
informasjon før kontraktslutningen skjer.
Et av vilkårene for unntaket i lovforslaget § 1-1 tredje
ledd skal komme til anvendelse er at det ikke formidles ansvarsforsikring,
jf. nr. 3. Reisebyråer formidler ofte reiseforsikring i
forbindelse med salg av reiser. Slik reiseforsikring vil som regel
omfatte ansvarsforsikring. Reisebyråers formidling av reiseforsikring
vil likevel omfattes av unntaket dersom ansvarsforsikringen er underordnet
i forhold forsikringens dekning av skade på eller tap av
bagasje og andre risikoer i forbindelse med reisen, jf. lovforslaget § 1-1
tredje ledd nr. 5 ii.
Forholdet til speditører som tilbyr godsforsikring som
dekker skade på og tap av gods under transport- og lagringsoppdrag
som utføres av speditøren som tilleggstjeneste
er ikke tatt opp særskilt, verken i direktivet eller i
høringsnotatet.
Departementet viser til at dersom virksomheten til speditøren
består i å "legge fram, foreslå eller
utføre annet forberedende arbeid i forbindelse med inngåelse
av forsikringsavtaler, eller å inngå slike avtaler,
eller å bistå ved forvaltingen og gjennomføringen av
slike avtaler, særlig i forbindelse med et skadetilfelle"
vil virksomheten falle innenfor lovens virkeområde, jf.
lovforslaget § 1-2 nr. 1. Hvorvidt virksomheten
er å anse som forsikringsformidling må derfor
vurderes konkret. Dersom virksomheten består i ren kontaktformidling
eller kun omfatter formidling av helt generell informasjon om slike
typer forsikring, vil virksomheten ikke være å anse
som forsikringsformidling. Det må i så fall forutsettes
at det er forsikringsselskapet som gir kjøper den nødvendige
informasjon før kontraktsslutning skjer.
Departementet viser for øvrig til at speditører som
formidler forsikringer som ikke innebærer ansvarsforsikring
og ikke har en premie som overstiger et beløp som tilsvarer
500 euro, vil være unntatt fra loven etter lovforslaget § 1-1
tredje ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.