Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden

Innstilling fra utenrikskomiteen om samtykke til ratifikasjon av en avtale av 4. desember 1995 om gjennomføring av bestemmelsene i De forente nasjoners havrettskonvensjon av 10. desember 1982 om bevaring og forvaltning av vandrende fiskebestander og langtmigrerende fiskebestander, med tilhørende norske erklæringer.

Innhold

      Regjeringen ber i proposisjonen om Stortingets samtykke til ratifikasjon av en avtale av 4. desember 1995 om gjennomføring av bestemmelsene i De forente nasjoners havrettskonvensjon av 10. desember 1982 om bevaring og forvaltning av vandrende fiskebestander og langtmigrerende fiskebestander, med tilhørende norske erklæringer.

       Kap. 1 i proposisjonen inneholder bakgrunn og sammendrag. I kap. 2 kommenteres avtalens enkelte bestemmelser. I kap. 3 redegjøres det for de foreslåtte norske erklæringer. Kap. 4 omhandler administrative og økonomiske konsekvenser. Vedlegg I til proposisjonen inneholder forslag til norske erklæringer i henhold til avtalens artikkel 43 og avtalens artikkel 30. Vedlegg II inneholder et avtrykk av avtalens engelske originaltekst med oversettelse til norsk.

       Det vises i proposisjonen til at FN-konferansen om fiske på det åpne hav, som ble avholdt i medhold av FNs generalforsamlings resolusjon 47/192 av 22. desember 1992 4. august 1995, uten votering vedtok en avtale om gjennomføring av bestemmelsene i De forente nasjoners havrettskonvensjon av 10. desember 1982 om bevaring og forvaltning av vandrende fiskebestander og langtmigrerende fiskebestander. Avtalen ble åpnet for undertegning ved FNs hovedkvarter 4. desember 1995. Avtalen og dens sluttakt ble undertegnet av Norge samme dag, med forbehold om ratifikasjon. Hittil har 30 land undertegnet avtalen, som foreløpig ikke er ratifisert av noe land.

       Vedrørende bakgrunnen for avtalen vises det i proposisjonen til at FNs tredje havrettskonferanse (1973-82) anerkjente i 1975 prinsippet om kyststatens suverene rettigheter over naturressursene ut til 200 nautiske mil. Dette prinsippet ble senere bekreftet i FNs havrettskonvensjon av 10. desember 1982. I dag befinner ca 90 % av verdens fiskebestander seg i farvann under nasjonal jurisdiksjon. Etter innføringen av økonomiske soner har det imidlertid oppstått et betydelig press, generert av en voksende overkapasitet i fangstleddet, mot ressursene på det åpne hav utenfor 200-milssonene.

       Forhandlingene om fiskerispørsmål på FNs tredje havrettskonferanse dreide seg i stor grad om å utforme et regime for de økonomiske soner. Spørsmål knyttet til forvaltning og bevaring av fiskebestander på det åpne hav fikk mindre oppmerksomhet. Resultatet ble temmelig vage bestemmelser i de aktuelle artiklene i havrettskonvensjonen.

       Kombinasjonen av svak rettslig regulering og økende press mot ressursene på det åpne hav, førte til at FNs konferanse om utvikling og miljø (UNCED) i 1992 tok opp spørsmålet om fiske på det åpne hav. I handlingsplanen for det globale miljø, Agenda 21, ble det anbefalt at FN avholdt en konferanse for å fremme gjennomføringen av havrettskonvensjonens bestemmelser på området.

       FNs generalforsamling vedtok i resolusjon 47/192 av 22. desember 1992 at en konferanse om vandrende og langtmigrerende fiskebestander skulle avholdes. Konferansen ble gitt følgende mandat: a) identifisere og vurdere problemene forbundet med forvaltningen av slike fiskebestander; b) vurdere tiltak for å bedre fiskerisamarbeid mellom stater; c) avgi anbefalinger.

       I alt seks forhandlingssesjoner ble avholdt fra april 1993 til august 1995, med deltakelse av 137 stater og en rekke ikke-statlige organisasjoner og internasjonale organisasjoner.

       Når det gjelder avtalens hovedinnhold opplyses det i proposisjonen at avtalen supplerer havrettskonvensjonen og gir en folkerettslig ramme for framtidige bevarings- og forvaltningsregimer for denne type bestander. Den får i hovedsak bare anvendelse på det åpne hav.

       Avtalen tar utgangspunkt i prinsippene nedfelt i Agenda 21 fra FNs konferanse om utvikling og miljø, og slår fast at fiskeriforvaltningen, også på det åpne hav, skal være basert på et vitenskapelig datagrunnlag. Føre-var-prinsippet skal gjelde ved gjennomføring av fangst og reguleringstiltak, og det biologiske mangfold beskyttes.

       Det fremholdes i proposisjonen at avtalens krav om samsvar (forenlighet) mellom forvaltningen av fiskeressursene på det åpne hav og i de tilgrensende nasjonale farvann er svært viktig. Disse bestemmelsene tar utgangspunkt i at man har å gjøre med biologiske enheter som har sitt utbredelsesområde både i nasjonale og internasjonale farvann. Fiskeriforvaltningen på de åpne hav skal ta hensyn til kyststatenes forvaltningstiltak innenfor de økonomiske sonene og ikke undergrave disse. Det er også av særlig betydning at bl.a. sonetilhørigheten for bestanden skal være bestemmende for hvor mye som kan fiskes på det åpne hav. Avtalen gir positive impulser til å kunne løse utfordringene som fiskerisamarbeidet i de nordøstatlantiske fiskeriregionene oppstiller, herunder i forhold til torskefiske i Barentshavet og sildefiske i Smutthavet.

       I henhold til avtalen skal partene samarbeide, enten direkte, regionalt eller subregionalt, om forvaltningen av langtmigrerende og vandrende fiskebestander. Under konferansen var det omfattende drøftelser om i hvilken grad det kan stilles vilkår for rett til deltakelse i regionale samarbeidsorgan. Avtalens bestemmelser om dette innebærer at kun de statene som har reelle interesser i fisket kan kreve å bli medlem av et slikt regionalt organ. Fra norsk side ønsket man på dette punkt at deltakelsen i det relevante organ skulle avgjøres av organets vedtekter. Det er imidlertid ingen automatisk sammenheng mellom retten til deltakelse og adgang til fiskeressursene. Ressursadgang avgjøres på grunnlag av egne kriterier som i stor grad favoriserer kyststatene og etablerte interesser.

       Av sentral betydning er avtalens bestemmelser om håndhevelse og kontroll under det regionale forvaltningsregimet. Avtalen bekrefter flaggstatens hovedansvar for å sikre et forskriftsmessig fiske, men gir også bestemmelser om adgang for andre stater enn flaggstaten til å iverksette håndhevelses- og kontrolltiltak av internasjonale reguleringsbestemmelser. Partene har etter avtalen således en generell adgang til å borde og inspisere fiskefartøy fra andre avtaleparter på det åpne hav. Det legges opp til et samvirke mellom flaggstat og inspiserende part om oppfølgende håndhevelsestiltak. Dette gjelder i forhold til etterforskning av eventuelle brudd på bestemmelsene og oppbringelse av fartøy til havn i tilfelle der det er brakt på det rene at alvorlige overtredelser har funnet sted.

       Avtalens håndhevelsesregime representerer en begrensning av prinsippet om eksklusiv flaggstatskompetanse på fiskeriområdet og innebærer således en folkerettslig nyvinning.

       Det fremholdes at avtalen samlet sett representerer et internasjonalt gjennombrudd for tanken om forsvarlig forvaltning av vandrende og langtmigrerende fiskebestander. Samtidig fastslår den at det er kyststatens interesser som har forrang når slike bestander skal reguleres. På denne bakgrunn er det etter Regjeringens syn liten tvil om at avtalen beskytter norske interesser bedre enn havrettskonvensjonen av 1982.

       Det vises i proposisjonen til at avtalen gir statene adgang til å avgi visse erklæringer ved ratifikasjon. Det foreslås at Norge avgir en erklæring som tar sikte på å hindre uønskede virkninger av andre staters fortolkningserklæringer, og en erklæring om at Norge ikke aksepterer tvungen voldgift for så vidt gjelder håndhevelse i tilknytning til utøvelsen av suverene rettigheter i den økonomiske sone. Det legges videre til grunn at erklæring om valg av Den internasjonale domstol som tvungent tvisteløsningsorgan etter havrettskonvensjonen, vil få tilsvarende virkning etter denne avtalen.

       Når det gjelder administrative og økonomiske konsekvenser opplyses det at norsk tilslutning til avtalen vil medføre økt aktivitet for de berørte myndigheter. Dette vil i første rekke gjelde fiskeriforvaltningen og kystvakten, som vil måtte avsette økte ressurser til formålet. Aktiviteten vil bl.a. knytte seg til opprettelse av registre, utvidet datainnsamling og informasjonsutveksling, autorisasjon av fartøy, samt kontroll og håndhevelse.

       Det opplyses videre at det antas at det ikke vil være behov for lovendringer for å oppfylle Norges folkerettslige forpliktelser i henhold til avtalen. Forslag om lovendinger vil således ikke bli fremmet.

       Komiteen mener at ratifikasjon av denne avtalen om bevaring og forvaltning av vandrende og langtmigrerende fiskebestander i tilknytning til Havrettskonvensjonen av 10. desember 1982, er en videreutvikling av havretten i tråd med klare norske interesser. Denne avtalen gir utfyllende bestemmelser til Havrettskonvensjonen, noe som har vist seg å være nødvendig.

       Komiteen viser til at avtalen supplerer Havrettskonvensjonen og gir en folkerettslig ramme for framtidige bevarings- og forvaltningsregimer for denne typen bestander. Avtalen får i hovedsak bare anvendelse på det åpne hav.

       Komiteen vil understreke at fiskeriforvaltningen, også på det åpne hav, skal være basert på vitenskapelig datagrunnlag. Føre-var-prinsippet skal gjelde ved gjennomføring av fangst- og reguleringstiltak, og det biologiske mangfold beskyttes. Disse retningslinjene er etter komiteens syn godt i samsvar med gjeldende retningslinjer for forvaltning i Norges økonomiske sone i dag.

       Komiteen har imidlertid registrert en offentlig debatt om denne avtalens anvendelsesområde, og stilte i den forbindelse spørsmål om dette til utenriksministeren. Svaret er i sin helhet vedlagt denne innstillingen.

       Komiteen viser til at svaret fra utenriksministeren gjøre det helt klart at avtalen i sin helhet får anvendelse på det åpne hav.

       I tillegg har komiteen merket seg at artikkel 6 (anvendelse av føre-var-prinsippet), og artikkel 7 (bevarings- og forvaltningstiltakenes forenlighet) også får anvendelse innenfor de økonomiske soner, med forbehold for de forskjellige rettsordninger som etter Havrettskonvensjonen av 1982 gjelder på det åpne hav og i de økonomiske soner. På samme måte skal artikkel 5 (generelle prinsipper) anvendes av kyststatene på tilsvarende måte i de økonomiske soner.

       Komiteen viser til at det i St.prp. nr. 43 (1995-1996) s. 3 og s. 4 framgår at det ikke vil være nødvendig med lovendringer for å kunne oppfylle forpliktelsene i artiklene 5 og 6. Norge har lenge stilt strenge krav til forvaltningen av ressursene innenfor den norske økonomiske sone.

       Komiteen har merket seg at artikkel 7 (bevarings- og forvaltningstiltakenes forenlighet) er en av nøkkelbestemmelsene i avtalen. Bestemmelsen gir grunnleggende prinsipper for å sikre at bevarings- og forvaltningstiltak fastsatt for det åpne hav og for de økonomiske soner er forenlige, slik at bestanden beskyttes i sin helhet. For nærmere gjennomgang her viser komiteen til brevet som er vedlagt og til avtalens artikkel 7.

       Komiteen legger også vekt på den faktiske opplysning at de viktige norske fiskebestandene som er aktuelle i denne forbindelse, sild og torsk, er definert som vandrende bestander, med de bestemmelser som følger av denne presisering.

       Komiteen legger på dette grunnlag forklaringen i brevet fra Utenriksministeren til grunn for å anbefale ratifikasjon av denne « Avtalen om fiske på det åpne hav ».

       I tillegg har komiteen merket seg at Norge vil bruke den adgang Avtalen gir til å avgi visse erklæringer ved ratifikasjonen.

       Komiteen er enig i at Norge avgir en erklæring som tar sikte på å hindre uønskede virkninger av andre staters fortolkningserklæringer, og en erklæring om at Norge ikke aksepterer tvungen voldgift forsåvidt gjelder håndhevelse i tilknytning til utøvelsen av suverene rettigheter i den økonomiske sone.

       Det legges videre til grunn at erklæring om valg av Den internasjonale domstol som tvungent tvisteløsningsorgan etter havrettskonvensjonen, vil få tilsvarende virkning etter denne avtalen.

       Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

       Stortinget gir samtykke til ratifikasjon av en avtale av 4. desember 1995 om gjennomføring av bestemmelsene i De forente nasjoners havrettskonvensjon av 10. desember 1982 om bevaring og forvaltning av vandrende fiskebestander og langtmigrerende fiskebestander, med tilhørende norske erklæringer i samsvar med St.prp. nr. 43 (1995-1996).

Oslo, i utenrikskomiteen, den 31. mai 1996.

Haakon Blankenborg, Anders Talleraas, Anne Enger Lahnstein,
leder. ordfører. sekretær.
Spørsmål i tilknytning til utenrikskomiteens behandling av St.prp. nr. 43 (1995-1996) Om samtykke til ratifikasjon av en avtale av 4. desember 1995 om gjennomføring av bestemmelsene i De forente nasjoners havrettskonvensjon av 10. desember 1982 om bevaring og forvaltning av vandrende fiskebestander og langtmigrerende fiskebestander, med tilhørende norske erklæringer.

       Under henvisning til den uenighet om spørsmålet som er kommet til uttrykk i pressen, vil utenrikskomiteen be om en nærmere redegjørelse for Regjeringens syn på avtalens anvendelsesområde, spesielt med hensyn til ressursfordeling, hvis mulig innen tirsdag 14. mai 1996.

Spørsmål i tilknytning til utenrikskomiteens behandling av St.prp. nr. 43 (1995-1996) Om samtykke til ratifikasjon av en avtale av 4. desember 1995 om gjennomføring av bestemmelsene i De forente nasjoners havrettskonvensjon av 10. desember 1982 om bevaring og forvaltning av vandrende fiskebestander og langtmigrerende fiskebestander, med tilhørende norske erklæringer.

       Jeg viser til brev av 10. mai d.å. vedrørende ovenstående. Under henvisning til den uenighet om spørsmålet som er kommet til uttrykk i pressen, bes det i brevet om en nærmere redegjørelse for Regjeringens syn på avtalens anvendelsesområde, spesielt med hensyn til ressursfordeling.

       Jeg har følgende kommentarer: Spørsmålet om avtalens anvendelsesområde var et av de mest sentrale spørsmål på FN-konferansen hvor avtalen ble fremforhandlet. I utgangspunktet gikk kyststatene, herunder Norge, inn for at avtalen bare skulle gjelde for det åpne hav. Det ble tidlig klart at det ikke ville være mulig å nå frem til en avtale på et slikt grunnlag. Bl.a. stilte USA et ufravikelig krav om at føre-var-prinsippet måtte få anvendelse både i de økonomiske soner og på det åpne hav.

       Hovedprinsippene i den løsning man til slutt falt ned på, er beskrevet i avtalens artikkel 3. Etter denne bestemmelsen får avtalen i sin helhet anvendelse på det åpne hav.

       I tillegg får artiklene 6 (anvendelse av føre-var-prinsippet) og 7 (bevarings- og forvaltningstiltakenes forenlighet) også anvendelse innenfor de økonomiske soner, med forbehold for de forskjellige rettsordninger som etter havrettskonvensjonen av 1982 gjelder på det åpne hav og i de økonomiske soner. Likeledes skal artikkel 5 (generelle prinsipper) anvendes av kyststatene på tilsvarende måte i de økonomiske soner.

       Det følger av dette at alle bestemmelsene i avtalen i utgangspunktet får anvendelse på det åpne hav, mens tre bestemmelser, med de nødvendige tilpasninger, også vil gjelde i de økonomiske soner. På denne bakgrunn, og for å slippe å gjengi avtalens omstendelige tittel, har man for enkelthets skyld ofte omtalt avtalen som « FN-avtalen om fiske på det åpne hav ». Norge har selvsagt ikke av den grunn hatt det inntrykk at avtalen kun skal gjelde på det åpne hav, slik det er blitt hevdet fra enkelte hold.

       Norge deltok tvertimot på konferansen meget aktivt under drøftelsene av artikkel 3 og andre bestemmelser knyttet til avtalens anvendelsesområde. Som det vil fremgå av St.prp. nr. 43 s. 3 og s. 4, vil det ikke være nødvendig med lovendring for å kunne oppfylle forpliktelsene i artiklene 5 og 6. Bl.a. av denne grunn, og fordi det generelt er en norsk fiskeripolitisk målsetning å stille det strenge krav til forvaltningen av ressursene innenfor de økonomiske soner, fant man ubetenkelig å gi disse bestemmelsene anvendelse i de økonomiske soner. Det tilføyes i denne forbindelse at det ikke er noe prinsipielt nytt at folkeretten stiller krav til kyststatenes forvaltning av de levende ressurser i de økonomiske soner. Lignende bestemmelser finnes i havrettskonvensjonens artikkel 61, som artiklene 5 og 6 og FN-avtalen i stor grad bygger på.

       Artikkel 7 (bevarings- og forvaltningstiltakenes forenlighet) er en av nøkkelbestemmelsene i avtalen, både når det gjelder saklig innhold og stedlig virkeområde. Bestemmelsen oppstiller grunnleggende prinsipper for å sikre at bevarings- og forvaltningstiltak fastsatt for det åpne hav og de økonomiske soner er forenlige, slik at bestanden kan beskyttes i sin helhet. Den gjelder således både for ressursforvaltning og -fordeling (fastsettelse av tillatt fangstmengde (TAC) og kvotefordeling) samt tekniske reguleringsbestemmelser. I utgangspunktet får den som nevnt anvendelse både på det åpne hav og i de økonomiske soner, jf. artikkel 3. Dette utgangspunktet modifiseres imidlertid i betydelig grad i de regler om anvendelsesområdet som artikkel 7 selv inneholder, jf. nedenfor.

       På konferansen fant det sted en meget hard dragkamp om den nærmere utforming av denne bestemmelsen. Også i denne forbindelse spilte Norge en aktiv rolle sammen med kjernegruppen av kyststater. Fra norsk side var man særlig opptatt av å sikre at kyststatenes bevarings- og forvaltningstiltak innenfor de økonomiske soner skal tas hensyn til på det åpne hav og at de tiltak som fastsettes på det åpne hav ikke skal undergrave de tiltak som er fastsatt innenfor de økonomiske soner. Fjernfiskelandene tok til orde for at en slik bestemmelse også burde få virkning motsatt vei, slik at kyststatene måtte ta hensyn til tiltak fastsatt på det åpne hav. Løsningen ble her som foreslått av kyststatene, jf. artikkel 7 nr 2 a). Denne bestemmelsen stilles således klare krav til ressursforvaltningen på det åpne hav, uten å stille tilsvarende krav til forvaltningen i de økonomiske soner - og får dermed i realiteten bare anvendelse på det åpne hav.

       Fra norsk side tok man også til orde for at avtalen måtte bekrefte at sonetilhørighet - bestandens utbredelse - må være et grunnleggende prinsipp ved fastsettelse av forenlige tiltak når det gjelder ressursfordeling. Dette fikk vi gjennomslag for i artikkel 7 nr. 2 d). I likhet med enkelte andre kriterier etter artikkel 7 nr. 2 følger det imidlertid ikke direkte av bokstav d) hvor den får anvendelse. I slike tilfeller må man derfor falle tilbake på artikkel 7 nr. 1 som sier hvor statene - direkte eller gjennom egnede samarbeidsmekanismer - skal bli enige om forenlige tiltak. Det sondres her mellom vandrende og langtmigrerende bestander. (For Norge er det de vandrende bestander, bl.a. sild og torsk som er av interesse). Etter artikkel 7 nr. 1 a skal man, forsåvidt gjelder vandrende bestander, « bli enige om de tiltak som er nødvendige for å kunne bevare disse bestander i de tilstøtende områder på det åpne hav ». For langtmigrerende bestander skal man etter artikkel 7 nr. 1 b « samarbeide om å sikre bevaring og fremme en optimal beskatning av disse bestander i hele regionen, både i og utenfor de områder som er under nasjonal jurisdiksjon ». Det følger klart av ordlyden i bokstav a), både isolert og lest i sammenheng med ordlyden i bokstav b) at de tiltak som skal fastsettes for de vandrende bestander vil måtte gjelde på det åpne hav.

       Det kan for øvrig tilføyes at ordlyden i disse bestemmelsene på de sentrale punkter er hentet ordrett fra havrettskonvensjonens artikkel 63 nr. 2 (vandrende bestander) og artikkel 64, nr. 1 (langtmigrerende bestander). Det betyr at uansett hva man måtte mene om tolkningen av FN-avtalen på dette punktet, vil de samme prinsipper også gjelde etter alminnelig folkerett. Påstander om at en ratifikasjon av avtalen kan bety et langt tilbakeskritt for norsk havrett faller også av denne grunn på sin egen urimelighet.

       Det hører med i bildet at man til slutt valgte denne formuleringen for å finne en akseptabel løsning på et langvarig stridsspørsmål mellom spesielt USA og små kyststater i det sørlige Stillehav vedrørende forvaltningen av langtmigrerende bestander. Mens USA har hevdet at artikkel 64 nr. 1 i havrettskonvensjonen gir internasjonale organer adgang til å fastsette tiltak innenfor de økonomiske soner, har Stillehavsstatene hevdet det motsatte standpunkt. Selv for langtmigrerende bestander, hvor ordlyden langt på vei synes å støtte internasjonale organers kompetanse innenfor de økonomiske soner, gjør det seg altså gjeldende forskjellige oppfatninger av anvendelsesområdet. Når det på dette grunnlag kan hevdes at internasjonale organer ikke har kompetanse innenfor de økonomiske soner for langtmigrerende bestander, fremstår det enda klarere ut fra ordlyden i artikkel 7 nr. 1 a), at en slik kompetanse ikke eksisterer for vandrende bestander.

       Internasjonale organers kompetanse er nærmere beskrevet i avtalens artikkel 9. Det fremgår av artikkel 9 nr. 1 b) at når slike organer opprettes skal man bli enige om virkeområdet, « idet hensyn tas til artikkel 7 nr. 1 ». En tilsvarende begrensning vil i prinsippet gjelde for eksisterende organer. For vandrende bestander innebærer dette som nevnt ovenfor at internasjonale organers kompetanse i utgangspunktet er begrenset til det åpne hav. Det betyr at avtalen ikke gir noen stat rett til å kreve et annet anvendelsesområde og antagelig at partene heller ikke bør avtale et annet anvendelsesområde. Konvensjonen om det fremtidige multilaterale samarbeid om fisket i det nordøstlige Atlanterhav (NEAFC) som er et aktuelt rettsgrunnlag for drøftelsene om regulering av norsk vårgytende sild i Smutthavet, er på dette punkt i samsvar med FN-avtalen. Hovedregelen i konvensjonen er at de tiltak som fastsettes, gjelder på det åpne hav. Innenfor en kontraherende stats fiskerijurisdiksjonsområde kan den nordøstatlantiske fiskerikommisjon bare vedta anbefalinger dersom vedkommende part anmoder om det og stemmer for anbefalingen.

-------

       I tillegg til ovennevnte materielle bestemmelser om anvendelsesområdet inneholder avtalen også en prosessuell bestemmelse av stor betydning for dette spørsmålet. I artikkel 32 heter det således at artikkel 297 nr. 3 i havrettskonvensjonen får anvendelse også på denne avtalen. Denne bestemmelsen i havrettskonvensjonen unntar fra tvungen og bindende tvisteløsning tvister vedrørende kyststatens suverene rettigheter med hensyn til de levende ressurser i den økonomiske sone, herunder dens skjønnsmessige myndighet til å fastsette tillatt fangst, dens fangstkapasitet, tildeling av eventuelt overskudd til andre stater m.v. Tvister om slike spørsmål kan mao. ikke bringes inn for bindende tvisteløsning mot kyststatens vilje, hverken etter FN-avtalen eller etter havrettskonvensjonen. Regelen i artikkel 32 bekrefter således langt på vei de prinsipper som er nedfelt i de materielle regler og fungerer i tillegg som en sikkerhetsventil for det tilfelle at det skulle oppstå tvil om anvendelsesområdet. Bestemmelsen kan også få betydning hvor det normalt ikke vil oppstå tvil om anvendelsesområdet, jf. artiklene 5 og 6 i avtalen.

       Foreløpig foreligger det naturlig nok lite praksis når det gjelder tolkningen av avtalens bestemmelser om virkeområdet. Det er imidlertid av stor betydning at kyststatene Norge, Russland, Island og Færøyene i avtalen om norsk vårgytende sild som ble undertegnet i Oslo 6. mai d.å., fastslår at partene skal samarbeide for å oppnå regulering av sildebestanden på det åpne hav, gjennom NEAFC, i samsvar med FN-avtalen. Her sies det med andre ord at NEAFC er kompetent til å regulerer bestanden på det åpne hav, men ikke i de økonomiske soner, og at dette er i samsvar med FN-avtalen.

       Når EU i sildedrøftelsene har gått inn for at NEAFC bør regulere bestanden i hele dens utbredelsesområde, har dette ikke blitt begrunnet med at FN-avtalen krever det. Det er derfor nærliggende å oppfatte EUs holdning som et uttrykk for hva de berørte stater ut fra en vurdering av EUs egne interesser bør bli enige om, snarere enn et uttrykk for hva man etter FN-avtalen er forpliktet til. Riktignok er det i pressen gjengitt uttalelser hvor representanter for EU hevder at FN-avtalen får anvendelse på vandrende bestander i de økonomiske soner forsåvidt angår ressursfordeling. På den annen side er det fra samme hold uttalt at FN-avtalen på dette punkt har et hull. Det kan være vanskelig å forholde seg til to så motstridende utsagn. Det norske syn er at avtalen har et hull på dette punkt, at dette er tilsiktet og uttrykkelig regulert i avtalen, og at den derfor ikke får anvendelse på vandrende bestander i de økonomiske soner forsåvidt angår ressursfordeling.